Fra venstre, norske kortfilmer i Cannes-programmet: «Sniffer» (2006, Peers), «Fartsfeber» (1958, Carlsby) og «Naturlige briller» (2001, Lien)

Cannes 2020

Norske kortfilmer i fokus – her er det alternative kortfilmprogrammet for Cannes 2020

Cannes 2020: I morgen starter den alternative Cannes-festivalen (12.-23. mai), og programmet for langfilm ble presentert i slutten av april. Når det gjelder kortfilmutvalget bestemte vi oss for å ha et norsk fokus – og nedenfor har vi nå gleden av å løfte frem alle norske kortfilmer som har vært vist i en offisiell seksjon i Cannes. Og med unntak av noen utilgjengelige titler, kan disse kortfilmene ses på nett – inkludert to som får sine digitale premierer på Montages.

Det er ingen hemmelighet at spillefilmen regjerer på Croisetten, men også kortfilmen har sin plass, både i hovedkonkurransen og i Kritikeruken. (Samt studentfilmprogrammet Cinéfondation.) Et lite knippe titler nomineres hvert år til Gullpalmen for beste kortfilm, og vises i det offisielle programmet. I 2006 vant Norge sin første (og foreløpig eneste) Gullpalme, da Bobbie Peers‘ kortfilm Sniffer tok hjem den gjeveste prisen. Og historisk sett har norske kortfilmer vært populære i Cannes.

«Jeg tror Cannes-festivalen har et godt forhold til norsk kortfilm,» forteller Toril Simonsen hos Norsk filminstitutt, som i en årrekke har vært fagleder for norsk kort- og dokumentarfilm utland, nå prosjektleder internasjonale forhold. «Norge har vært representert med kortfilm i hovedkonkurransen i Cannes fem ganger de siste 19 årene, og det er etter min mening veldig bra for et lite land som Norge. Jeg er rimelig sikker på at vi er det landet i Norden som har hatt flest filmer i hovedkonkurransen i denne perioden. Det er et utrolig vanskelig nåløye å komme gjennom, i hovedkonkurransen vises jo kun 7-10 filmer hvert år, og det er begrensinger tilknyttet filmens lengde – de kan maks vare 15 minutter.»

I Kritikeruken gjelder ikke et strengt rammeverk for spilletiden, noe som åpnet muligheten for fjorårets gledelige programmering av 26 minutter lange The Manila Lover, regissert av Johanna Pyykkö. På 1990-tallet ble i alt tre norske kortfilmer vist i Kritikeruken, seksjonen som aspirerer til å introdusere oss for nye, spennende filmskapere. Dessverre har ingen av regissørene i etterkant fått et større gjennombrudd på den internasjonale filmscenen. Og selv om Eduardo Lamoras kortfilm Sostenuto, som ble vist i Cannes i 1990, lot seg spore opp på YouTube og kan ses lenger ned i saken, er både Karethe Linnaes Off Key (vist i 1994) og Erland Øverbys Loddrett, vannrett (vist i 1998) ikke til å oppdrive på internett (eller i noe annet digitalt format) per i dag.

Fra «Loddrett, vannrett» (Foto: NFI)

Loddrett, vannrett var eneste norske film i Cannes i 1998, og ble behørig omtalt i hjemlige medier. «Ikke størrelsen det kommer an på,» skrev Dagbladet i sin overskrift til et intervju med Øverby og hans prodsuent Dag Mørk, og samme avis rapporterte hjem om at Øverby vant Prix Petit Rail d’Or, en utmerkelse delt ut av det franske forbundet for jernbanearbeidere. «At det finnes en egen organisasjon for filminteresserte jernbanearbeidere, sier noe om den franske kulturen. Det bør dere være stolte av,» sa Øverby ved prisutdelingen.

Også Toril Simonsen minnes dette året: «Loddrett, vannrett var vel en av de aller første norske kortfilmene som ble tilgjengelig på en digital plattform – etter Cannes solgte vi den til AtomFilms, som var en amerikansk plattform for kortfilm etablert av en finsk produsent, Mika Salmi, med norske Thomas Høegh [London-basert investor, red.anm.] i styret.»

AtomFilms var tidlig ute med distribusjon av korte videoer på nett, og kan sies å ha vært sin tids YouTube. Men tjenesten er for lengst ute av drift, og filmkatalogen deres finner man ikke så lett. «Selskapet ble i 2006 solgt for $200 millioner til Viacom/MTV, og i 2008 ble AtomFilms fusjonert inn i Comedy Central,» forteller Simonsen, «men kontrakten for Loddrett, vannrett er nok løpt ut for mange år siden». Nasjonalbiblioteket har riktignok filmen på en 35mm visningskopi samt et lydnegativ og noe bildenegativmateriale, men som Simonsen erkjenner: «Videomateriale er det så som så med, dette er så lenge siden at vi nok bare har BETA SP på den.»

*

«Nytt land under svillene» (1954) er et slags antropologisk portrett av Nord-Norge, rammet inn av regissør Per Opsahls egen reise med jernbanen nordover.

Ser man på oversikten nedenfor, fremstår 1950-tallet som en særlig gylden årgang for norske kortfilmer i Cannes – hele seks filmer ble vist i hovedkonkurransen mellom 1954 og 1958. Finn Carlsbys Fartsfeber og Carsten E. Munch og Thor Arnljot Udvangs Høst er allerede tilgjengelig digitalt, og kan ses nedenfor, men noen av de andre var det verre med.

Titus Vibe Müllers Det gjelder livet finnes dessverre ikke tilgjengelig for digitalt påsyn, men etter at Montages tok kontakt med Nasjonalbiblioteket (NB) for noen uker siden, viste det seg at Per Opsahls Nytt land under svillene og Erik Borges Jakten over sporene fantes med digitalt materiell hos dem. Så NB har nå i denne forbindelse klargjort rettighetene og lagt filmene ut på sine nettsider. Dermed kan to av de historiske norske Cannes-kortfilmene omsider ses digitalt på nett for første gang, og påsynslinkene finner dere i oversikten under.

Hvor viktig har egentlig Cannes vært for norske kortfilmskapere? Foruten Unni Straume og Jens Lien, har ikke noen av disse øvrige norske kortfilmregissørene returnert til Cannes-festivalen med langfilm, men Simonsen påpeker likevel at regissørene er på radaren til festivalen. Særlig er jo dette relevant for nevnte Peers og Pyykkö, samt Lisa Marie Gamlem og Hallvar Witzø, som begge har deltatt med kortfilm i hovedkonkurransen på 2010-tallet, uten foreløpig å returnere dit med langfilm. «Det er jo sånn at når du har en kortfilm i hovedkonkurransen i Cannes (eller Berlin eller Venezia for den saks skyld) så blir du som regissør innlemmet i ‘familien’. Neste gang du har en film, kort eller lang, så har du et fortrinn i forhold til andre som prøver seg.»

Opplevelsen av at Sniffer vant Gullpalmen i 2006 står seg naturlig nok som et høydepunkt for norske kortfilmer i Cannes til nå, og som så ofte med store Cannes-opplevelser er de ofte rammet inn av morsomme anekdoter, gjerne med en praktisk problematikk. Så også for Toril Simonsen: «Jeg har mange gode minner fra da Sniffer fikk Gullpalmen, men det jeg først tenker på er at en i staben som skulle inn på prisutdelingen bare hadde joggesko. Vi hadde stått på for å få tak i nok billetter til prisutdelingen, men en av dem hadde altså kun joggesko og ble nektet inngang. Det løste seg heldigvis slik at alle fikk komme inn. Og vi gikk rundt i Cannes med Sniffer-ballonger som produsenten hadde fått laget – helium-flaska stod på bakrommet på den skandinaviske terrassen, og den ble flittig brukt.»

Har man ikke sett Sniffer, så går kanskje heliumballong-referansen over hodet på en, men heldigvis er filmen tilgjengelig for påsyn, og limt inn nedenfor.

Den alternative Cannes-festivalen foregår mellom 12. og 23. mai, og her er vårt kortfilmprogram – alle de norske kortfilmene som er vist i et offisielt program i Cannes. God festival!

*

Hovedkonkurransen

  • Karius og Baktus (1955, Ivo Caprino)
    Ble vist i Cannes i 1956. Filmen er ikke tilgjengelig for påsyn digitalt, men kan kjøpes på DVD.
  • Fartsfeber (1958, Finn Carlsby) – ble vist i Cannes i 1959.
    Se filmen her:

  • Sniffer (2006, Bobbie Peers) – vant Gullpalmen. (Les mer.)
    Se filmen her:

*

Un certain regard

  • Avsporing (1993, Unni Straume)
    Se filmen her:

*

Kritikeruken

  • Sostenuto (1989, Eduardo Lamora) – vist i Cannes i 1990.
    Se filmen her:

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>