Ungarske Miklós Jancsó skulle konkurrere med hele to filmer i Cannes i 1968, men festivalen ble avlyst på grunn av studentopprøret i Paris. Som en hyllest til en film som aldri ble vist, har vi satt opp den minst kjente av Jancsós titler, Konfrontasjon (som først fikk sin premiere i 1969, ettersom lanseringen ble forskjøvet), som avslutningsfilm for vår alternative Cannes-festival.
*
I dag er Miklós Jancsó et relativt obskurt navn, men på 1960-tallet var han allemannseie i cinefile kretser, en stjerne på den europeiske arthouse-himmelen.
Han satte kommuniststaten Ungarn på filmkartet med sine kompromissløse utforskninger av krig og undertrykkelse, skildret i smygende cinemascope-bilder og med sparsommelig dialog. Gjennombruddsfilmen hans, Innringet (1966), ble vist i Cannes i 1967, og da han vendte tilbake til hovedkonkurransen året etter, hadde han hele to filmer med seg i sekken: Røde og hvite og Konfrontasjon. Samme vår hadde Jancsó premiere på enda en film, Csend és kiáltás («Silence and Cry»), så alt lå til rette for at 1968 skulle bli hans store år.
Men slik gikk det ikke. Den rebelske ånden i studentopprøret spredte seg til croisetten under filmfestivalen. Den 17. mai holdt Jean-Luc Godard, Francois Truffaut, Roman Polanski og andre regissører en pressekonferanse hvor de krevde at festivalen burde avlyses, som et symbol på filmindustriens solidaritet med ofrene for politiets batonger i Frankrikes gater. Godard langet ut mot sine kritikere: «Vi snakker om solidaritet for studenter og arbeidere, mens dere snakker om tracking shots og close-ups! Drittsekker!» To dager senere annonserte festivalledelsen at årets Cannes-utgave var avlyst.
Det er uvisst hva Miklós Jancsó tenkte om dette, men det er nærliggende å tro at han så ironien i situasjonen. For den revolusjonsånden som stanset festivalen, var den samme han skildret i én av sine to konkurransefilmer: Konfrontasjon.
Hippiekommunisme med sang og dans
Konfrontasjon er i likhet med de fleste av Jancsós filmer, knyttet til Ungarns dramatiske historie. Handlingen foregår i 1947, i perioden hvor kommunistpartiet nedkjempet sine fiender på vei mot maktovertakelsen i 1949. Filmen følger en gruppe unge kommunister i sine forsøk på å reformere et katolsk universitet. Deres hensikt er å debattere med og verve de kristne studentene til sin marxistiske sak. Regissør Jancsó var selv del av den kommunistiske studentbevegelsen (NéKOSZ) i sine unge dager, men hadde fått en katolsk utdannelse. Filmen kan med andre ord leses som regissørens refleksjon over egen politiske aktivisme og fortid.
I filmens åpning ser vi de unge studentene stanse en konvoi med militærpoliti ved å holde hender og danne en ring rundt dem, mens de stemmer i en revolusjonssang. Til tross for førtitallssettingen, er det korte skjørt, peace & love og eufori i lufta. Lederen for de kommunistiske hippiestudentene er Laci, en pen ung mann i knallrød skjorte. Mens studentene kaster klærne og bader i en demning, samtaler Laci med András, en politioffiser som virker å sympatisere med studentene.
Når studentene inntar det katolske universitetet, konfronterer de prestestudentene og innbyr til debatt. De bryter synkront ut i sang og dans med jevne mellomrom, som i en kommunistisk musikal fra propagandaens gullalder. Men samtidig er det noe truende over ungdommenes synkrone bevegelser og målbevisste framferd. Når politimannen András dukker opp med en liste over katolske studenter, kastes en skygge over situasjonen. Laci sørger i god tro for at de aktuelle personene blir ført til András, som i tur arresterer dem. Laci, som tror at det kommunistiske budskap vil vinne fram med fornuft og god argumentasjon, ber politiet holde seg unna med sine våpen. Men realitetene er at András utøver ”statens makt”, uavhengig av Lacis idealistiske visjon.
Spliden oppstår også innad i studentopprøret, for alle er ikke enige i Lacis forsiktige linje, hans ”sosialisme med et vennlig ansikt”, om du vil. De vil i likhet med András få fart på sakene. En mer radikal kommunist ved navn Judit sørger for at Laci blir kastet som leder, og hun sender opprøret i en autoritær retning med voldstrusler, hærverk og bokbål som nye strategier. Et spesielt sterkt øyeblikk oppstår når hun beordrer sine folk til å barbere katolikkenes hoder, men så ombestemmer seg: «Det var det de gjorde i Auschwitz. Vi skal derfor ikke snauklippe dere, bare kaste dere ut.»
Under Judits ledelse endres atmosfæren i skolegården til å likne den i en fangeleir, men det tar ikke lang tid før opprøret tar en ny vending. En gruppe byråkrater (og representanter for kommunistpartiet) fra studentenes egen høgskole («People’s College») ankommer. Når de ser kaoset som råder, griper de inn. De samler studentforeningen og utviser Judit i alles påsyn.
Judit forlater gruppen med hevet hode før vi ser henne leke bekymringsløst på marken med noen kamerater. Til slutt blir Judit oppsøkt av András. Hun antar at han er kommet for å arrestere henne, men får i stedet noen oppmuntrende ord. András bemerker at hun med sin handlekraft har vist potensiale, og at hun fortsatt kan oppnå en høy stilling i kommunistsystemet i framtiden.
Filmens siste bilde speiler det første: Judits rødhårede bakhode. Ringen er sluttet.
En studie av et opprør
Hvordan skal man forstå Konfrontasjon som fortelling? Det er ingen tvil om at studentenes kampånd og politiske engasjement er ektefølt og reflekterer en tro på forandring under den røde fane. Det rimer godt med hvordan Jancsó og andre idealistiske kommunister tenkte i årene etter andre verdenskrig. Tiden var kommet for å bygge en ny, mer rettferdig verden. Som Laci sier tidlig i filmen: «Dette vil bli den første hederlige makthaveren i historien.» Dette utsagnet står i grell kontrast til alt vi nå vet om kommunismens regimer, og videre i filmen ser vi hvordan ungdommelig, politisk idealisme blir til fanatisme og undertrykkelse. De eldre, mer pragmatiske kommunistene overkjører til slutt ungdommen og tar kontroll. Det er historien om kommunismens brokete sti fra de lykkelige dagene i 1945-1947 til det dystre 1968 som utspiller seg foran øynene våre.
I kjent stil holder Jancsó oss på avstand fra rollefigurene for å ikke henfalle til psykologisering. Det er ingen sentimentalitet eller følelsesutbrudd å spore her. Jancsó er kun opptatt av å studere makten og politikkens dynamikk på et abstrakt plan, ikke individets opplevelse. Ved å strippe vekk alt dette, synliggjør han mekanismene som ligger bak sitt tema. Konfrontasjon kan ses som dels hyllest til idealisme, dels advarsel om hvilke iboende farer som finnes i et opprør. Ethvert opprør med gode intensjoner står i fare for å bli korrumpert, som når Laci og hans hippievenner blir et verktøy for partiets kyniske maktinteresser. Til slutt kan man spørre seg om studentene oppnår noe som helst med sitt opprør, ettersom den virkelige makten viser seg å ligge hos politiet og partiet.
I historiens lys
Da Konfrontasjon omsider fikk premiere i 1969, opplevdes fortellingen som et ekko av studentopprørene som preget verden. Mange så nok også allegorier til Sovjetunionens knusing av opprør i Ungarn (1956) og Tsjekkoslovakia (1968). I Ungarn ble filmen svært kontroversiell, og det raste stor debatt i kommunistiske kretser om hva den egentlig symboliserte. Filmen var et tidlig oppgjør med stalinismen i ungarsk kunst, og pirket således borti en betent fortid. Å se filmen i 2020 gir derimot andre assosiasjoner i bred forstand: den arabiske våren, opprørene i Libanon, Chile og Hong Kong, eller – aller mørkest – den ideologidrevne fanatiske framferden til IS. Interessen for opprør og revolusjon vedvarte hos Jancsó, som utforsket tematikken i to påfølgende klassikere: Rød salme (1972) og Elektra (1974).
Hvordan filmen ville blitt mottatt i Cannes i 1968, kan man bare spekulere i. Det er imidlertid sikkert at Jancsó stod høyt i kurs på rivieraen, for han ble invitert tilbake året etter med Sirokkó («Winter Wind»), før han gikk hen og vant regiprisen i hovedkonkurransen for Rød salme.
For andre filmskapere fra Østblokken var avlysningen i 1968 som følge av Godards agitasjon og opprør, tøffere å svelge. Festivalen ville markert klimakset i den tsjekkoslovakiske nybølgen med hele tre filmer i hovedprogrammet. Én av regissørene, Jan Němec, har uttalt at den «venstreekstreme maoisten» Godard frarøvet dem deres livs mulighet. Dette må ses i kontekst av at Godard og andre vestlige marxister var svært fiendtlige mot de tsjekkoslovakiske nybølgefilmene, som blottla realitetene under kommunismen. Godard var selv blindet av fanatisme, og gikk så langt som å kalle Věra Chytilová (Tusenfrydene) for en ”borgerlig” filmskaper i Pravda (1970).
Denne konflikten bringer oss tilbake til Konfrontasjon, som med filmatiske virkemidler illustrerer at én forent bevegelse ikke er annet enn en ønskedrøm. Miklós Jancsó klarer på lumsk vis å synliggjøre den tynne linjen mellom idealisme og fanatisme gjennom 31 observerende tagninger. Konfrontasjon er et tvetydig og tankevekkende verk som speiler sin samtid og samtidig peker framover.