Kosmorama 2016: Trondheims internasjonale filmfestival, Kosmorama, starter i dag, og Montages er som vanlig til stede for å dekke festivalen, med omtaler og podkaster.

Kosmorama og utdelingen av Kanonprisen er kjærkomne vårtegn i filmkalenderen, og etter at festivalen i fjor låste arrangementet til første halvdel av mars har sesongtilhørigheten for Kosmorama blitt mer forutsigbar. På samme måte som filmfestivalen i Tromsø «eier» mørketiden i januar, ønsker Kosmorama i større grad å feste seg i publikums bevissthet som et sikkert vårtegn. La oss håpe at filmtørste trøndere og tilreisende plukker opp invitasjonen og fyller salene på Nova kino i uken som kommer.

Festivalen byr som vanlig på et variert program, med håndplukkede filmer fra alle verdenshjørner, kuratert inn i seksjoner som Cinerama, New Directors, Kosmokids, osv. Årets åpningsfilm er Todd Haynes‘ kritikerroste Carol – som har norsk kinopremiere førstkommende fredag, 11. mars. I det hele tatt er det en god del allerede kinoklare filmer som vises på Kosmorama i år – et litt urovekkende tegn, med tanke på norske filmfestivalers viktige ansvar overfor de mindre tilgjengelige internasjonale filmene som er avhengige av festivaler for å nå et publikum. Blant disse: Spotlight (premiere 11. mars) A Bigger Splash (premiere 11. mars), Welcome to Norway! (allerede på kino), Eddie the Eagle (premiere 1. april), Min datter, min søster (premiere 1. april). Ingenting galt med førpremierer i seg selv, og de fleste filmfestivaler byr på noen slike, men la oss håpe det ikke er en økende trend.

Norsk film står som vanlig i fokus på Kosmorama, ikke bare i forbindelse med Kanonpris-utdelingen, men også i visningsprogrammet. I år presenterer Kosmorama de aller første visningene av Patrik Syversens nye film Det som en gang var, og byr også på Reinert Kiils horrorfilm Huset. Blant norske dokumentarpremierer finner vi Fredrik Horn Akselsens Blackhearts, beskrevet som «en etterlengtet dokumentarfilm om den norske black metal-kulturens påvirkning på utøvere i andre land», og Mali Finborud Nørens Mammas drøm, om regissørens mor Gunnhild Finborud Nøren «og hennes forsøk på å realisere sin 40 år gamle drøm om å utøve kunsthåndverksfaget sitt – stofftrykk».

I miniguiden nedenfor løfter vi frem fem potensielle høydepunkter fra programmet. Noen av dem har vi allerede sett, andre er filmer vi i redaksjonen gleder oss veldig til å se selv. Klikker du på filmens tittel, får du frem visningstidspunktene under festivalen.

*

Chevalier (Hellas, 2015) av Athina Rachel Tsangari

Denne nye filmen fra Attenberg-regissør Athina Rachel Tsangari er for oss i Montages the hottest ticket på årets Kosmorama. Vi har ikke sett filmen ennå, men bølgen av «ny gresk weird», som startet med Dogtooth i 2009, er verdt å følge tett. Tsangari imponerte stort med Attenberg i 2010, og vi ser med forundring og nysgjerrighet frem mot Chevalier – ikke minst når man leser Guy Lodges anmeldelse i Variety, etter festivalpremieren i Locarno i 2015:

«This committedly deadpan comedy of manners, morals and men behaving weirdly boasts a contained conceit seemingly ripe for unfettered absurdism: On a luxury yacht in the Aegean Sea, six male acquaintances embark on a rigorous series of personal and physical challenges, mercilessly grading each other to determine who is “the Best in General.” That Tsangari resists escalating the conflict, counting on subtle political insinuations to emerge as these perplexing social Olympics wear on, will leave as many viewers enervated as amused, but it’s an expertly executed tease.»

*

The 50 Year Argument (USA, 2014) av Martin Scorsese og David Tedeschi

Martin Scorseses dokumentarfilm The 50 Year Argument (co-regissert med David Tedeschi) handler om det toneangivende amerikanske tidsskriftet The New York Review of Books, og filmen blir på Kosmorama en sentral del av heldagsseminaret med samme tittel – der kulturkritikkens tilstand skal debatteres og dissekeres: «Hvordan har vilkårene for kulturkritikken i den offentlige debatten endret seg de siste årene?»

Her på Montages skrev vi første gangen om Scorseses dokumentar etter premieren på Litteraturhuset i Oslo: «The 50 Year Argument kan deles i tre akter, som hele tiden krysser veier; intervjuer med de involverte, arkivmateriale som skaper kontekst, og opptak fra feiringen av 50-årsjubileet er klippet sammen på en elegant måte. Noen sekvenser jazzes opp med håndplukkede låter, slik Scorsese har for vane å gjøre – og ofte med stor suksess – men i hovedsak får bildene tale for seg selv. Det gjør fint lite når klippene er såpass spenstige. Scorsese og Tedeschis utvalg med arkivklipp er glimrende; narrativet former seg som en historie om etterkrigstidens kultur og politikk, sett gjennom The Review og øynene på alle menneskene som var og er tilknyttet tidsskriftet. Det er en vinkling som kler materialet: de intellektuelle som posisjonerer seg i offentligheten, bidrar aktivt til å forme sin egen samtid.»

*

Min datter, min søster (Frankrike, 2015) av Thomas Bidegain

I den franske thrilleren Min datter, min søster (original tittel: Les cowboys) forsøker debutregissør Thomas Bidegain å iscenesette problematikken omkring terrorisme-rekruttering i vestlige land, sett fra de pårørendes perspektiv. I filmer som Paradise nå! (2005) og fjernsynsserier som Homeland (2011-) fabuleres det over terroristenes kvaler og samvittighet før udåden skal utføres; det er imidlertid sagt mindre om konsekvensene for de pårørende – hvordan reagerer og agerer tilsynelatende velfungerende familier når de mister sine egne til subversive organisasjoner?

Filmen gjorde inntrykk da vi så den på TIFF tidligere i år, og i sin omtale trekker Thor Joachim Haga blant annet frem regissørens bakgrunn: «Bidegain har vært Jacques Audiards manusforfatter i flere år, og det er tydelig at han har forsøkt å overføre noe av sin samarbeidspartners dramatiske sosialrealisme til sin egen regidebut. Han går aldri så langt som sin franske kollega, og sverger til en mer nedtonet narrativ struktur, men Min datter, min søster munner ut i den samme type inderlighet som preger Profeten (2009) og Dheepan (2015).»

*

Heart of a Dog (USA, 2015) av Laurie Anderson

Med Heart of a Dog returnerer avantgardemusiker, multimediekunstner og performance-artist Laurie Anderson til kinofilmen for første gang på tredve år (Home of the Brave i 1986) med et eksentrisk portrett av sin avdøde hund, Lolabelle. Det høres kanskje veldig merkelig ut, og Mads Outzen skrev blant annet om hvordan opplevelsen av denne filmen er, i sin omtale av Heart of a Dog fra TIFF:

«Det hele minner om en performance; et eksperimentelt, selvrefleksivt selvportrett; et filmessay som åpner seg opp og pakkes inn i seg selv, om hverandre. Altså noe langt mer enn bare en film om en hund. Lolabelle er likevel et omdreiningspunkt, og Andersons filmiske dikt er en elegi for hennes firbeinte følgesvenn. Bikkja som spilte piano, laget kunst, og hadde sin egen meditasjons-coach og Buddhisme-lærer; som til slutt ble blind og måtte dra videre til et annet sted. Heart of a Dog er en varm og sjarmerende film.»

*

Fargo (USA, 1996) av Coen-brødrene

20-årsjubileet til Coen-brødrenes klassiker Fargo markeres på Kosmorama med en retrospektiv visning på stort lerret – og en slik anledning til et gjensyn med denne filmen bør ikke gå upåaktet hen for noen. Fargo regnes av mange som Coen-brødrenes mest sentrale verk, der alle deres særegenheter og kvaliteter som filmskapere går opp i en høyere enhet. Da Montages kåret 90-tallets 100 beste filmer var Fargo en naturlig del av kanon, og her er et snitt fra vår listeomtale:

«Fargo har [siden 90-tallet] – til min store lettelse – ikke tapt seg overhodet, men tvert i mot heller vokst noen hakk som filmverk. Krimplottet er nesten tåpelig enkelt, men det er nettopp i noe så simpelt som Jerry Lundegaard (William H. Macy) sitt ansikt at Fargo fanger noe unikt. Det tomme og meningsløse; det desperate og håpløse, som nøstes opp av Marge Gunderson, og som treffende oppsummeres når hun sitter med Gaear Grimsrud i politibilen til slutt: «[You did this for what?] For a little bit of money. There’s more to life than a little money, you know. Don’tcha know that? And here ya are, and it’s a beautiful day. Well. I just don’t understand it.»

*

Årets utgave av Kosmorama finner sted i Trondheim fra tirsdag 8. mars til søndag 13. mars.