Ned under jorda der Odjuret bor

Kosmorama ’11: Som Halden-gutt har jeg vokst opp med svenskehandel på Svinesund. Nå til dags foregår shoppingaktivitetene i danskebåtlignende kjøpesentre med tusen butikker. Før var det veldig annerledes; langt mer eksotisk, men også mye fælere. I dag er bare noen ting bevart. Strippeklubben «Kattan» ligger som et lite One Eyed Jacks inni den Twin Peaks-lignende barskogen, pornosjappa Hönan Agda og x antall lignende butikker buler av grotesk erotikk, pølser og posemos ligger klint utover asfalten og noen av de gamle kjøttdiskene ligner fortsatt på kjelleren til Martin Vanger.

Odjuret foregår i et lignende miljø; den befinner seg på vrangsiden av den svenske sommeridyllen. Riktignok finner vi både badestrender og pittoreske kornåkre, men alt er innhyllet i et kornete halvmørke, bak et ferniss av sorg og ondskap. Det ekspressive lydarbeidet skaper en følelse av å befinne seg på innsiden av en veldig, pustende kropp. Den er nær å eksplodere flere ganger, men gjør det først til slutt. Underveis opplever jeg Odjuret som en desperat og intenst levende film – en tilstandsrapport fra dem man på folkemunne omtaler som white trash. Karakterene ønsker på hver sin måte å bryte med den geografiske fellen som holder dem fanget, men drømmene er retningsløse og upresise. De vil. Men hva vil de? Susanne bor sammen med sin Prince mild-dampende mor og har investert over to tusen kroner i en strippestang for å øve seg til en audition på den lokale klubben. Men fremførelsen blir pasjonsløs og dommerpanelet vender tommelen ned. Et panel som inkluderer en solariumsrosa dame med hvitbleket hår, grønne sjørøvertatoveringer og så mange piercinger at den eneste assosiasjonen jeg sitter igjen med er en god gammeldags dobermanpinscher. Scenedrømmen brister og Susanne må selge utstyret på ebay for å nedbetale gjelden til moren.

Ylva holdes i tøylene av foreldrene og deres tilhørighet til en frikristen sekt. Hun er bokstavelig talt over gjennomsnittet kukksugen og tar sine første skritt over i erkjennelsen av sin egen seksualitet, men hindres av faren som i frustrasjon og angst oppdager at datteren hans bærer rundt på en kortstokk med pornografiske konger og knekter. Jesper er på sin side foreldreløs og må spille inn webcam-pornofilmer for å tjene til livets labre opphold. Kim er sønn av en kriminell far og ønsker seg et normalt medelsvenssonsk liv med eget rekkehus, veranda med kulegrill og prydbusker rundt postkassa.

Det er disse fire karakterene vi følger de nitti minuttene filmen varer. I motsetning til Jesper Ganslandts Farvel Falkenberg romantiserer den aldri småbylivet, men blir også en tanke endimensjonal i sin riktignok svært så effektive svartmaling. Odjuret sender tankene over til både Man tänker sitt og Apan, og selve metaforen mellom menneske og dyr er nesten hentet direkte fra sistnevnte. Likevel er Odjuret en langt mer vellykket film, fordi den aldri pretenderer å være helstøpt – den mangler det overhengende konseptet som ble litt kveldende i de andre filmene. I Odjuret er mennesket et villdyr på ordentlig; det er en skiftende, flakkende, usikker, ustyrlig, uforutsigbar skikkelse. Sinnet koker under issen, kjønnssaftene renner mellom beina. I alle fall gir selve filmen uttrykk for en slik umiddelbar, kroppslig, ikke-intellektuell forståelse, men leser man prosjektbeskrivelsen på Odjurets Facebook-side begynner man å lure. Her namedroppes både Sodoma og Gomorra og Jung. Og Jan Troell, men den siste parallellen er treffende, da bildespråket deler mye av den gamle mesterens impresjonistiske tilnærming. Bruken av naturlig lys er spesielt bemerkelsesverdig.

Hovedrollene gestaltes utelukkende av amatørskuespillere. Disse har noen fantastiske ansikter, men er tidvis altfor monotone i replikkleveringen, som forhindrer oss i å dykke helt inn i dem. Det er vel heller ikke meningen, men da er det uheldig at filmen forsøker å oppfylle seg selv om fortelling. Odjuret begynner med slutten, men burde aldri ha forklart hva som faktisk skjer her i detalj. Dessverre faller den for fristelsen å bli overforklarende i siske akt. Ved å lukke en så flyktig fortelling, knebler den noe av sin egen pust og ikke minst magi.

Heldigvis er filmens kvaliteter så overveldende at Odjuret i sum blir en god og annerledes film. Det skal bli spennende å følge regissørduoen Martin Jern/Emil Larsson og deres uavhengige produksjonsselskap Danskskalle fremover, og i den sammenheng vil jeg benytte anledningen til å trekke frem deres debutfilm, det skammelig undervurderte ungdomsdramaet Fjorton suger.