Denne omtalen ble opprinnelig publisert som en del av vår dekning av filmfestivalen i Tromsø i januar 2016. Min datter, min søster har premiere på norske kinoer fredag 1. april.

*

I den franske thrilleren Min datter, min søster (original tittel: Les cowboys) forsøker debutregissør Thomas Bidegain å iscenesette problematikken omkring terrorisme-rekruttering i vestlige land, sett fra de pårørendes perspektiv.

I år er det 15 år siden 11. september. Selv om det er blitt produsert store mengder filmer og tv-serier (både fiksjon og dokumentar) om terrorhandlinger utført av islamistiske fundamentalister siden den gang, er det egentlig først nå vi kan begynne å reflektere over og kontekstualisere omfanget av denne historiske hendelsen.

Regissør Thomas Bidegain velger å gripe fatt i historien om en liten fransk familie på slutten av 90-tallet, og deres reaksjoner når datteren Nicole enten bortføres eller rekrutteres til en terrororganisasjon – det er snakk om en slags privatisering og menneskeliggjøring av de store linjene i verdens trusselbilde de siste 20 årene.

I filmer som Paradise Now (2005) og fjernsynsserier som Homeland (2011-) fabuleres det over terroristenes kvaler og samvittighet før udåden skal utføres; det er imidlertid sagt mindre om konsekvensene for de pårørende – hvordan reagerer og agerer tilsynelatende velfungerende familier når de mister sine egne til subversive organisasjoner?

Min datter, min søster forsøker å besvare spørsmålet med utgangspunkt i faren og broren. Fortellingen har en markant todeling: Første halvdel omhandler farens (François Damiens) innbitte forsøk på å finne sin datter; en Taken-aktig handlingstråd som fører ham gjennom Europa og ned i islamistiske undergrunnsmiljøer. Damiens fremstår som en slags barskere versjon av Jake Gyllenhaal; han er en fransk cowboy med gjennomtrengende øyne, rufsete skjeggvekst og maskulin kroppslighet som synker lenger og lenger ned i sykeligheten etter hvert som jakten ikke fører frem. I den Homeland-aktige andre halvdelen er det broren som arver farens oppdrag – hovedsakelig i Pakistan og Midtøsten.

Det mest bemerkelsesverdige er imidlertid ikke det thrilleraktige i jakten på datteren eller spenningsmomentet knyttet til reisen og oppnøstingen. Det mest slående er fraværet av Nicole; etter anslaget forsvinner hun fullstendig fra filmens univers. Faren og broren er ofte nære ved å spore henne opp, men kommer enten for sent eller blir sendt på avveie av misledende spor.

Nicole blir dermed en slags inkarnasjon av det velsmurte systemet hun er del av; hun slukes opp av en ustoppelig kraft som bare eksisterer i ytterpunktene av vår bevissthet, aldri innenfor vårt synsfelt eller det håndgripelige. Det er den egentlige nerven i filmen. Jakten på det umulige – det uforsonlige.

Mange har trukket paralleller til John Fords The Searchers (1956) – ikke bare i fortellingens likhetstrekk, men også i konseptualiseringen av Damiens’ John Wayne-aktige målrettethet og i det western-aktige landskapet i Min datter, min søsters andre halvdel. Llikevel må filmen betegnes som avdempet, europeisk sosialrealisme. Det er ikke oppdragets suksess (eller mangel på suksess) som styrer innlevelsen, men forholdet mellom faren og sønnen i første halvdel og senere sønnen og John C. Reillys rollefigur (et slags farssurrogat).

Der faren blir mer og mer besatt av den mangeårige jakten – i en slik grad at han ikke lenger klarer å være mentalt til stede blant sine nærmeste – fungerer sønnen som et slags anker blant skylappene når han hele tiden forsøker å tone ned farens voldsomme temperament. Det er få dyptpløyende samtaler mellom dem og hvordan de stiller seg til det som har skjedd; regissør Bidegain spiller på det usagte.

Dette må sies å være en svakhet; vi føler aldri datterens tap på kroppen, annet enn i farens monomane dedikasjon. Min datter, min søster våger aldri å problematisere rollefigurenes oppgjør med seg selv og andre. Heller ikke brorens jakt i filmens andre halvdel beveger seg inn på dette potensielt sårbare området, selv om han ender opp på et betydelig mer tolerant og medmenneskelig sted enn faren.

Det største savnet er likevel mangelen på formgrep som kunne gitt filmen en mer markant, audiovisuell identitet (som den delikate råttenskapen i Pierre Morels Taken) – en besynderlig mangel, ettersom fortellingen avgjort inviterer til spennende iscenesettelser. Man er fristet til å spekulere i hvordan filmen hadde blitt utformet med hendene til en Denis Villeneuve eller Lukas Moodysson.

Bidegain har vært Jacques Audiards manusforfatter i flere år, og det er tydelig at han har forsøkt å overføre noe av sin samarbeidspartners dramatiske sosialrealisme til sin egen regidebut. Han går aldri så langt som sin franske kollega, og sverger til en mer nedtonet narrativ struktur, men Min datter, min søster munner ut i den samme type inderlighet som preger Profeten (2009) og Dheepan (2015).

Min datter, min søster kommer ikke til å sette cineastene i fyr med sine audiovisuelle valg, men vil trolig få behørig oppmerksomhet for sin tematiske «viktighet». Filmen er et interessant innlegg om uutforskede problemstillinger i et post-9/11-landskap som preges av et ensidig fokus på terroristene, men kunne med hell ha turt å strekke strikken enda lenger i sine beskrivelser av valg og konsekvenser for den pårørende familien.