Farrelly-brødrenes oppfølger til sin egen megasuksess Dum og dummere fra 1994 tilbyr kun sporadiske glimt av gammel storhet. Det morsomste er faktisk komikken mellom de planlagte høydepunktene.

Undertegnede er blodfan av Jim Carrey. Etter min mening er han en av de fremste komikerne i moderne tid som følger den fysiske tradisjonen fra legender som Charlie Chaplin, Buster Keaton og Jerry Lewis. Det handler ikke bare om kropps- og ansiktskontroll, men om en makeløs timing og plutselige, overraskende vendinger. Selv om Carrey hadde fått dyrke noen av disse egenskapene i forskjellige filmer og tv-serier på 80- og tidlig 90-tall (deriblant den populære Fox-serien In Living Color), var det 1994 som skulle bli det store gjennombruddsåret.

I løpet av tolv måneder utkom både Ace Ventura: Pet Detective, The Mask og Dum og dummere. Førstnevnte er utvilsomt undertegnedes favoritt og et lite mesterverk; en tour-de-force av Carreys energiske påfunn, iscenesatt gjennom en herlig outrert rollefigur som muligens ble litt for langt ute for enkelte. The Mask er også fornøyelig, men superhelt-universet undergraver litt av det nødvendige spranget mellom Carreys galskap og omverdenens reaksjoner. Derfor er det kanskje ikke så rart at Peter og Bobby Farrellys Dum og dummere ble den største suksessen. Filmen står igjen som en av 90-tallets beste komedier, et populærkulturelt fenomen og et referansepunkt for en ny type humor som kunne virke plump og rølpete på overflaten, men som i virkeligheten var sofistikert.

Hva var det som gjorde filmen så spesiell? Selv om ‘dumme’ rollefigurer hadde fått boltre seg i komedier i årene før 1994 – gjerne gjennom et oppviglersk ungdomsprisme (Bill & Ted, Beavis & Butt-Head, Wayne’s World) – var ikke disse preget av sofistikert fysikk. Her stod snarere dialogen sentralt. Med 1994-filmene la Carrey grunnlaget for en ny type utøver som kombinerte «gammeldags» fysisk komikk med moderne og rå tematikk, gjerne krydret med populærkulturelle referanser. Carreys rollefigur i Dum og dummere, Lloyd Christmas, fanger opp alt dette.

På den andre siden finner du Jeff Daniels‘ mer nedtonede, men ikke mindre morsomme rollefigur Harry Dunne. Mer lakonisk, mindre ekstrovert i fysikken, men en perfekt yin til Carreys yang. Sett dem sammen på et definert oppdrag (som til slutt tar dem til et skianlegg i Aspen, Colorado), tilfør noen biroller – gjerne med skumle hensikter – de kan riffe med, og vips så har du en sikker suksess.

Denne oppskriften ble dyrket videre til langt ut på 00-tallet, også utenfor Carreys egne filmer, men assosieres stadig med 90-tallet. Derfor var det overraskende for de fleste at Farrelly-brødrene lanserte idéen om en oppfølgerfilm 20 år etter den forrige. Dum og dummere var liksom en av de komediene som stod utilnærmelig og ensomt som en påle i 90-tallets populærkultur. Litt som Dr. Strangelove (1964) for 60-tallet. Animal House (1978) for 70-tallet. Eller Fletch (1985) for 80-tallet.

Nå vil det være altfor kynisk å si at Dum og dummere To ble realisert utelukkende for pengenes skyld. Både manus og rolletolkninger er bearbeidet med en god porsjon kjærlighet. Men det er oppsiktsvekkende at de morsomste sekvensene i filmen er de som ikke insisterer på komikk – i motsetning til originalfilmen, der de komiske høydepunktene nesten hele tiden er i tråd med filmskapernes intensjoner.

I all hovedsak har man forsøkt å anvende de samme narrative mekanismene. Tidsgapet fra første film rettferdiggjøres raskt med en klassisk ‘prank’ fra Lloyds side – som forøvrig var morsommere i traileren enn i den faktiske filmen. Deretter seiler Harry og Lloyd gjennom noen referanser fra første film før de lander på et nytt oppdrag à la Aspen: en reise til El Paso, der Harrys angivelige datter skal delta på en kunnskapskonferanse. Igjen blir vi introdusert for bifigurer med en viss betydning for oppdragets fremdrift (eks. Laurie Holden og Kathleen Turner, som dessverre ikke eldes med verdighet).

Originalens dramaturgi preges av definerbare ‘bolker’ med hvert sitt komiske høydepunkt. Oppfølgeren spretter imidlertid retningsløst rundt; straks El Paso-oppdraget er etablert, konstrueres det veldig lite intrige rundt målet for reisen, og karakterutviklingen uteblir. Den første filmen ble løftet av tydelige visuelle markører (fargesprakende boblejakker, Harrys nedslitte leilighet, den ikoniske hundebilen), men det er lite i produksjonsdesign eller fotografi som definerer oppfølgeren.

Hva med Harry og Lloyd? Klarer Daniels og Carrey å ikle seg sine gamle rollefigurer? Ja og nei. Daniels’ tolkning er mest anstrengt. Han spiller Harry mer enn han er Harry. Carrey finner bare tidvis energien til å portrettere Lloyd på en tilstrekkelig overbevisende måte. Ja, man kan nesten se det i øynene på den etter hvert så allsidige skuespilleren; det gnistrer ikke lenger like sterkt når han skal praktisere humoren han selv etablerte.

Men noen ganger glimter filmen til, med Carreys grimaser eller en virkelig god ‘mellom-vits’ i forbifarten. Som sekvensen der våre to antihelter ankommer konferansesenteret i El Paso, stormer inn i baren og spør «How much for a beer?». «It’s gratis», svarer bartenderen, hvorpå begge snur seg samtidig og uttrykker sin skuffelse med «sounds expensive». Små humreøyeblikk av denne typen redder Dum og dummere To fra å være en total miss.

Jeg er uenig i anmeldere som hevder at dette er utdatert humor (man ser den i mindre «fysisk format» i Seth MacFarlanes komedier, for eksempel), men tilnærmingen fordrer at både manus og skuespillere har den fokuserte energien som trengs – både til punchlines og medrivende fortellinger.

Dum og Dummere To er et blekt forsøk på å gjenopplive en gammel suksessformel, men i små øyeblikk kjenner vi igjen faktorene som gjorde originalen så god. Det kan være Jim Carrey som treffer blink selv på halv maskin. Eller en liten transportetappe i filmens fortelling som er morsommere enn det Farrelly-brødrene selv hadde tenkt. Men til syvende og sist ender filmen opp som bortkastet potensial, dessverre.