Berlinalen 2014: Bong Joon-hos Snowpiercer er et modig møtepunkt mellom kompromissløs filmkunst og konvensjonelt publikumsfrieri. En visjonær smeltedigel der forskjellige stilgrep kolliderer med høylytte, dirrende brak.
Ved første øyekast kan Snowpiercer virke overraskende «streit» til å være en Bong-film, men på mange måter er den mer nysgjerrig og ambisiøs enn både Memories of Murder, The Host og Mother. Dette er et høystemt postapokalyptisk science fiction-eventyr, som suser stødig og presist bortover iskalde og nedsnødde togskinner.
Filmen er basert på den franske tegneserieromanen Le Transperceneige (1982), og utspiller seg i en ikke så altfor fjern fremtid. Et forsøk på å stanse global oppvarming har forårsaket en ny istid, og de eneste overlevende på jorda er innbyggerne på hurtigtoget Snowpiercer. Et fremragende stykke ingeniørkunst, designet av den mystiske Wilford (Ed Harris), som enkelte av de privilegerte beboerne på toget hyller som en slags guddommelig skikkelse. Knapt noen har sett Wilford, og han etableres som en Oz-lignende rollefigur; en puppetmaster som trekker i trådene, ikke ulik The Architect i Matrix Reloaded.
Det massive og folksomme fartøyet holdes gående ved hjelp av et selvforsynt og evigvarende maskineri, som befinner seg i fremste vogn, der Wilford holder bolig. Maskinen er selve nøkkelen til makt ombord, og den som har kontroll over innretningen har det siste ordet. Den fremre halvdelen av toget tilhører overklassen, mens den bakre går under navnet «the tail section» og huser de fattige. Klasseskillene danner grunnlaget for filmens fortelling, og skaper grobunn for en politisk undertekst.
Kort oppsummert handler Snowpiercer om at de fattige, som er dømt til et liv i elendighet, går til kamp mot Wilford og resten av overklassen ombord, med mål om å få kontroll over evighetsmaskinen. Vår helt er revolusjonens leder, den lavmælte Curtis (Chris Evans), som har mottatt korte meldinger fra en ukjent avsender lengre frem i fartøyet, med informasjon om hvordan han kan gjennomføre et vellykket opprør.
Bong og medforfatter Kelly Masterson (Before the Devil Knows You’re Dead) har gitt Snowpiercer en dataspill-aktig dramaturgi. Hver vogn Curtis og rebellene hans kjemper seg gjennom ligner et nytt nivå med nye utfordringer – ikke ulikt Playstation-spillet Chase the Express. Et av filmens mange høydepunkter oppstår når følget møter på en gruppe maskerte soldater; dørene til en ny vogn åpner seg, der vi ser en horde sortkledde soldater, utrustet med økser og sverd. Mennene sender frem en stor fisk, snitter opp buken og dypper våpnene i vesenets giftige blod. Deretter bryter sekvensen ut i et velkoreografert, stramt klippet og blodig slagsmål – som i en Park Chan-wook-film.
Møtet med «barnevogna» – som ligner en rest fra produksjonsdesignet til Tim Burtons versjon av Charlie og sjokoladefabrikken – er like minneverdig. Her møter Curtis & Co en eksentrisk lærer, nesten skremmende velspilt av Alison Pill, som underviser en gruppe barn. Flokken ser en propagandavideo som understreker hvordan de velstående hjernevasker arvtakerne sine til å forgude Wilford, og i denne scenen er Bongs visuelle lek med kontraster slående. Ulikhetene mellom den steampunk-inspirerte bakre delen av toget, som kan sammenlignes med de mørkeste krokene fra Jean-Pierre Jeunets De fortapte barns by, og det fargesprakende undervisningsrommet i togets bedre halvdel er så store at det blir absurd.
De mange karikerte rollefigurene i Snowpiercer vil nok fremkalle en viss irritasjon hos enkelte – kanskje særlig den ondskapsfulle Mason. Skikkelsen, som gestaltes av Tilda Swinton, fremstår som en klovneaktig utgave av Margaret Thatcher, og er det nærmeste overklassen kommer en borgemester og hærfører. Bakerst i toget har vi filmens svar på «den vise mannen i tårnet», Curtis’ mentor Gilliam (John Hurt). Ellers finner vi Bongs faste makker Kang-ho Song (Sympathy for Mr. Vengeance, Thirst) i rollen som rebellenes døråpner, Jamie Bell som Curtis’ høyre hånd og Ewen Bremner som hevnelysten småbarnsfar.
I likhet med produksjonsdesignet i de ulike togvognene, er kontrasten mellom rollefigurene ekstrem og karnevalesk – tidvis i meste laget. Samtidig tilføyer disse grepene en vidunderlig eventyrfølelse (tenk voksenversjonen av The Hunger Games), som bidrar til å gjøre Snowpiercer til noe helt utenom det vanlige; et stramt konseptuelt utgangspunkt løses opp av en lekende, utforskende tone i Bongs regi, som skaper rom for virkelig besnærende filmøyeblikk. Med god hjelp av produksjonsdesigner Ondrej Nekvasil, kostymedesigner Catherine George og fotograf Kyung-pyo Hong, har Bong mestret å overføre en tegneserieroman i tre bind til lerretet med imponerende presisjon – både visuelt og dramaturgisk.
Man opparbeider aldri et sterkt forhold til noen av rollefigurene. De er enkle og funksjonelle, som brikker i et svarthvitt maktspill. Komplekse karakterskildringer kunne muligens løftet filmen ytterligere, men samtidig er det vanskelig å forestille seg at oppmerksomheten skal rettes mot et annet sted. Fraværet av sterke følelser gjør dessuten at den litt famlende sisteakten, som tar en eksistensialistisk vending, er lettere å svelge.
Hvorvidt Snowpiercer er et mesterverk, slik Tilda Swinton uttalte under pressekonferansen til Wes Andersons Grand Budapest Hotel, vil tiden vise – dette er en medrivende og merkelig science fiction som krever flere gjennomsyn. Men med tanke på at dette er Bongs første engelskspråklige film, laget utenfor studiosystemet, er det umulig å ikke la seg imponere over originaliteten og gjennomføringsevnen.
*
Såvidt vi vet har ikke Snowpiercer blitt kjøpt opp av en norsk distributør. Førstemann til mølla!