Årets beste film kom tidlig på året. Black Swan av Darren Aronofsky er et deilig sammensurium av filmmediets mulige herligheter, toppet med Natalie Portmans umenneskelige rolleprestasjon som årets soleklart mest imponerende. Det er likevel det ekstravagante filmspråket, den billedlige elektrisiteten, den filmatiske lekenheten, tvetydigheten og den altoppslukende spenningen som gjør Black Swan til en mettende filmopplevelse uten sidestykke. Denne har allerede seilt høyt på listen over personlige favoritter!
Fordi den er så mektig, så ambisiøs, så tiltrekkende, så fascinerende. Det hadde lenge vært åpenbart at The Tree of Life skulle bli en film langt forbi det ordinære, og den offisielle traileren (som kanskje er tidenes vakreste, og i sitt format enda mer perfekt enn selve filmen) skapte da også noen uoppnåelige forventninger. Da filmen ble avduket første gang i Cannes, var reaksjonene som ventet delte, men få stilte seg likegyldige til Terrence Malick som da også vant Gullpalmen. The Tree of Life er en type film du nok aldri blir helt ferdig med, og det sier i seg selv en hel del om dens uendelige kvaliteter. Et massivt kunstverk!
David Finchers filmversjon av Stieg Larssons eventyrlige suksessroman, er en skinnende oppussing av en allerede velfungerende svensk filmatisering. Finchers filmspråk er som ventet raffinert og perfeksjonert til fingerspissene, og hans håndtering av universets mørkhet, løfter dette langt forbi kriminalhistoriens vante rammer. Thrillerfaget kan neppe utøves til bedre karakter enn dette.
Årets beste filmer domineres av filmskapere som er etablert i det absolutte topsjiktet av de som makter å forene kunstnerike ambisjoner med bredre publikumsappell. Lars von Trier tilhører på sitt beste det samme sjiktet, og hans Melancholia er av danskens mest tilgjengelige verk. Likevel, ved å pakke en historie om depresjon inn i rammene av verdens undergang, er selvsagt Melancholia ingen oppløftende fabel. Selv opplevde jeg den følelsesmessig like dyster, men mindre grafisk, enn Antichrist. Uansett en varig filmopplevelse, både tematisk og visuelt, og et verk som udiskutabelt har beriket filmåret 2011.
Dardenne-brødrenes siste, er igjen en sosialrealistisk fortelling fra den belgiske middelklassens gråtunge hverdag. Skuespillet og kjemien mellom unge Thomas Doret (tittelrollen) og hans fostermor spilt av Cécile De France, er for meg årets sterkeste forhold skildret på film. Filmen følger velkjent Dardenne-formel, og er dessuten tungt inspirert av Truffaut-klassikeren The 400 Blows. En genuin følelsesmessig nærhet til karakterene, gjør likevel at filmen oppleves som virkelighetsnær og overveldende sterk.
Dokumentarfilmen om Formel 1-helten Ayrton Senna, skulle bli filmårets store positive overraskelse. Filmen er fengslende fortalt uten bruk av talking heads, istedet brukes utelukkende unike arkivbilder for å fortelle historien om Sennas karriere i kronologisk rekkefølge. Spennende, fascinerende og rørende om en av nyere tids største idrettspersonligheter.
Til å være et debutantverk, er Julia Leighs Sleeping Beauty en forbløffende stilsikker og moden film. (Kanskje fordi Leigh har benyttet Jane Campion som støttespiller). Leigh har konstruert en film av tiltrekkende mystikk og vakre tablåer, hvor et problematisk plott drives frem med kjølig eleganse, men også en fascinerende menneskelighet vist i Emily Brownings yndige portrett av universitetsstudenten med en nokså spesiell deltidsjobb. En av årets store skuespillertolkninger, og årets sterkeste regidebut!
Det er noe helt spesielt med intensiteten og drivet i Nicolas Winding Refns Drive, selv om tittelrollen ved Ryan Gosling, kan fremstå som irriterende og påtatt dempet. Men heldigvis ser jeg ikke Drive som et karakterportrett, snarere som et filmatisk kunstverk der Winding Refn smelter spennende visuelle ideer sammen til en heltstøpt, unik filmopplevelse. Årets velfortjente snakkis-film!
Julia’s Eyes er årets eye candy-film for oss som er sulteforet på virkelig god, sleazy thriller/horror. Guillem Morales setter standarden for moderne euro-horror med visuell kreativitet som gir deilige giallo-vibber fra syttitallets Italia, koblet opp mot et intrikat thrillerplott som også rettferdiggjør en Hitchcock-referanse. At filmen underveis, og spesielt mot slutten, fremstår som noe haltende, tilgis fordi dens filmatiske styrker er så overskyggende bra og etterlengtet!
Verdens merkeligste regissør, Takashi Miike, gjorde årets mest interessante karrierevending da han presentere sin storslåtte og påkostede samurai-saga 13 Assassins. På sitt beste er dette en dypt imponerende oppvisning i actionkoreografi etter stilsikker regiarbeid, iblandet karakteristiske øyeblikk av menneskelighet og lakonisk humor mellom de store slagene. Solid filmhåndverk er det uansett, og en nytelse å se på.
11. Under huden
12. 127 timer
13. Blue Valentine
14. Let Me In
15. Nawals hemmelighet – Incendies
16. Bedevilled
17. My Son, My Son, What Have Ye Done?
18. Hodejegerne
19. Confessions
20. Foo Fighters: Back and Forth