Historien er jo ufattelig banal og har blitt fortalt mange ganger tidligere, men likevel har Drive evnen til å rive meg med, få meg til å se filmen opptil flere ganger (så den minst fire ganger på kino) og ta meg selv i å tenke på den nesten hver dag. Alt er perfekt: kinematografien, skuespillet, musikken, mise-en-scène. Filmen bygger opp under westernmyter, urbane myter (og da spesielt Los Angeles), og rører pinadø ved kjente og kjære fabler (les Dag Sødtholts artikkel). Det som spesielt rører ved meg er hvordan spillet mellom de forskjellige karakterene er lagt opp. Alt gjøres svært nedtonet og avhenger av små variasjoner i ansiktsuttrykk og kroppspråk som er mesterlig iscenesatt av Refn.
Nicolas Winding Refn viser seg igjen som en av verdens beste filmskapere. Har ofte fått høre av folk at vi i Montages ikke liker Refn. Om det er sant får dere ta opp med alle mine kollegaer, men jeg tror at det er bred enighet om at Drive er et mesterverk av de sjeldne. Det blir en film jeg kommer til å se mange ganger fremover, akkurat som som Wild at Heart. Til slutt: Klippet fra bilkjøringen i starten av filmen til tittelsekvensen burde bli patentert av legemiddelindustrien som et seriøst alternativ til sildenafil.
The Yellow Sea er en thriller med politiske undertoner som kun kan oppstå på en helt spesiell og todelt halvøy. Rett ovenfor Nord-Korea, inne i kinesisk territorium, finnes Yanbia som er en selvstyrt koreansk «stat» (prefektur). Det foregår en storstilt menneskesmugling over Gulehavet, og det er nettopp dette The Yellow Sea baserer seg på. Vår helt blir tvunget til å reise over til Sør-Korea for å drepe noen, men alt går ikke helt etter planen. Regissør Na Hong-jin, som blant annet har laget den meget gode The Chaser, er en mester i å lage spredte, men grufulle voldsscener kombinert med knivskarpt thrillerhåndverk.
Filmer fra Sør-Korea forbindes ofte med fortellinger om hevn. Sympathy for Mr. Vengeance, Bin jip – Tomme hus og flere andre er gode eksempler på denne tradisjonen som har fått stor oppmerksomhet verden over. Filmen I Saw the Devil følger i samme spor der den lar oss oppleve grove drap på uskyldige mennesker som etterlater grove, verkende sår på sjelen. I Saw the Devil har også en av de mest tøffeste plakatene jeg noensinne har sett. Se plakaten nederst i denne artikkelen.
Jeg liker filmer der filmskaperne bruker billige og effektive løsninger. For å få til denne filmen har gjengen bak tatt i bruk gamle russiske linser, belger og annet snacks for å få til akkurat det uttrykket de ønsket (en del av utstyret kan ses i denne bakomfilmen). Kobler man dette sammen med unge, lovende skuespillere og en ditto regissør, så får man den forstyrrende, men særdeles gode indie-filmen Bellflower. Stikkord: muskelbiler, merkelige duppedingser som pumper ut whisky, flammekastere og narrativ forvirring.
Filmen utforsker hva som er den ultimate hevnen, og den gjør det ved å blande inn melk, mobbing, tenåringseksualitet, AIDS, barnedrap og foreldre/barn-relasjoner. Som filmen ovenfor er dette en ekstremt stilistisk film, og med en komplisert fortellerform. Vi får se en hel rekke lekre scener som filmes i saktefilm, og med et fargepalett som som kun er matchet av bilreklamer. Det siste høres kanskje litt negativt ut, men, tro meg, det er et kompliment.
Jeg fikk øynene opp for Duncan Jones etter å ha sett hans fabelaktige Moon på Trondheim Filmklubb. Til min glede skuffet han meg heller ikke med Source Code. Repeterende scener til tross, så er dette en intens og kompromissløs film som kommer til å stå i filmhistorien som en av de bedre innen brytningspunktet mellom sci-fi og thriller. Den utforsker også det urgamle spørsmålet om bevissthet/sjel versus kropp på en herlig måte. Vi kan prise oss lykkelige for at Zowie Bowie ikke valgte å satse på en karriere innen musikk som sin kjente far.
Ut fra de filmene jeg har sett av Miike så fremstår denne som den mest sobre og «ordentlige». Den er en ganske tro remake av filmen med samme navn fra 1963. Jeg er en blodfan av samurai-filmer, og denne filmen blir som å gå tilbake i tid til den gang samurai-filmene hadde mer å by på enn flyvende folk i bambustrær. Det er deilig å se sverdkamp blandet med en stram historiefortelling som er kjemisk fri for typiske Miike-trekk som ofte grenser mot det perverse og kvalme.
Robert dreper av ren lyst. Han bryr seg ikke hvem han dreper, han ønsker bare å rive folk i filler, sprenge hodene deres og generelt lage faenskap. Robert skiller seg en smule fra andre folk siden han er et dekk. Da jeg hørte filmens premiss tenkte jeg at dette kommer til å bli en skikkelig dårlig filmopplevelse (som denne), men hvordan de forteller historien er ganske interessant. Man blir plassert et sted mellom publikum og skuespillerne, og det er ofte at karakterene henvender seg direkte til oss og filmens publikum som står på en ås og overværer Roberts herjinger. Dette er rett og slett en herlig, upretensiøs og rar film som fortjener å komme såpass høyt opp på en topp 20-liste.
Det første som imponerte meg var at hovedrolleinnehaveren i tenårene klarte å vise en slik moden og gjennomtenkt karakter som hun ikke har direkte, personlig erfaring med. Deretter tenkte jeg at dette er en viktig film som gir oss et mer nyansert bilde av USAs problemer, og at man ikke alltid er mørk i huden når man er ekstremt fattig, eller lever i kummerlige kår. Urbane «housing projects» i Detroit, Los Angeles eller New York er byttet ut med skog og dårlige trehus, men en ting har de felles: narkotika. Det eneste jeg har å utsette på denne filmen er at den ikke våget å ta livet av hovedpersonen. Da hadde filmen virkelig revet i hjertet og skapt store, dype arr i sjelen.
David Finchers versjon av Stieg Larssons bok er skarp som en rambo-kniv. Dette kommer av hans stramme regi, ekstremt gode skuespillere og et lekkert, men kjølig foto. Enkelte folk hevder at dette er en remake av den svenske filmen, men så vidt jeg har forstått har de gått tilbake til originalmaterielt og skrevet manuset fra scratch. Filmen viser oss en litt annerledes historie og – etter min mening – mer interessant historie enn filmen fra 2009. Jeg har en sterk forkjærlighet for slike prosessfilmer (eksempelvis Alle presidentens menn og Zodiac) der man vet utfallet fra før av, men det er elegansen i hvordan protagonistene kommer fram til løsningen som teller.
11. The Veteran
12. Kongens tale
13. The Fighter
Jeg skulle egentlig kommet med 20 filmer, men har kun klart å få til 13, og for å utelukkende liste opp filmer jeg faktisk kan stå inne for, ønsker jeg ikke å nevne flere. For personlig synes jeg at filmåret 2011 har vært skuffende. Den desidert største skuffelsen i 2011 har vært Black Swan. Det er nesten ikke en film av Aronofsky jeg ikke liker, men denne har klart å komme seg inn på akkurat den lista. Andre skuffelser er Contagion som rett og slett er en uspennende apokalyptisk film som klipper fra et sted til et annet; handlingen er flat, uten høydepunkter og karakterer man faktisk orker å relatere seg til. En annen skuffelse er På eventyr med Tintin: Enhjørningens hemmelighet. Filmen består hovedsakelig av elendige kamerakjøringer som er kun ment for å vise hvor fet grafikken er; den har en patetisk historiefortelling med et vell av uinteressante, overflødige karakterer. Super 8 var ganske bra helt til det punktet der de valgte å vise monsteret. Da falt filmen sammen i fisk og ble en banal øvelse i Spielberg-estetikk fra en svunnen tid.
Nei, det har i det hele tatt vært lite å juble over i 2011. Håper 2012 bringer større filmglede for min egen del!