Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente, men var overbevist om at det ville bli bra, og Oslo, 31. august endte da også opp med å bli min favorittfilm fra dette året. Joachim Trier tok et selvsikkert steg videre etter Reprise, og lagde en personlig film som samtidig er interessant på så mange plan. Grunnen til at jeg elsket filmen kan likevel oppsummeres banalt enkelt, i dens evne til å forene form og innhold på utfordrende vis. Med sosiologisk blikk tar Trier temperaturen på sin egen generasjon, og hvem skulle tro at en film som er så norsk samtidig kan være så universell?
Black Swan var årets mest fysiske kinoopplevelse – både fordi menneskekroppen står sentralt i filmen, og fordi jeg satt anspent i kinosetet gjennom hele den nervepirrende seansen. Darren Aronofsky holder et imponerende fokus, og henfaller ikke til billige triks selv om han lener seg tungt på den psykologiske thrilleren. Vi får komme bak hjernebarken på Natalie Portmans velspilte rollefigur, uten at det tys til påtatte vendinger i balansen mellom fantasi og virkelighet. Black Swan er en fullbyrdet film om et ufyllbyrdet menneske.
Etter mange år med temmelig varierende produksjon, traff Woody Allen blink igjen med Midnight in Paris. Dette er et intellektuelt eventyr for filmelskere. For meg fungerer Owen Wilson ypperlig som den typiske Woody Allen-rollefiguren, og de andre karakterene i filmen – både de kjente og ukjente – er også inspirerte og underholdende. Jeg lar meg imponere over den enkle, men effektive måten Allen deler opp nåtid og fortid på, og den varme atmosfæren som nesten umerkelig kommer sigende. Vaskeekte filmmagi.
Også i Drive er det stemningen som er det avgjørende. «The Driver» (Ryan Gosling) kjører gjennom Los Angeles’ gater, badet i neonlys og søvnig synth pop. Drive er ekstremt stilsikker, og det føles som om hvert bilde er komponert med omhu. Filmen er tålmodig og fartsfylt på én gang. Mange trekker fram scenen i heisen, men det var flere gode scener i Drive – selv husker jeg best slow motion-sekvensen der hovedpersonen kjører forbi to menn med balltre og blod på hendene. En scene preget av antydningens kunst der vi ikke får se selve voldshandlingen før litt senere, men forstår og lar oss rive med gjennom regissørens gode grep.
Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor jeg er så glad i Peter Weir. Men det er noe med hans klassiske håndverkerholdning til filmmediet, blandet med eventyrlyst og evnen til å overraske innenfor rammene. Hans syn på naturen som både lunefull og vakker er også fascinerende. Et stykke ut i The Way Back virker det nesten utrolig når man tenker tilbake på hvor det hele startet – man har vært med på en reise gjennom varierte landskap akkurat som karakterene i filmen. Den følelsen liker jeg. Det er sjelden den oppstår, men Weir maner den fram, og faller man inn i filmens rytme er det som om den kunne vart for evig.
Mens Coen-brødrenes True Grit – et ekte mannfolk var et gjesp av en westernhyllest, er Kelly Reichardts vri på sjangeren både gåtefull og original. Er fortellingen så konkret som den fremstår i Reichardts minimalistiske formspråk, eller bærer den på tyngre tankegods? Uansett opplever jeg den som svært interessant, og tør å slå fast at den grovt sett handler om vanskelige valg på søken etter mening i tilværelsen. Meek’s Cutoff etterlater meg i en behagelig tilstand mellom tilfredstillelse og ønske om mer – til tross for, og på grunn av, at den er så sparsommelig i uttrykket.
Møte i Toscana er både intellektuell og emosjonell, en mystisk og melankolsk dialog i Toscanas vakre landskap. De to hovedkarakterene (godt spilt av Juliette Binoche og William Shimell) etterlater tilskueren i tvil – både om hva som er virkelighet og skuespill, og om forskjellen på «ekte» og «kopi». Kamerabruken i filmen utfyller mysteriet, sterkt preget av Abbas Kiarostamis bestemte valg av hva tilskueren får se og ikke se. En film som vil tåle mange gjensyn.
Ree (Jennifer Lawrence) er en ung hverdagshelt i det bleke vinterlandskapet. Hun er på jakt etter sin far – en tvilsom type. Underveis skaper hun dårlig stemning i lokalsamfunnet og uroen trenger seg på. De dårlig stilte karakterene er realistisk tegnet, samtidig som landskapet som omgir dem er nesten romantisk fascinerende i all sin avsondrede nøkternhet. Den hvite, amerikanske underklassen er skildret på en adskillig mer spennende måte enn hva som vanligvis er tilfelle i «sosialrealistisk film».
Det var mye bråk i kulissene før dokumentaren om hip hop-gruppa A Tribe Called Quest ble sluppet. Kanskje ikke så rart ettersom det også var mye krangling innad i gruppa mens de holdt på – filmens navn var faktisk «Beats, Rhymes & Fights» helt til medlemmene satte ned foten. Dokumentaren ble imidlertid glimrende, selvsagt spesielt for dem som er glad i hip hop. Gjennom intervjuer, konsertopptak og arkivmateriale avsløres nye sider av Q-Tip, Phife Dawg og Ali Shaheed Muhammad, i tillegg til at spørsmål som har hengt i luften siden gruppa kastet inn håndkleet endelig blir besvart.
Ved hjelp av film har Werner Herzog gitt oss et innblikk i deler av verden vi ikke ellers ville ha sett, og Cave of Forgotten Dreams er intet unntak. I en gruve i Sør-Frankrike finnes de første hulemaleriene vi kjenner til, skapt for omtrent 32 000 år siden. Hvem andre enn eventyreren Herzog kunne fått adgang til dette? Gjennom hulemalerier og intervjuer med forskere i vellykket 3D-effekt, trekkes svimlende historiske linjer.
11. Blue Valentine
12. 50/50
13. Bridesmaids
14. Inside Job
15. Lights Out
16. Pina (3D)
17. Melancholia
18. The Tree of Life
19. Littlerock
20. Rango