Den håpløse norsk tittel-oversettelsen Landsbyen på toppen av fjellet får Le Quattro Volte (direkte oversatt «Fire ganger») til å virke som en koselig NRK2-dokumentar om livet på landsbygda, mens det i virkeligheten er en audiovisuell terapi-time ladet med fortettet symbolikk. En herskare detaljer binder de fire historiene sammen til en mytisk helhet, for eksempel den ensomme, gamle gjeteren, en bjelle og den bortkomne geitekillingen i filmens andre del.
Nesten uten dialog, med statiske innstillinger, langsomt klippetempo og naturens egne lyder blir den en slags krysning mellom Carl Th. Dreyer (ansiktene), Michelangelo Antonioni (de sosialantropologiske avstandsbildene) og Satyajit Ray (den tilgjengelige hverdagspoesien). Spisset med naturromantikk i Tarkovskij og Angelopoulos’ ånd. Det er store navn, men så er det også stor filmkunst som benytter seg av audiovisuelle, øyeblikksbaserte virkemidler fremfor mer klassisk, narrativ struktur. Utrolig befriende.
En biff tartar av en film som er så mettet av gullkantede tablåer at du trenger lang, lang tid på å fordøye den. Når du først har fanget forholdet mellom makro- og mikronivå, problematiseres det hele innad i psykologiens irranger. Svært få regissører makter å overføre følelsen av fysisk berøring til filmlerrettet så godt som Terrence Malick, så opplevelsen blir nesten mer visceral enn rasjonell. Derfor trenger man heller ikke å forstå alle de narrative krumspringene i samme grad som man kjenner dem på kroppen. Sannsynligvis også første gang jeg virkelig har satt pris på Brad Pitt som karakterskuespiller.
Jeg ble tatt på senga av denne elegante actionfilmen som kler velkjent ‘superagent’-tematikk i nyskapende innfatning. Selv om en del av symbolbruken nesten blir litt for åpenbar for sitt eget beste, bidrar den til å heve filmen langt forbi grunnplottet. Spesielt bemerkelsesverdig blir det når den tyr til lengre strekk med nesten kunstfilmatisk estetikk, som i portretteringen av Saoirse Ronans tittelkarakter. Og ikke minst The Chemical Brothers’ makeløse soundtrack som tidvis gir rytmisk driv, tidvis skaper lydeffekter på egen hånd.
Dette er etter min mening den beste Jane Eyre-filmatiseringen som noen gang er gjort. Nydelige innstillinger og fotografi i kubricksk ånd, insisterende musikk av Dario Marianelli og troverdig karakterdybde i Mia Wasikowska og Michael Fassbenders rolletolkninger. Genialt adaptasjonstriks i å la oppholdet hos St. John Rivers fungere som rammehistorie for den omfattende fortellingen. Dermed mister den ingen av de sentrale hendelsene i Brontës bok.
Det er ikke lett å følge opp science fiction-klassikere, enten det dreier seg om oppfølgere, forløpere eller nytolkninger. Denne gjorde det, et eller annet sted i krysningspunktet mellom alle. Tilstrekkelig med referanser til den originale filmserien for hardbarkede fans (til tross for et par kollisjoner) kombinert med en frisk, original historie som skyller den triste Tim Burton-filmen ut av minnet. Best av alt var den Andy Serkis-gestaltede hovedapen Caesar, i svært troverdig motion capture-teknologi. (Mer i min artikkel om filmen.)
Kanskje årets ‘viktigste’ film som virkelig problematiserer kulturelle og moralske dilemmaer i et individ-fiendtlig samfunn som Iran, eksemplifisert gjennom et opprivende separasjonsdrama. Intenst og kaotisk i uttrykk, men samtidig finstemt og realistisk. Desperate karakterer og en serie uheldige hendelser forsterkes av sosiale hindringer i så stor grad at filmen oppnår et markant thrillerelement. (Mer i min artikkel om filmen.)
Jeg elsker spenningsfilmer som utspiller seg i avlukkede rom og isolerte omgivelser, og var selvsagt en stor fan av Carpenters versjon fra 1982. Tilfredsstillelsen var derfor stor da den etterlengtede forløperen maktet å gjenskape mye av den samme atmosfæren, åpenbart med stor respekt for og kjennskap til originalen. Pulserende, iskald og dramaturgisk tight. Forfriskende å se norske skuespillere som får lov til å snakke ordentlig norsk i en Hollywood-produksjon, i så stor grad at jeg tidvis følte jeg satt og så på en svært påkostet, norsk film.
De første ti minuttene er kanskje de vakreste minuttene på film i hele 2011, stiliserte maleritablåer levendegjort av den samme, ekstreme slo mo-teknikken von Trier benyttet i Antichrist. Deretter lever filmen gjennom den ulmende, uhyggelige atmosfæren knyttet til den astronomiske dommedagshendelsen, tonesatt av Richard Wagners sørgmodige musikk. Et lite skår i opplevelsen er Kirsten Dunsts apatiske hovedkarakter, som dessverre irriterer så mye at du blir nødt til å lete etter sympati og identifikasjon andre steder.
Ingen kan lage kinetiske, velsmurte actiontablåer så godt som Steven Spielberg, og i animasjonsmediet har han selvsagt carte blanche til å gå enda et skritt lenger. Allikevel er det overraskende nøkternt og karakterdrevet, mens mesterregissørens mange kjennetegn siver gjennom hvert eneste bilde og sceneovergang. Kanskje litt mange virtuelle kamerakjøringer, særlig i de statiske situasjonene hvor man etterstreber ro, men man blir fullt og helt oppslukt av universet. Det er uten tvil den nydeligste motion capture-filmen jeg har sett til dags dato (uten at konkurransen er så stor). (Mer i min artikkel om filmen.)
Denne lille science fiction-juvelen kom og gikk uten særlig mye oppstandelse i Norge. Det er synd, fordi den følger på mange måter tradisjonen fra District 9 (2010), hvor uhyrene fungerer som et bilde på feilslått immigrasjonspolitikk. Men mer enn det surfer den på tilbakeholdenhet og filosofiske betraktninger mens skapningene knapt er å se (foruten et par velvalgte scener). Som i Melancholia er det følelsen av noe ulmende i bakgrunnen som bærer filmen oppe, noe du ikke helt kan sette fingeren på.
11. Harry Potter og dødstalismanene – Del 2
12. Source Code
13. Apollo 18
14. Super 8
15. Biutiful
16. Unknown
17. Drive
18. Colombiana
19. Rango
20. Sanctum