«Begrepet» er en spalte der vi enkelt forklarer opprinnelsen og betydningen av et begrep knyttet til filmens verden.

Som forrige ukes begrep, observerende modus, er den refleksive dokumentarfilmen et begrep som stammer fra filmvitenskapen. Refleksiv modus forsøker å beskrive filmer som har en innebygget kritikk av egen genre og form, og er fortsatt i dag noe dokumentarfilmskapere sjeldent tyr til. Enkelte filmskapere retter et kritisk lys på hva vi forbinder med dokumentarfilmens objektivitet og faktaformidling opp mot filmskaperens ønske om å fremme et visst (politisk) syn eller en spesifikk argumentasjon, og samtidig ser de på hvordan en dokumentarfilm kan forme virkeligheten etter eget ønske – og kanskje ha en stor påvirkningskraft på hvordan vi fortolker den aktuelle historiske hendelsen. Ofte er dokumentarfilmer i dag svært autoritære og de tar det nesten for gitt at vi har full tillit til deres sannhetsgehalt; dette gjør de via enkle grep som fortellerstemme, klipping, musikk og kameraføring. Jo mørkere og mer påståelig fortellerstemmen er, jo mer overbevisende virker den. Jo mer «kornete» bildet er, jo mer «sant er det» o.l.

Det mest kjente eksemplet på denne typen dokumentarfilmer er Errol Morris‘ The Thin Blue Line, som viser oss hvordan en dokumentarfilm kan fremme ulike synspunkter som er helt forskjellige basert på en og samme hendelse. Filmen fremstår som en metafilm i tillegg til at den forsøker å fortelle oss noe om hva som muligens hendte i forbindelse med drapet av politimannen. Som Morris sier selv i det vedlagte klippet, tvinges vi til å undersøke selv – noe som var (og er) uvanlig for en dokumentarfilm der man som regel får presentert godt utvalgte bevisrekke som fører til en deterministisk konklusjon.