Flashback

The Three Faces of Eve (1957)

I fjor høst revitaliserte vi den tradisjonsrike Flashback-spalten på Montages. Her løfter vår skribent Dag Sødtholt frem interessante og kanskje litt oversette filmer fremover. Presentasjonene vil variere i omfang. Siden de er ment å inspirere leseren til å oppsøke filmene, vil tekstene og de tilhørende bildene unngå spoilere.

*

The Three Faces of Eve (Nunnally Johnson, 1957) har svakheter. Likevel er det fristende å utrope den til et mesterverk på grunn av Joanne Woodwards hjerteskjærende fyrverkeri av en rolleprestasjon. Hun kom fra det ukjente, og endte opp med en Oscar-statuett for beste kvinnelige hovedrolle.

Det var min engelskspråklige artikkel om M. Night Shyamalans nye film Split som ansporet til å se hvordan personlighetsspaltning var behandlet tidligere på film. Det ledet meg til først til Brian De Palmas Raising Cain – behandlet i min forrige Flashback-spalte – og videre til andre arbeider.

Som seg hør og bør for temaet, splitter jeg disse «funnene» i to artikler, som hver og én behandler to filmer (og i tillegg har Raising Cain gjennomgått sin egen personlighetsspaltning da filmen finnes i to versjoner.) Vi starter med to arbeider fra 1957.

Joanne Woodward som Eve og Lee J. Cobb som hennes psykiater.

The Three Faces of Eve skal etter sigende nøye følge et sensasjonelt psykologisk tilfelle fra virkeligheten. (Filmens klimaks er derimot en fiksjon i dramaturgiens tjeneste.) Eve White er en stille, beskjeden og trist kvinne som opplever perioder med hukommelsestap. Situasjonen blir akutt når hun under et av disse anfallene utsetter sin lille datter for et voldelig angrep. Hun starter dermed en langvarig behandling hos psykiater.

Karaktertegningen av psykiateren selv (spilt av Lee J. Cobb) er ganske stiv og blodfattig, og hans diskusjoner med sin kollega er knusktørre og overdrevent pedagogiske. Filmens iscenesettelse er solid, men ikke akkurat inspirert, noe som riktignok oppveies et godt stykke på vei av mesterfotografen Stanley Cortez‘ smakfulle foto. Woodwards rolleprestasjon er imidlertid så bevegende og medrivende at alle innvendinger faller bort mens vi bergtas av det mirakuløse som utspiller seg foran øynene våre.

Med dette mener jeg ikke det psykiatriske tilfellet, selv om det er forbløffende nok, men Woodwards spill – så flytende, naturlig, troverdig og vitalt. Spesielt treffsikker er hun i rollen som personligheten Eve Black: uskikkelig, ryggesløs og seksuelt glupsk, barnslig som en tenåring. Det er også fornøyelig hvordan oppførselen hennes utfordrer den sedvanlige mannlige dominans i kjønnsrollene.

Hypnose er et gjennomgangstema i filmer om personlighetsspaltning, der pasienten, og vedkommendes diverse personligheter, kan gi viktig informasjon til psykiateren.

The Three Faces of Eve berører et aspekt ved personlighetsspaltning som er underkommunisert i de andre filmene om samme tema. Der er hovedfokuset på at pasienten skal bli frisk, noe som medfører at hun skal sitte igjen kun med én personlighet. Men dette medfører jo at de andre identitetene, som alle framstår som distinkte enheter, og som ser på seg selv som uavhengige, må «dø» – levende, tenkende mennesker vil falle bort.

Psykiateren, og publikum, liker best Eve Black, men siden hun er en manifestasjon av de personlighetstrekkene som Eve White har undertrykt, og rendyrket i en usunn psykologisk «spissformulering», har hun ikke livets rett.

I en «nice touch» som belyser Eves sykdom – ved å sammenligne hennes patologi med en «normal», men dårlig personlighet – har hennes ektemann to sider ved sin personlighet: en kjærlig, beskyttende side og en utålmodig, egoistisk sådan. Han er for øvrig glimrende spilt av en autentisk David Wayne, som en ganske uintelligent fyr som har store problemer med å fatte rekkevidden av konas sykdom.

David Wayne som Eves ektemann.

The Three Faces of Eve er gitt ut på en nydelig Blu-ray fra 20th Century Fox, som kan bestilles meget billig her. Vi avslutter med en serie frysbilder: Filmen er svært opptatt av å påberope seg seriøsitet, vitenskapelighet og sin knytning til en reell sykdomshistorie. Derfor starter den med en kjent person som blant annet forkynner at mange av dialogene er tatt rett fra psykiaterens lydbånd:

Det er et langt sprang fra Eves deprimerte hovedpersonlighet, Eve White…
…til den mer avslappede Eve Black, her i en uvanlig rolig positur…
…for hun trives som regel best i utagerende oppførsel på nattklubb…
…eller som seksuelt utfordrende.
Joanne Woodward er usedvanlig fotogen som Eve Black i denne filmen…
…i sterk kontrast til den martrede Eve White.
Selv om iscenesettelsen av filmen er lite dynamisk, anvendes bredden i Cinemascope-formatet forbilledlig i flere scener.
Mesterfotografen Stanley Cortez slår her til med flotte skyggeeffekter i et tilbakeblikk til Eves barndom.

*

Lizzie (Hugo Haas, 1957)

Produsentene av The Three Faces of Eve fikk hastverk siden en annen film om samme type lidelse – ikke virkelighetsbasert, men på en roman av Shirley Jackson – ble sluppet kun få måneder før. Den kun 80 minutter lange Lizzie føles imidlertid ganske billig og skjematisk, og kommer fra Hugo Haas, en regissør som ikke akkurat lyser med ildskrift i filmhistorien.

Kontrasten er enda større i hovedrollen. Den etablerte stjernen Eleanor Parker er absolutt brukbar, men hennes «gammeldags» filmstjerneaktige spill framstår – med Woodward i friskt minne – som ganske konstruert og utvendig.

Eleanor Parker som Elizabeth og Lizzie.

Rollefiguren hennes, Elizabeth, er konstant deprimert, klager over hodepine og føler seg utkjørt. Det hun ikke vet er at under hennes jevnlige blackouts tar «Lizzie» over, hennes diametrale motsetning: hensynsløs, promiskuøs, sadistisk, aggressiv og festglad. Det er tømmermennene etter hennes utskeielser som får Elizabeth til å være så utkjørt om morgenene. Lizzie skriver også trusselbrev til Elizabeth, som sistnevnte sjokkert finner i sin egen håndveske. Som i The Three Faces of Eve, er det også en tredje – for det meste latent – personlighet inne i henne: den rolige og fornuftige Beth.

Tross mange svakheter, er Lizzie underlig oppfinnsom til tider, ikke minst visuelt, som om filmen skulle hatt en annen personlighet som tilriver seg rampelyset. For eksempel har klimakset betydelig dramaturgisk og visuell kraft, og den helt ukjente Carol Wells gjør en fin innsats som den 13-årige Elizabeth i et tilbakeblikk, som med sitt seksuelle – men naturligvis kun antydede – innhold må ha vært kontroversielt for sin tid. Scenen peker dessuten fram mot Hitchcocks Marnie (1964). Filmen føles ytterligere schizofren i den vekslende tonen, blant annet er det to sangnumre her med Johnny Mathis, skrevet spesielt for filmen.

Lizzie er gitt ut på DVD i Warner Archive-serien og kan bestilles her. Vi avslutter med noen frysbilder fra filmen:

Elizabeth har stoppet opp i trappen, der Lizzie tar over styringen et øyeblikk og skjeller ut den ekle tanten Elizabeth bor hos. Skyggen på veggen antyder splittelsen i henne.
Filmen slår til tider plutselig til med effektfull bruk av komposisjon og skygge.
Fra klimakset. Lizzie stormer inn på rommet sitt og fanges meget slående inn i speilet, liten og forsvarsløs…
…og scenen fortsetter med denne hjerteskjærende posituren.
Elizabeth sier at hun av og til har følelsen av at det ikke er henne selv som ser tilbake på henne i speilet. I klimakset brukes speilet for å anskueliggjøre hennes tre personligheter.
I sin kamp for å smelte sammen de tre personlighetene, og derigjennom bli leget, hallusinerer hun at hun stormer gjennom gangene på museet der hun jobber.
Fortekstene innledes elegant ved at noen drypper blekk på et papir, bretter det over, og når det foldes ut igjen har man fått et Rorschach-mønster
…og like etter brettes papiret ut på ny, og nå er det filmens navn (og hovedpersonens skjulte identitet) som står på papiret.
Starten av filmen synes å visualisere temaet med splittede personligheter, gjennom en rekke parvise personer. Først ser vi en enslig skikkelse…
…kameraet sveiper ned til første etasje, altså en sammenbindende bevegelse, der en annen person kommer (modellen av et forhistorisk dyr – en mammut? – ligner forøvrig på et Rorschach-symbol)…
…og snart slutter de to til seg hverandre, og i resten av scenen fortsetter de med å gå kloss opp til hverandre. Uniformene bidrar ytterligere til å antyde at de er to aspekter av samme person.
Snart kommer de ansatte på jobb, og flokken av kvinner oppløser seg raskt og vi blir stående igjen med to personer som vi deretter følger…
…og når Lizzie snart ankommer (til venstre her) slutter en av kvinnene seg til henne, og vi følger de to oppover trappene i bygget.

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>