Flashback

Raising Cain (1992)

I fjor høst revitaliserte vi den tradisjonsrike Flashback-spalten på Montages. Her løfter vår skribent Dag Sødtholt frem interessante og kanskje litt oversette filmer fremover. Presentasjonene vil variere i omfang. Siden de er ment å inspirere leseren til å oppsøke filmene, vil tekstene og de tilhørende bildene unngå spoilere.

*

De første tre kvarterene av Raising Cain (1992) er blant mine mest forskrudde filmopplevelser.

Dette uglesette innslaget i Brian De Palmas filmografi er et herlig sammensurium av absurd teater og filmatisk drømmelabyrint, en kavalkade av brå narrative kast og stemningsskifter, dobbeltgjengere, forvekslede identiteter og gjenklanger.

Historien snirkler seg i Möbius-bånd-aktige partier som kanskje bare er drømmer, i et verk fortalt med virkemidler fra det skingrende til det delikate. Filmen stabiliserer seg noe etter hvert, men munner ut i et klimaks som bare kan betegnes som et sirkusnummer.

Schizofren og parodisk

Raising Cain føles så «schizofren» at det er fristende å tolke dens omskiftelige struktur som en gjenspeiling av sinnet til hovedpersonen, som har en mental lidelse der forskjellige personligheter kjemper om overtaket. I tillegg bryter nye rollefigurer seg inn i filmen med overdreven bråhet, gjerne til skrikende, tivoliaktig musikk. Raising Cain arter seg til tider som en stafett der diverse skikkelser tar grep om fortellingen og veksler på å være «hovedperson». (Det kanskje mest eklatante eksempelet er en pensjonert politimann som med ett introduseres og gis masse plass, for deretter bare å forsvinne ut av historien igjen.)

Fra en sinnsyk tidlig scene, med forvrengende linse, ekstremt glorete interiør, og hovedpersonens far med sin merkverdige aksent (og desorienterende nok tydelig spilt av samme skuespiller som hovedpersonen).

Mye i filmen føles parodisk, og i det hele tatt synes De Palma å drive litt gjøn både med seg selv, sjangerfilm og publikum. Blant annet har filmhistorien knapt sett barn med bedre sovehjerter, der de slumrer seg gjennom det ene drama etter det andre. Til og med politietterforskerne ligger og sover og lar dermed skurken slippe unna!

I en lang og komplisert «walk-and-talk»-scene – som starter med meta-replikken «Could you walk with us?» – må en av skuespillerne stadig dirigeres i riktig retning av de andre. Dette må da være selvironi fra De Palmas side? For oss nordmenn er det et ekstra absurd pluss at hovedpersonens far er nordmann – med et mystisk psykiatrisk forskningsinstitutt utenfor Oslo – og opptrer med en merkelig aksent som definitivt ikke høres norsk ut. Et høydepunkt i denne sammenheng er scenen der helten synger «Bæ, bæ, lille lam» på gebrokkent norsk for sitt lille barn. Og når han til stadighet kaller faren sin «Bumsi», føles det som om vi er inne i en pervertert barnebokfortelling.

Personlighetsspaltning

Det var min engelskspråklige artikkel om M. Night Shyamalans nye film Split som inspirerte til å konsultere Raising Cain, en av de mer kjente filmforgjengerne om personlighetsspaltning. Det var ingen spesifikke referanser å se, men det er verdt å merke seg at de deler intrigens grunnpremiss med bortføring av barn (under tre år i Raising Cain, high school-alder i Split), og i begge arbeidene foregår det en bortføring i scene nummer to, inne i biler og med kloroform involvert.

I begge filmene er en av personlighetene et barn (syv og et halvt år gammel i Raising Cain, ni år i Split), og akkurat som Split byr på en bravuraprestasjon fra James McAvoy, briljerer John Lithgow i Raising Cain, som barnepsykiateren Carter Nix. De Palma refererer på sin til tidligere filmer med samme tema, via dialogen til The Three Faces of Eve (Nunnally Johnson, 1957) og visuelt til Psycho (Alfred Hitchcock, 1960). Det refereres også til Peeping Tom (Michael Powell, 1960), en annen film der en far utfører psykiske eksperimenter på sitt eget barn.

John Lithgow som Carter Nix, eller rettere sagt Josh, hans syv og et halvt år gamle alternative personlighet.

En splittet film

I tillegg til slektskapet med Split, er Raising Cain ekstra aktuell takket være en nylig utgitt amerikansk Blu-ray fra Shout Factory (som kan bestilles her), og en enda nyere (og billigere) britisk Blu-ray fra Arrow (kan bestilles her). Disse utgivelsene inneholder også en mye omtalt omredigert versjon. Det har seg nemlig slik at De Palma i klippefasen bestemte seg for å omarbeide rekkefølgen av scenene for å løse et spesifikt narrativ problem, med et flashback som ellers ville blitt meget langt. Regissøren var imidlertid aldri helt fornøyd med filmen slik den ble lansert, og når han til sin store begeistring oppdaget at en nederlandsk De Palma-entusiast hadde laget en fan-edit tro mot den opprinnelige strukturen, sørget han for å inkludere denne på Blu-ray-utgivelsen.

Dermed har Raising Cain gjennomgått sin egen personlighetsspaltning. Etter å ha sett originalversjonen tre ganger i rask rekkefølge og deretter den omredigerte (kun én gang), foretrekker jeg faktisk originalen. Den omredigerte filmen skal liksom være mer krevende, ettersom originalen presenterer scenene i (stort sett) kronologisk rekkefølge. Denne strukturen setter imidlertid det absurde teateret i gang nesten omgående, slik at opplevelsen av filmen oppleves mer overskridende og stimulerende. (Både av filmhistoriske og kvalitetsmessige årsaker anbefaler jeg derfor sterkt å se den originale versjonen først.)

Lolita Davidovich som Jenny.

Den omredigerte versjonen starter med hovedpersonens kone Jenny (Lolita Davidovich), hennes møte med sin gamle flamme Jack (Steven Bauer), og hvordan de gjenopptar forholdet. Denne versjonen får dermed en rolig, romantisk opptakt hvor det absurde og merkelige gradvis sniker seg inn.

Siden originalversjonen gir oss disse scenene først etter ca. 20 minutter, har tilskueren allerede blitt virvlet inn i åpningsscenenes galskap. Vi henger i tauene, og den plutselige «normaliteten» i scenene med kona og elskeren oppleves nesten som demonstrativ. Det prosaiske i disse opptrinnene fortoner seg som lettere absurd, og enda viktigere – idet konas historie snart vikles inn i en meget komplisert drømmer-inne-i-drømmer-struktur (muligens!) – føles dette som en naturlig videreføring av det merkverdige i filmens prosjekt. (Den omredigerte versjonen har dessuten en ganske klønete «bro» der den på et tidspunkt må gjenta glimt fra en tidligere scene for å få det nye forløpet til å henge sammen.)

Dobbeltgjengere og dubleringer

Det er ikke bare gjennom sin narrative struktur at Raising Cain gjenspeiler personlighetsspaltning. Filmen er et mylder av dobbeltgjengere, personer som opptrer parvis (også i små roller som forbipasserende joggere, berusete gartnere, stuepiker) og handlinger som dubleres ved å gjentas.

Jenny kjøper to klokker som gis til to elskere som to presanger, som naturligvis forbyttes – hvis da ikke forvekslingen bare var en drøm! Jacks nøkkelknippe skifter eier to ganger, til to forskjellige personer. To personer i filmen lider av kreft. To kniver spiller en viktig rolle. To biler inneholder kvinnelik i bagasjerommet, en av dem har et lik nummer to inne i kupeen. (Her er jeg stygt redd for at De Palma har blitt så forvirret av sin egen historie at han kommer i skade for å sette feil nummerskilt på en bil som senkes i en sump – for øvrig i en fornøyelig Psycho-referanse.)

Opps! Nummerskiltet på bilen som senkes dukker opp igjen på en annen bil senere i filmen. Men man kan jo si at det passer til filmens tematikk…

En litt over fire minutter lang tagning, i en bravuravending typisk for De Palma, der vi i en «walk-and-talk»-scene følger personene på en politistasjon ned gjennom flere etasjer og via en heis, synes å være et visuelt frampek til filmens klimaks, på et motell der også flere etasjer og en heis står sentralt. (Motellet har på sin side en «dobbeltgjenger» i hotellet der Jack bor.) Jenny har en venninne som også er rødhåret, og de filmes ofte i profil stilt overfor hverandre som for å fremheve likheten.

Venninnene møtes i en park som historien stadig vender tilbake til. I en pussig vending kaller Jenny den O’Keefe Park – hennes eget etternavn – en forsnakkelse som synes å understreke filmens fetisjistiske forhold til stedet. Raising Cain både åpner og slutter i denne parken – en bue som for øvrig går tapt i den omredigerte versjonen. Nyversjonen starter på sin side i en urmakerforretning, noe som har den fordel at klokker (og tidspunkter), et ekstremt viktig motiv i filmen, blir presentert allerede i åpningsscenen.

Visuelle mønstre og grep

Det aller mest intrikate mønsteret i Raising Cain dannes nettopp av klokker. Her kan vi se hvordan “alt henger sammen med alt”:

Klokkene Jenny kjøper til Carter og Jack står nær hverandre, som «dobbeltgjengere», ytterst til venstre…
…idet kameraet saumfarer lokalet ser vi også en meget stor klokke…
…den minner om en annen klokke, det store soluret senere i filmen, med en meget farlig spiss som truer med å spidde rollefigurene…
…noe som igjen klart peker på statuen med lansen, som vi i nok en dublering ser to ganger i filmen…
…og til alt overmål spidder den frontruten på en bil i den andre scenen.
Hvis vi vender tilbake til den første scenen hos urmakeren ser vi at det er en annen klokke der (til venstre), med en figur i noe som ligner et «middelaldersk» antrekk som holder på viseren som var den en lanse. Dette uret kan settes i sammenheng med statuen i sin gammeldagse rustning, og soluret, med sine romertall og latinske tekst “tempus fugit“.
Lansen hører videre sammen med de to knivene i filmen. Her har Carter sikret seg Jacks nøkkelknippe og han oppdager til sin onde fryd at en av gjenstandene på knippet kan foldes ut til et mordvåpen…
…og i den forrige situasjonen der Jack ble av med knippet, ble det liggende igjen like ved en klokke (som Jenny kjøpte til ham som presang).

Under ser vi en av filmens flotteste ideer, som effektivt visker ut skillet mellom drøm og virkelighet, samtidig som den kun opererer på tilskuerens underbevisste plan. Vi er tilbake i parken der Jenny har et elskovsmøte med Jack. Mens vi ser henne mot løvverket på bakken får hun plutselig øye på Carter som spionerer på henne:

Hun er sjokkert…
…løfter hodet i det vi forstår at det vi har trodd er et flashback kun er en drøm…
…i den samme tagningen snevres rammen ytterligere inn, noe som nå skjuler bakgrunnen. Det er naturlig å anta at det man trodde var løv, i virkeligheten var mønsteret på en pute…
…men når kameraet trekker seg tilbake ser vi at heller ikke dette var tilfelle. «Løvverket» har forsvunnet på magisk vis, for puten har et helt annet mønster.

Under har Jenny nettopp våknet opp fra et annet mareritt og Carter trøster henne i en dialogscene mens hun ligger urørlig med hodet på puten. Først står kameraet på høykant, men i et svært vakkert og delikat grep tilter det langsomt over i en horisontal stilling, i takt med at Jenny faller til ro:

Dette får et uhyggelig ekko i situasjonen der politiet oppdager et lik i et bagasjerom. Den døde vises i fire adskilte bilder, der kameraet rykker nærmere for hver gang, mens kameraets posisjon tilter for hvert klipp (før ansiktet toner elegant over i neste scene):

Både filmens første mordoffer og Jacks avdøde kreftsyke kone avbildes i filmen med den samme stirrende dødsmasken:

(og Jack’s kone vises i fire forskjellige bilder, etter samme mønster som ved liket i bagasjerommet)

Raising Cain er full av mer eller mindre skjulte speilinger. Her skal vi se at først glir kameraet, fra bena og opp, langs kroppen til Dr. Waldheim, og senere foretar kameraet en lignende reise, bare motsatt vei, langs kroppen til personen som har stjålet parykken og klærne hennes:

I en film om splittede personligheter passer det fint å anvende split-focus diopter for å holde både bakgrunn og forgrunn i fokus samtidig. Dette er noe av en De Palma-spesialitet (brukt hele femten ganger i Blow Out [1981]), og her er det anvendt i et meget dramatisk øyeblikk der Carter ser forbi kona som tårner over ham og bort på hans «onde tvillingbror» som han ser for seg i bakgrunnen:

De Palma bruker imidlertid også grepet på en mer diskret og naturlig historiefortellende vis i to andre situasjoner, på politistasjonen:

Den pensjonerte politidetektiven (Barton Heyman) med Carter i bakgrunnen i arbeidet med et fantombilde og (under) psykiateren Dr. Waldheim (fremragende spilt av Frances Sternhagen).

Enda mer «split screen», i en scene der to parallelle handlinger utspiller seg i to forskjellige etasjer samtidig:

Rødt er, nær sagt som vanlig hos De Palma, en uhyre viktig farge i filmen.

*

Harald Kolstads anmeldelse i Arbeiderbladet, torsdag 26. november 1992, under tittelen «Spøkefull De Palma».

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 7 kommentarer

  1. Even G. Benestad sier:

    Det er vel første gang en regissør har akseptert en «fan edit» som sin egen «directors cut»? Jeg så re-cut versjonen for en uke siden og jeg må si omorganiseringen gjorde filmen langt bedre enn så bra den var fra før. Jeg er blant dem som alltid har likt fortellingen siden den hele tiden leker med så mange lag. Drømmer, personlighetsspaltning og tid. Første gangen jeg så filmen trodde jeg til og faren til Cain var en av hans mange personligheter helt frem til slutten. Da blir det også herlig ironisk når han sier «I don’t even exist». Re-cut gjør at handlingen fungerer langt bedre siden vi først blir introdusert for utroskapen for så møte den virkelige ondskapen og se den slippe løs. Jeg kan anbefale å se begge klippene rett etter hverandre. Se re-cut først…

  2. Dag Sødtholt sier:

    Jeg skriver om dette i artikkelen. Jeg foretrekker nok den originale, og anbefaler å se den først. :-) Hvis man ser re-cuten først, og dermed har gjort seg kjent med intrigen, mister man helt den herlige galskapen og forvirringen som skyller over en ved det første møtet med filmen, via den originale versjonen. Jeg ville ikke vært den foruten.

  3. Even G. Benestad sier:

    Dette er smak og behag, men det jeg godt liker med re-cut er at den i større grad nærmer seg strukturen til Psycho. En intrige settes opp for så og totalt bli revet i stykker av noe som er langt verre i Psycho er det en kvinne som stjeler, og i Cain en kvinne som er utro mot den perfekte ektemann. Opplevelsen av Carter blir mer skremmende og mer overraskende i re-cut siden det tar lang tid før vi ser hvem han egentlig er eller snarere hva han er. I den originale klippen er Carter morder i løpet av de første fem minuttene. Etter det blir alle hans «gode» handlinger skygget av det vi vet fra den første scenen. Carters galskap er etablert før hans kone er utro og han er på ingen måte en perfekt ektemann. Han er totalt av skaftet! Utroskapen blir sekundær og mer som bensin for hovedpersonens galskap enn en emosjonell intrige som lover et drama fremfor en thriller.

  4. Dag Sødtholt sier:

    Det er et godt poeng med at strukturen blir mer lik Psycho, som jo filmen refererer til flere ganger. Hadde ikke tenkt på det!

  5. Christian sier:

    Pass på at Shout Factory sin utgave er regionssperret, sonefri bluspiller påkrevd. Arrow i UK ga ut recut’en (+kinoversjon) nå i januar i en limited utgave, men fortsatt tilgjenglig på amazonUK til en hyggelig pris. Arrow sin utgave har i tillegg et nytt intervju på 35 min med komponisten Pino Donaggio og et interessant video essay på 24 min av Chris Dumas (forfatter av Un-American Psycho: Brian De Palma and the Political Invisible) om de 2 versjonene, som Shout ikke har på sin.

  6. Even G. Benestad sier:

    Jeg har Arrow utgaven og den ser veldig fin ut. Jeg kan egentlig anbefale alle å handle filmer fra Arrow. Jeg har til gode å se venstrehåndsarbeid fra dem. Soner er vel de fleste klar over i dag, men bra at du påpeker det… Dette er litt off topic, men finnes det BD spillere man kan gjøre sonefri i dag som ikke koster det grønnhvite ut av øya?

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>