Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Ingmar Bergmans Jomfrukilden (1960) vises torsdag 22. februar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
14. juli er det 100 år siden Ingmar Bergman ble født, og den store mesterens jubileum markeres blant annet med et Bergman-retrospektiv på Cinemateket som skal foregå gjennom hele 2018. Også her på Montages vil vi sette Bergman under lupen gjennom året, på forskjellige måter.
Den vakre og forstyrrende hevnfortellingen i Jomfrukilden («Jungfrukällan», 1960) har alltid stått høyt i kurs hos undertegnede, men merkelig nok trekkes den sjelden frem når Bergman kommer opp i samtale. Ingmar Bergman snakket heller aldri selv om Jomfrukilden som en av sine fremste kunstneriske bragder, og filmen er da ikke like ikonisk eller «berømt» som eksempelvis Jordbærstedet, Det syvende seglet, Persona eller Fanny og Alexander.
Men likevel står Jomfrukilden som et viktig verk i Bergmans oeuvre. Filmen er den første i det formidable kunstneriske samarbeidet mellom regissøren og fotograf Sven Nykvist, og ettersom Bergman også vant sin første Oscar for Jomfrukilden (i kategorien for beste ikke-engelskspråklige film), tilskrives den stor betydning for hvordan Bergman fikk finansiert sine påfølgende filmer. I tillegg skal vi ta med i betraktningen hvor innflytelsesrik Jomfrukilden har vært på andre filmskapere – ikke minst innen horror og subsjangeren rape/revenge-film, der inspirasjonen Wes Craven hentet til sin debutfilm The Last House on the Left (1972) er det mest kjente eksempelet.
Når det er sagt er det selve fortellingen i Jomfrukilden, og de tilhørende tematiske utforskningene, som griper så sterkt – og gjør filmen uforglemmelig. Med den svenske folkevisen Herr Töres’ döttrar (kjent på norsk som Torjusdøtrene) som utgangspunkt, anvender Ulla Isakssons manuskript det grusomme overgrepet og drapet på ungjenta Karin (Brigitta Pettersson) til å igangsette en dramatisk behandling av spørsmål om uskyld, hevn og tro. Innvevet finner vi også en flersidig klasseskildring, mellom rik og fattig, kristen og hedning, mann og kvinne.
Bergmans eminente evner som skuespillerinstruktør er like fremtredende i Jomfrukilden som i hans mest berømte filmer, og lysende rolletolkninger får vi av både Max von Sydow som den rakryggede, plagede faren til Karin, Brigitta Valberg som hennes mor, og ikke minst Gunnel Lindblom i den vanskelige, men svært overbevisende rollen som Karins uglesette, gravide halvsøster Ingeri. Alle disse ansiktene trer dessuten inn i Sven Nykvists inspirerte komposisjoner og ofte naturlige lyssettinger, som gir Ingmar Bergmans film en uttrykksfull kombinasjon av realisme og poesi.
Frysbildene fra Jomfrukilden nedenfor eksemplifiserer mange av filmens visuelle motiver, og nederst i saken har vi også limt inn et videoflashback til den minneverdige scenen der Max von Sydow forbereder sin hevn.
*
Karin aksepterer å ri til kirken med Maria-lysene hvis hun også får lov å ha på seg silkekjolen. Moren skjemmer bort sin datter, og lar henne få det som hun vil. Ingeri følger med Karin, og de rir gjennom det svenske landskapet – mot den skjebnesvangre skogen:
Scenen der Karin møter gjeterne som voldtar og myrder henne er utformet med en sofistikert kombinasjon av bilder, og disse eksemplene illustrerer godt hvordan Nykvist og Bergman bygget opp dramatikken gjennom en utsøkt kombinasjon av dybdekomposisjoner og nærbilder, et bevegelig kamera og poetiske motiver:
I filmens siste tredjedel blir foreldrene klar over Karins skjebne, og det visuelle preget i Jomfrukilden blir mørkere, dystrere – en treffende innramming for hevnens forløp:
*
Vi avslutter med scenen der Karins far gjør sine siste forberedelser før hevnens time – der brytekampen med bjørketreet blir et særlig ikonisk motiv fra filmen.
https://www.youtube.com/watch?v=MDTbznf26d4