Analysen

Rosemari (2016)

Denne artikkelen inneholder spoilere.

*

Hvor ble du av, Rosemari? Hvorfor forsvant du inn i det voksne villnisset av hektiske påfunn, i stedet for å springe ut i full blomst, i full modning? For din søken var ekte nok, enkelt motivert ut fra spørsmålet: Hvem er mine egentlige foreldre?

Identitet og sannhet, opphav og røtter. Det er store temaer, ikke minst for en tenåringsjente i joggebukse, som plutselig slår opp telt i en fremmeds hage (noe utroverdig, narrativt sett). Dine hvite løgner fremstår uskyldige og forståelige med henblikk på ditt mål; vi plasserer oss selv i din situasjon, selv om eksposisjonen fremstår i overkant omstendelig.

Her er en viss spenning, siden vi vet at journalisten Unn Tove ikke vet at nettopp du, Rosemari, er den nyfødte blodige babyen hun fant på toalettet på sin bryllupsfest for seksten år siden. Det var den dagen hun sannsynligvis giftet seg med feil mann, akkurat som du ble født av «feil» mor, om man kan si det slik, siden hun forlot deg, og i tillegg hadde du «feil» far; en pornokonge innen sex -og filmindustri.

*

Rosemari er Sara Johnsens fjerde kinofilm. Regissøren og manusforfatteren har bakgrunn fra litteraturvitenskap, i tillegg til å være utdannet fra regilinjen ved Den Norske Filmskolen (hun var en del av det aller første kullet, som ble uteksaminert i 2000). Johnsen debuterte som spillefilmregissør i 2005 med Vinterkyss, som høstet svært gode kritikker og gjorde at hun ble utropt til en av norsk films store talenter, som vi kunne forvente oss mye fra i årene fremover.

Med Amanda-vinneren Upperdog i 2009 ble Sara Johnsen nærmest konsolidert som en stjerneregissør i norsk film. Selv syntes jeg denne filmen hadde noen gode og interessante enkeltfortellinger, og at den nesten lyktes med å bli en god flettverksfilm. Men bare nesten, for Upperdog mestret ikke kunsten å knytte fortellingene sammen med en tematisk tråd. Det var kanskje mer som separate kortfilmer enn helhetlig spillefilm Upperdog hadde sin styrke. Den ambisiøse Uskyld (2012) fikk mer blandet mottagelse enn de to første Johnsen-filmene, og hadde ikke samme publikumstekke som forgjengeren.

Selv om Johnsen ennå har hatt til gode å lage en fullendt spillefilm, er det skuffende – i lys av regissørens erfarenhet og status – at hun nå har laget en film med så mange brister som Rosemari.

«Rosemari»

Narrative muligheter

Bryllupsdagen nevnt innledningsvis er et omdreiningspunkt og flashback-motiv i filmen. Ikke bare fordi den nyfødte Rosemari ble funnet på hotellet i Hønefoss der Unn Tove (Tuva Novotny) og hennes utkårede valgte å feire sitt ekteskap – og umiddelbart gjenstand for drama og oppmerksomhet – men også fordi det fantes en annen og viktig mann i brudens liv: Kristian (Petter Width Kristiansen). Han som vi så vidt ser komme løpende i gangen når festen er i gang, oppskjørtet, nærmest i sjokk. En mann som bruden kanskje var forelsket i? Var han ikke bra nok, riktig nok?

Her antydes et tema som kunne vært interessant i seg selv. Assosiasjonene går til Woody Allens Den andre kvinnen (1988), om en som valgte bort den hun virkelig ville ha. Kanskje ble Unn Tove rammet av en tilsvarende tvil, for så å ta feil beslutning; velge fornuft foran følelser? Det er trolig, men en utforsking av dette livsvalget og dets konsekvenser ville resultert i en annen film.

I Rosemari forblir ‘den andre kvinnen’ eller ‘den andre mannen’ uforløst både som bi-historie og i forhold til rammehistorien. At det er Rosemari (Ruby Dagnall) som eksplisitt påpeker mot slutten av filmen, at Unn Tove tydelig er forelsket i gamlekjæresten Kristian, bøter ikke på det uforløste. Det bramfrie utsagnet blir snarere et søtt poeng og tegn på at de Rosemari og Unn Tove er blitt godt kjent, blitt gode venner. Unn Tove og Kristian finner riktignok sammen igjen ved the very end, uten at «gjenforeningen» klarer å gripe oss i nevneverdig grad; historien om mulig savn og lengsel, mulig kjærlighetssorg og mulig anger berøres knapt.

Det er opplagt at filmen har to grunnhistorier som krysser hverandre: Rosemari og Unn Tove beveger seg sammen tilbake i tid, til bryllupet og fødselen på toalettet. Scenene med oppdagelsen av babyen og en oppskjørtet gamlekjæreste på selve bryllupsdagen igangsetter en søken etter henholdsvis biologiske foreldre og gamlekjæreste, seksten år senere.

Like fullt forblir dette mest av alt et omriss av narrative muligheter. Og så kan man spørre seg: hvilke muligheter? Mon tro om de faktisk ikke er der? Tematisk sett er det nemlig vanskelig å forstå hvordan disse trådene skal bindes sammen; hvordan de er ment å belyse og utdype hverandre.

«Rosemari»

Tomme bilder

Rosemari rommer enkelte morsomme, gode scener og replikker, særlig mellom Unn Tove og hennes kollega ved lokal-TV-stasjonen Kjærlig hilsen Hønefoss, Hilde (Laila Goody). Festlig er også møtet med lesesirkelen de begge er med i, utelukkende bestående av kvinner i tredve- og førtiårene – noe som kan være en indikator på at filmen også har denne alderen som målgruppe. At den retter seg mot et publikum som selv har erfart kompliserte relasjoner, tatt vanskelige valg og erkjent livets ustanselige dans mellom rasjonalitet og impulsivitet, humor og alvor, latter og gråt. Samtidig kretser filmen rundt den 16 år gamle tittelkarakteren, og vil derfor kunne leses som en fortelling om ung identitetssøken og rotløshet; en tenårings forsøk på å få kontakt med livet rundt seg selv.

Om vi isolerer scenene, for så å montere «brikkene» som passer best sammen, er det naturligvis mulig å skape meningsbærende passasjer. Som helhet etterlater imidlertid Rosemari et vesentlig spørsmål: Hva er det regissør og manusforfatter Sara Johnsen egentlig ønsker å fortelle med alt dette? Hvilke temaer har hun ønsket å bringe til lerretet og diskutere for sitt publikum?

Rosemaris største problem er likevel ikke mangelen på tematisk resonans eller koherens, men at verken karakterene i seg selv, deres utfordringer eller problemløsninger engasjerer. Ikke engang det journalistiske gravearbeidet lokal-TV-teamet foretar seg, som er vesentlig for å drive fortellingen fremover, klarer å holde meg i ånde. Unn Tove springer eller beveger seg raskt rundt omkring, det er henne og det er Rosemari, sammen eller hver for seg, men bildene av de to virker ofte tomme, av og til direkte kjedelige; verken stemningsskapende eller fortellende.

«Rosemari»

Stemningsbilder kan understreke og utdype temaer, speile og levendegjøre karakterenes indre tilstander, men her er de for det meste intetsigende (selv med den anerkjente franske fotografen Hélène Louvart bak kameraet). Tilsvarende kan nærbilder potensielt fortelle oss om mennesket på baksiden av et utseende; de kan bringe oss på innsiden av noen.

I Rosemari virker det som om filmskaperne tror det er nok å vise Rosemaris pene og fotogene ansikt, Unn Toves lange dongeribein og lange hår. Men bildene roper etter mer, ofte mye mer, å fylle sine ruter med.

Ruby Dagnall har høstet mye oppmerksomhet for sin debut som filmskuespiller i Rosemari, og er blitt spådd en lysende karriere innen filmbransjen. (Hun spiller allerede rollen som Emma i den tredje sesongen av NRKs banebrytende ungdomsserie Skam.) Sara Johnsen skal ha skrevet om Rosemari-rollen for å tilpasse den Dagnall, etter hennes overbevisende audition. Johnsen mener Dagnall gir Rosemari ekte og sanne følelser; at den unge skuespilleren besitter en naturlig selvfølgelighet foran kamera. I tillegg er hun uvanlig vakker og sjarmerende, og en Natalie Portman-type, proklamerte regissøren til Dagsavisen.

Til sammen er dette kvaliteter som peker mot en ny stjerne på den norske filmhimmelen. Det kan godt hende at Johnsens resonnement har mye for seg. Men hva har Ruby Dagnall å spille på? Hva skal hun tolke? Hvem har hun å spille mot? Verken talenter, god regi (isolert sett) eller gode skuespillerprestasjoner makter å skjule filmens dramaturgiske brister og manglende troverdighet.

«Rosemari»

«Gartnerens hemmelighet»

En god fortelling utvikler og nyanserer karakterene, slik at vi blir kjent med dem. Dette gjøres ikke minst gjennom såkalte komplementærscener; scener som bidrar med fylde og troverdighet, uten å ha noe direkte å si for fortellingens fremdrift. Kjernescener styrer derimot fortellingens bevegelse og retning, i kausal forstand, som f.eks. når Unn Tove får informasjon om hvor faren til Rosemari befinner seg, og reisefølget sporenstreks drar dit, til Danmark. Gåten er i ferd med å bli løst, spenningen stiger idet fortellingen tar en ny vending – men den skrikende mangelen på komplementærscener gjør det vanskelig å investere følelser i dramaet. Troverdigheten brister.

Et par anmeldere har påpekt at manuset spriker og rammehistorien mangler troverdighet. Og kanskje er dette selve kilden til Rosemaris problem? For er ikke denne filmen preget av litt for mange innfall og lite gjennomtenkte idéer?

Ikke bare er du et produkt av pornobransjen, Rosemari, men du blir attpåtil forlatt på do, for dernest å bli fosterbarn hos din egentlige mor, Hanne (Helga Guren), som aldri tilkjennegir sitt biologiske morskap før helt mot slutten av filmen. Da har TV-teamet på Hønefoss, med Unn Tove spissen, gravd frem historien, og dere blitt gode venner – ja, nesten som mor og datter. Turen til Danmark skaper klarhet – det avsløres at fostermoren/moren din medvirket i en prisbelønnet (!) sexfilm med din far, pornokongen av Danmark – og i kjølvannet av denne innsikten blir et nyfødt mor-datter forhold mulig.

Når dere gjenforenes bekjenner moren din sin smerte; forklarer hvordan hun har båret på den mørke hemmeligheten og skammet seg. Isolert sett både en sympatisk og viktig scene, men dessverre bare et løsrevet tablå, siden heller ikke Hanne er en karakter vi har blitt kjent med og engasjert i. (At hun driver et gartneri later til å peke frem mot den endelige avsløringen – at det nettopp er fostermoren din som spilte hovedrollen i Gartnerens hemmelighet, pornofilmen dere leser om på nettet før flyturen til København, og som dere senere ser på selveste Cinemateket.)

Historien om din tilblivelse, Rosemari, og de utfordringer livet kan by på, om det å kjenne sine røtter, er i utgangspunktet interessant. Og når det du trodde var din fostermor faktisk er din egentlige mor, hvordan bygger man da opp et nytt forhold? Hva gjorde den skjulte sannheten med deg? Og hva gjorde det med din mor?

«Rosemari»

*

Nei, jeg tror ikke på at en baby blir forlatt på toalettet i en liten by i Norge og at det går hele seksten år før dramaet begynner å bevege seg. Rosemari har både et tids- og hendelsesproblem, to sider av samme mynt. Ei heller tror jeg på at det er så mange som ikke vet, at ikke noen vet mer, at ingen har lekket informasjon. Jeg tror heller ikke på at Rosemaris mor har kunnet – selv om hun ønsket – holde dette skjult så lenge.

Historien oppleves rett og slett for konstruert, og mangler grunnleggende sett «det kunne ha skjedd i virkeligheten»-fornemmelsen, av den typen som karakterdramaer gjerne fremkaller. Ja, til og med en fantasyfilm må etterstrebe troverdighet innenfor rammene av sin sjanger: indre sammenheng, karakteroppbygging og -utvikling. Årsaker og virkninger.

Det er her du forsvinner, Rosemari, i mangelen på troverdighet, i din nærmest insisterende konstruksjon. Krydderiene av pornokonger og gartnerhager kjennes nesten litt flaue ut. Grepene har kanskje til hensikt å fungere grenseoverskridende, men blir de noe mer enn påfunn? Hva er de egentlig ment å kommentere eller utdype?

Rosemari forsvinner i en narrativ og tematisk tåke, og blir således en film som verken går i dybden av et tema eller skaper et intimt spenningsdrama – ei heller en roadmovie der vi følger karakterenes situasjoner og utviklingslinjer med bankende puls. Betingelsene ville uansett vært at karakterene ble bygget opp skikkelig og engasjerte oss i en troverdig historie. Det har ikke Sara Johnsen klart i sin fjerde spillefilm.

«Rosemari» – kinoplakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Anders P. sier:

    Skarpt, men sant. Filmen henger ikke sammen overhodet. Scenen der Ruby Dagnall sier at hun skal jobbe i hagen til Nuvotny for skolen og plutselig spør om hun kan overnatte der. Hvor troverdig er det? Og hvorfor må en så kjent skuespiller som Benjamin Helstad spille gatemusikant?

  2. tore andre øyås sier:

    Denne filmen har forsåvidt mye fint ved seg, men som artikkelen påpeker føles filmen i store deler og enkeltdeler tom, flat, uspennende og direkte kjedelig. Som publikummer føler man at man overværer en 7o-tallsfilm som nesten undergraver sitt moderne publikums filmerfaring, anno 2016. Ikke at man trenger svært spekkede og detaljrike bilder, scener, eller innhold for å engasjeres hele tiden, men det er rart hvordan Johnsen har tenkt at ‘det og det’ er nok flere steder. Hvorfor ikke sprite ting opp litt?

    I sin tilsynelatende naturlige historie, utrolig men “sann”, føles den ellers merkelig stiv og “filmatisk” kunstig. De påpekte sentrale scenene og hendelsene overfor er så merkelige at enhver normal person ville ha stusset over det i virkeligheten. Så hvordan skal dette kunne funke på film da?!
    Den troverdige flyten funker derfor ikke i alle ledd, og en regelrett merkelig historie, dog med svært fine sider innen skuespill, tilstedeværelse og tematikk, står igjen til slutt.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>