«Bønnen presses frem og gjør sterkt inntrykk. Ikke ene og alene fordi det er den innbitte Quisling, men fordi det er noe dypt menneskelig i anstrengelsen.»

«Nei, jeg tror ikke på at en baby blir forlatt på toalettet i en liten by i Norge og at det går hele seksten år før dramaet begynner å bevege seg. Sara Johnsens Rosemari har både et tids- og hendelsesproblem, to sider av samme mynt.» [2]