Det er sjelden å se et så intenst kammerspill i norsk film, som vi gjør i Quislings siste dager. En lignelse fra Det nye testamentet er sentral i regissør Erik Poppes dramaturgi.
«Tror De det går an å ta feil av sin livsgjerning? Hvordan går det da?» Et stykke ut i Erik Poppes film stiller Vidkun Quisling (Gard B. Eidsvold) dette spørsmålet til prest og sjelesørger Peder Olsen (Anders Danielsen Lie). Han insisterer til det siste på at han er uskyldig, det roper han da også ut rett før henrettelsen. Men ved å stille spørsmålet om sin livsgjerning, åpner han muligens opp for tvil? Uansett er ikke dette det mest interessante spørsmålet i filmen. Det er relasjonen som utvikler seg og samtalene mellom Vidkun og Peder som er filmens nerve.
Vidkun Quisling henrettes 24. oktober høsten 1945 på Akershus festning. Peder Olsen er med ham til det siste. Men før det skjer mot slutten av spilletiden, får vi innblikk i samtalene mellom de to, som finner sted på fengselscellen i Møllergata 19. og festningen. Quisling ønsker en sjelesørger, han er selv prestesønn. Etter litt nøling takker sykehuspresten Peder Olsen ja til jobben han har blitt forespurt om. Han har ry på seg for å være en god menneskekjenner. Prestekollega Dagfinn Hauge overtaler ham: «Sjelesorg er bare en samtale», og «hør hva han har å si». Fem års okkupasjon er over, drøyt tre år tidligere ble landssvikeren innsatt som ministerpresident av okkupanten. Nå skal han stilles til ansvar: Nå venter rettsaken mot Quisling.
Olsens jobb som sjelesørger er å være et medmenneske for Quisling i denne perioden. Sjelesorg (av det tyske ordet seelsorge) betyr omsorg for sjelen, det hele mennesket med hva livet måtte romme. Sjelesorg har verdimessig forankring i kristen tro, men utgangspunktet for samtalen er ment å være den enkeltes opplevelse av sin situasjon, uavhengig av tro og livssyn. I filmen har ordet en bibelsk forankring; sjelesorg har verdimessig forankring i kristen tro. Sjelesørger vil også kunne erstattes med ordet «medvandrer».
Skyld og intensjon
Samtalene i fengselscellen er basert på Peder og Heidi Olsens dagbøker. Olsens måte å takle Quislings brølende utbrudd og sarkasmer på, er interessant med tanke på toleransegrenser og medmenneskelighet. Bare det å være til stede for en som hele nasjonen hater, selve forræderen (navnet som etter hvert ble et begrep), er litt av en oppgave. Men Olsen har et kall, han tror på tilgivelsen og at en bønn til Gud om nåde for sin synd, gir fred i sjelen.
Det er sjelens fred gjennom tilgivelsen Olsen ønsker for Quisling. Hva Quisling selv ønsker med sjelesorg er mer uklart, kanskje heller ikke så viktig. Han blir i hvert fall hørt: Olsen lytter. Men han utfordrer ham også med temaer som skyld, ydmykhet og anger. Quisling provoseres av dette: «Jeg er uskyldig!» roper han. «Skal ikke gode intensjoner også telle?»
Opplever vi det som at Olsen skal presse Quisling til å angre på noe han ikke angrer? Ifølge ham selv har hans livsgjerning vært å jobbe for fedrelandet, å redde Norge fra bolsjevismen (sovjetkommunismen). På 1920-tallet tilbrakte Quisling noen år som internasjonal hjelpearbeider i Ukraina. Sammen med Nansen reddet han flere tusen fra hungersnøden. Bolsjevismens katastrofale følger med hungersnøden, og alle likene Quisling hadde sett i Ukraina, er et gjentagende motiv i filmen. Han insisterer på at han har villet det beste for fedrelandet. Han gjentar at han har hatt et kall i disse årene.
Olsen prøver å få Quisling til å være mer ydmyk, spesielt etter en scene i rettssaken med vitneutsagn av Leo Eitinger, en tsjekkisk-norsk psykiater og overlevende fra Auschwitz. I rettssaken kommer det blant annet fram at Quisling i en tale i Trondheim skal ha forsvart deportasjonen av jødene. Eitinger vitner. Olsen blir nærmest dårlig av det han hører, og forlater rettssalen. For han har ikke visst, eller villet tro, at arbeidsleirene har vært ensbetydende med tilintetgjørelse for nesten alle. Det er kanskje dette som går opp for Olsen i dette øyeblikket; kjensgjerningen om hva som skjedde med det jødiske ekteparet som Peder og hans kone Heidi holdt skjult i huset til de ikke lenger torde å gjøre det.
Samtidig blir det som kommer frem i retten provoserende med henblikk på det Quisling (som han har begynt å like, sier han) har akseptert og har måttet vite om. Kort tid etter settes Olsen på prøve: Han forlater en samtaletime i affekt etter et verbalt sammenstøt, men vender straks tilbake for å hjelpe Quisling som har falt.
Lukasevangeliet som ramme
Sitater og lignelser fra Det nye testamentet er sentrale fortellerelementer i filmen. De har noe til felles, Peder prest og Vidkun prestesønn: De kjenner lignelsene og kan sitere tekster. I Quislings siste dager benyttes «Fariseeren og tolleren» (Lukas 18, 9-14), der to menn, en fariseer og en toller, gikk opp til templet for å be. Fariseeren takket Gud for at han ikke var som røvere eller tollere. Selv fastet han to ganger i uken og ga tiende av sin inntekt. Tolleren stod langt bortenfor, han slo seg på brystet og sa: «Gud! Vær meg synder nådig!» Jesus ville med dette bildet vise at ydmykhet og bønn om nåde er viktig. Å opphøye seg selv og tro at man er lytefri, er ingen god handling.
Mot slutten av filmen inngår denne lignelsen i et dramatisk høydepunkt når Olsen anvender lignelsen på seg selv. Å være bevisst at man har syndet, å ta innover seg feilene man har gjort, er vesentlig for Peder Olsens virke som sjelesørger. Det er først da man få tilgivelse av Gud, det er selve grunnlaget for tilgivelsen, sier Olsen. Det er også da man får fred i sjelen.
Lignelsen om fariseeren (den lovlydige som kjenner de hellige skriftene) og tolleren (lavere på rangstigen, den foraktede og tvilsomme), den «gode» kontra den «dårlige», fungerer godt dramaturgisk og brukes dynamisk i filmens dialog. Olsen spør om Quisling kjenner den, hvorpå Quisling henviser til det opprinnelige verset. Allerede her trekker Olsen inn betydningen av anger og ydmykhet, det å se sine feil og å ta dem innover seg. I lignelsen skryter fariseeren av hvor prektig han er, mens tolleren slår seg på brystet og sier: «Herre vær meg synder nådig». Quisling, som kjenner teksten, gjentar sitatene. «Og hva mente tolleren med det», spør Olsen. «Spør De meg? Det er De som er prest her». Og presten svarer: «Ja, tolleren tar innover seg hva han har gjort. Han angrer, han erkjenner ovenfor Gud, derfor blir han tilgitt. Derfor er det tolleren som står nærmest Gud». «Spørsmålet er hvem av oss to De mener er toller og hvem som er fariseer», sier Quisling. «Ja, hva mener De», spør Olsen, og spiller tilbake.
Quisling svarer at han mener Olsen er kommet hit på bestillingsoppdrag for å kreve at han angrer og rengjør samvittigheten. Han er opprørt og langer ut mot kirken Olsen representerer og som skal «vaske seg ren», og det han mener er Olsens hovmod som «fariseer». Men Quisling mener at han har ikke noe å angre på, og kommer ikke til å bekjenne noe som helst om han så skal slepes gjennom Golgata! Innbittheten er overbevisende. Og spenningen er høy. Hva nå med Olsens kall? Hva nå med Olsen som medmenneske? Spørsmålet om hvem som er hvem – toller eller fariseer – som stilles av Quisling, skal vise seg å få sin dramatiske uttelling senere i filmen.
For mot slutten tar Olsen i bruk seg selv og feil han opplever å ha gjort i sitt eget liv. Han utviser selv ydmykhet og forteller om sin egen «synd». Han fortsetter: «Jeg gjorde et valg, det har kostet to menneskers liv». Olsen refererer til det jødiske ekteparet Abrahamsen som han og konen ikke torde å skjule i sin i bolig, av fare for at barna kunne forsnakke seg og røpe noe. Det er nå Quisling prøver å dempe selvbebreidelsen hans ved å si: «Men du gjorde det riktige». Olsen holder derimot fast ved at valget han gjorde, førte det jødiske ekteparet i døden. Det var konsekvensene, sier han. Heller ikke han som «fariseer» er ufeilbarlig.
Erkjennelsen blir også en refleksjon over det at Peder Olsen omsider har skjønt at arbeidsleirene de hørte at jødene ble sendt til, var en dødsfelle. Dette blir klart etter Eitingers vitnesbyrd om det grufulle i rettssalen. Olsens kone Heidi har flere ganger tatt opp temaet og ønsket å snakke om det. Tankene om Abrahamsens har plaget henne, men presten har avvist bekymringene. Olsens erkjennelse av skyld og feil bidrar dermed til en ny dynamikk i relasjonen mellom ham og Quisling.
Det er nå Olsen klarer å overbevise Quisling om å be om nåde, i en sterk scene: «Gud, se i nåde til meg synder». Bønnen presses frem av «tolleren». Den er overbevisende og gjør sterkt inntrykk. Ikke ene og alene fordi det er den innbitte Quisling, men fordi det er noe dypt menneskelig i anstrengelsen. Med «tollerens» bønn er også lignelsens filmdramaturgi nærmere de siste dagene.
Så kan vi selvsagt spørre: Ber han om kjærlighetens tilgivelse fra Gud, den som er knyttet til erkjennelse og oppriktig anger? Eller ber han for å tilfredsstille Olsen, som har ønsket dette så sterkt og som er et medmenneske for ham? Dette kommer også til uttrykk når Quisling ber Olsen om å være der sammen med ham: «Vær her litt, kan du, jeg vil helst ikke være alene akkurat nå».
Et spørsmål vi kan stiller oss er om Quisling ved hjelp av bønnen oppnår den freden i sjelen som Olsen har snakket om. Tvetydigheten råder. Dette er også scenens balanserende styrke, og noe annet kunne fort blitt banalt. Nå er også lignelsens dramaturgi avsluttet, med tollerens «Herre vær meg synder nådig». Tvetydig er det også når henrettelsen ubønnhørlig nærmer seg og Quisling tar i bruk den hellige skriften, det velkjente «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør» (Lukas 23: 34). Kanskje er det sitt eget menneskeverd og sin livsgjerning han tviholder på overfor Gud.
*
Filmen gir også plass til Quislings uttalte politiske motivasjon; i all hovedsak å redde Norge fra bolsjevismen. Først og fremst er det Quislings egne utsagn som fremmer dette, men også scenen der Quisling ber Peder Olsen om å besøke hans ukrainske kone Maria. Hun viser ham fotografier fra sultkatastrofen i hjemlandet Ukraina på 1920-tallet, der menneskene nærmest ser ut som skjeletter. Filmen har imidlertid utelatt politiske raseteorier, som Quisling var tiltrukket av. De ble «hans mentale skjema» (ifølge Store norske leksikon, som henviser til boken Russland og vi fra 1930).
Tematisk er motivasjonen bak Quislings valg og handlinger syltynt behandlet i Erik Poppes film. Den dramatiske tidsmessige konteksten er mest av alt en ramme (eller en «velspilt historietime» ifølge Øyvor Dalan Vik i Dagens Næringsliv), som gjennom hele filmen utgjør en kontrast til og bakgrunn for samtalene mellom Olsen og Quisling. Det er dette samspillet som blir medrivende og dynamisk.