Ti betraktninger omkring Joachim Triers kritikerroste og prisbelønte Verdens verste menneske (2021).

1.

Elegant, overraskende og morsom bruk av virkemidler, det er vi ikke bortskjemte med i norsk film. Berusende estetiske opplevelser som får oss til å sperre opp øynene, bilder som fester seg på netthinnen, som vi snakker om, som gir filmen en identitet, som får oss til å si: «DEN, ja visst, det var der Aksel med kaffekoppen ble til et frysbilde, en statue, og Julie løp fra ham og ned på gaten, hun løp og løp og krysset halve byen for å treffe Eivind, for å kysse Eivind på Åpent Bakeri, for så å vende tilbake til det samme sekundet, til Aksel og kaffekoppen, og så ble han levende igjen, frysbildet ble opphevet.»

2.

Opphevet blir også Aksel og Julies forhold, hun gjør det slutt, som om løpingen og forelskelsen har gitt henne klarhet og viljekraft. Sekvensen er en herlig oppvisning i hvordan tid kan manipuleres på film – et av filmmediets grunnleggende egenskaper. Kontrasten mellom de ‘levende’ og de ‘fryste’ i denne sekvensen er også et godt eksempel på hvordan Trier bruker såkalt urealistiske tablåer og scener for å tilføre det realismepregede og melodramatiske universet en ny dimensjon, et metaforisk nivå som skaper bevegelse og spenst i filmen og fyller tilskueren med frydefull filmnytelse.

3.

Det er flere sekvenser og enkeltscener i Verdens verste menneske som skaper ekstraordinære tilskueropplevelser på grunn av den lekne formen, men også fordi de viser fram noe uvant, som for eksempel den relativt lange og sprudlende utroskapsleken mellom Julie og Eivind.

Både i Verdens verste menneske og i Triers debutfilm Reprise (2006) skaper dessuten en rekke stilgrep et såkalt «gjenkjennelses-kick» for den som har sett for eksempel Vivre sa Vie («Å leve sitt eget liv», 1962) av Jean-Luc Godard, også den inndelt i 12 kapitler (eller tableauer). Den franske nybølgens (den gang, på 50- og 60-tallet) radikale stilrevolt har satt sitt avtrykk på flere av Trier-Vogt filmene, og det kjennes forfriskende! Nybølgens elementer (skattekisten fra 1958-64) er velkommen som bare det – ja, gjerne mer derfra! Ikke minst de morsomme, uinteressante og interessante filosofiske dialogene som mange nybølge-filmer er kjent for (Rohmer, Godard m.fl.).

Mot slutten av Vivre sa Vie har f.eks filmens hovedperson Nana en samtale med en eldre forfatter om ordenes betydning, og om forholdet mellom å snakke og tenke. Overskriften på dette kapitlet eller tableauet er: «Den fremmede og Nana filosoferer uten å vite det». En bent fram fornøyelig scene.

«Vivre sa Vie» (1962).

4.

Hvordan står det så til med samtalen(e) og dialogene og replikkene i Verdens verste menneske? La meg vende tilbake til kaffekoppen, kjøkkenbenken og den tidligere omtalte fryssekvensen. Det er her, i denne scenen, idet forholdet mellom Julie og Aksel tar slutt, at filmen byr på en av få dialoger med nerve og dynamikk. Her er Julie på banen, som seg selv og et halvt par, hun begynner å tre fram for oss, en rollefigur som kan bli litt interessant. Hvem er Julie?

5.

Ja, hvem er Julie? Hun er skoleflink, er kommet inn på de vanskeligste studiene (men hva vil hun?), skifter studie (ikke uvanlig, ikke bare flinke piker gjør det), hun er rett og slett lei av å pugge og mangler konsentrasjon, hun blir forstyrret, er det mobilen, teknologien, det skjer så mye. Ja, og så finner hun ut at det ikke er kroppen, men sjelen, og i forlengelse av den, det visuelle, fotografi, som interesserer henne. «Retningsløs,» slik er det fortellerstemmen definerer (og kanskje låser?) henne, men hun leter og vil leve og oppleve, hun skriver litt og leser (selv om vi omtrent aldri ser henne lese).

Hun møter Aksel, skaperen av den motkulturelle tegneserien «Gaupe», en intellektuell mann, femten år eldre enn henne, de er på hvert sitt sted i livet. Han er ferdig med å lete og søke, han har hatt flere forhold, han er rett og slett i en annen livsfase, klar til å etablere seg med barn. Hun er fremdeles søkende, ønsker ikke barn ennå, er ikke klar for det.

6.

Barn, eller det å skulle få dem og i så fall når, er et av temaene i filmen; flere scener og noen korte dialoger og krangler kretser rundt det. Når er man egentlig klar for skiftet, den nye livsstilen, og er morsinstinktet der slik man forestiller seg at det bør være, slik Julie formulerer det til Aksel tidlig i filmen, på hytteturen, at hun ikke eier dette instinktet. Gjennom filmen kommer temaet til uttrykk på en troverdig måte, det er antageligvis gjenkjennelig for mange, men er ikke et hovedanliggende.

7.

Julie tjener til livsoppholdet ved å jobbe i en bokhandel. Men kjennes det meningsfylt? Hun er som sagt flink, over snittet pen, og vil «nyte livet» litt lenger før det å etablere seg med barn er aktuelt. Og hun søker noe, er på leting, etter en mening og et mål, kanskje? Julie er til stede i nesten hver eneste scene filmen gjennom, hun er en vi ser på, eller en vi ser gjennom, via, som et point of view. Men til tross for Renate Reinsve, gjennom sitt sensitive og nyanserike uttrykk, viser oss at Julie ikke har det så bra alltid, så er Julie som karakter kanskje litt kjedelig?

I en kommentar i Dagbladet 25. oktober skriver filmanmelder Hannah Bull Thorvik at Reinsve har blitt tildelt en hovedrolle som minner mer om en birolle som det er vanskelig å relatere til, og overskriften på kommentaren er: «Hun kjeder meg voldsomt». Bull Thorvik skriver at Reinsve er henvist til å spille en kvinne som er brygget på et tynt oppkok av «millenial» og «flink pike», men at hun mot alle odds har klart å blåse liv i en intetsigende rollefigur. Filmen heter Julie i 12 kapitler på fransk, men Aksel og Eivind ville vært ærligere, mener Bull Thorvik, og hevder at filmen kan forstås som frigjøringsfortellingen til en kvinne som vil definere seg selv utenfor et mannlig blikk, men at Julie ikke blir fri – til siste slutt er hun kneblet av manusforfatternes betatte blikk på en skikkelse som likner mer på en oppstyltet idé enn en kvinne.

8.

Bull Thorvik peker på noe som kjennes relevant. Også jeg tar meg i å ønske meg mer fylde. Det er glitrende enkeltscener her, som for eksempel da Julie mot slutten av filmen vandrer omkring i byen hele natten og vet at Aksel er døende og kanskje dør i dette øyeblikket, det er skildret på en lavmælt måte, uten gester og ord, tilstanden får tale for seg selv, lar oss fornemme uten forstyrrelser. Nydelig.

Men når jeg tenker på denne scenen, slår det meg at det kanskje er mangelen på interessante samtaler, handlinger og situasjoner i filmen for øvrig som gjør at det kjennes litt langdrygt å følge Julie i kinosalen i to timer. De finnes, men de er i fåtall, og når jeg sier at jeg savner mer fylde, mener jeg f.eks. Julie i samvær med venninner, Julie som snakker om en bok, et teaterstykke, en film med noen, skriver dagbok, snakker med en fremmed (unntaket er vel det første møtet med Eivind) slik Nana gjorde i Vivre sa Vie. Ja, Julie med refleksjoner, med spørsmål, Julie som leser fra en av sine yndlingsbøker. Slike utfyllende scener, såkalte komplimentærcener, kunne ha gjort henne mer interessant. Da hadde også relasjonene hennes til Aksel, Eivind og faren blitt mer spennende å bryne seg på.

9.

Stormforelskelsen i Eivind, som er fornøyd med å jobbe på Åpent bakeri og har glede av Barcode, fører som nevnt til bruddet med Aksel. Snart flytter Eivind og Julie sammen, men savner hun kanskje Aksels mer intellektuelle og kulturelle vesen? Scenen ved kjøkkenbordet hvor Eivind har lest en tekst Julie har skrevet og som han synes det er skikkelig bra, ja, denne scenen er virkelig gripende! For Eivind har ikke flere ord enn bra, fint, godt skrevet, og Julie vil nærmest tvinge ham til å si noe mer presist, men han har ikke begrepene eller ordene, han gjentar bare det han har sagt, at han synes det er skikkelig bra, og ikke minst er det interessant å lese om henne! Det siste har hun virkelig ikke sans for, og hun anklager ham for å snoke, for han har funnet teksten i søpla på kjøkkenet, det ene tar det andre, og som Anne Gjelsvik skriver i sin analyse på Montages: «Det er en skikkelig, altså, sånn helt på ordentlig, vond scene å se på». På slutten av scenen spør Julie anklagende: «Når leste du sist en roman?», et stikk til Eivinds (tilsynelatende) manglende intellektuelle interesse, noe som også understrekes av Julies utsagn om jobben hans: «Du kommer til å servere kaffe til du blir 50!».

Denne scenen skaper også en meningsfull narrativ kontrast til en lignende scene tidlig i filmen, der Aksel gir Julie respons på noe hun har skrevet. Han har sin status som kunstner, hans ord veier tyngre; Julie blir hoppende glad, Aksel har språket til å uttrykke nyansene og sette fingeren på kvaliteten. Ja, hvem sine ord teller, hvem vil du bli sett av? På hvilken måte?

10.

Man aner at Julies frigjøringslengsel og søken etter mening er et viktig tema i filmen. I Aksels kunnskap og selvtillit finner hun noe av det hun er på jakt etter. Men det blir helst Aksels ting, det er vel noe av det hun blir lei av. Aksel har sitt etablerte kunstnerskap, mens Julie suger til seg av Aksels kunnskap og kunst, hans tidvise utlegninger, for det er vel mer utlegninger enn reelle samtaler det er snakk om? Det er ikke mange samtaler her, om, la oss si, litteratur, film, kunst, smak, og så videre? Ironisk nok blir Aksel en mer interessant karakter, for eksempel i måten han reflekterer over at han ikke er så søkende lenger og helst vil se gamle filmer om igjen, mot slutten av filmen. Når Julie og Aksel ligger ved siden av hverandre i sykehussengen og Julie sier at hun savner noen å snakke med slik som de to kunne snakke sammen, så spør Aksel: «Om hva da?», og Julie svarer: «For eksempel om eklektisk smak». Og det slår meg: Har jeg som publikummer opplevd at de har snakket noe særlig sammen? Om bøker? Om eklektisk smak? Nei.

*

Som en film det er mest nærliggende å plassere i kategorien art cinema, med sitt mangfold av ulike uttrykk og stilarter, vil den selvfølgelig kunne tolkes ulikt. Enkelte vil feste seg ved aspekter ved filmen som andre kanskje ikke har tenkt på eller opplever som relevante. En såpass åpen og episodisk film som Verdens verste menneske inviterer tilskueren til å ta del i prosessen. Vi kan enes om filmens emne, om hva den inneholder, om hva handlingen er, men omkring filmens tema(er) vil det være større rom for fortolkning og meningsbryting.

Verdens verste menneske er en film som vil kunne inspirere til ideologikritiske/feministiske analyser, tematiske analyser om frigjøring og identitet, tilhørighet og kjærlighet. Nettopp på grunn av denne åpenheten er den en interessant film. Samtidig framstår Verdens verste menneske som sveipende og, sammenlignet med de to andre filmene i «Oslo-trilogien», Reprise og Oslo, 31. august, som en mer publikumsvennlig lettvekter.