«Søsken til evig tid: Amerikareisa»

Analysen

Søsken til evig tid: Amerikareisa (2015)

Mot slutten av Søsken til evig tid: Amerikareisa befinner Magnar og Oddny Kleiva seg i en kirke i Chippewa Falls Township, selve hjertet i det norsk-amerikanske Minnesota. En av deres amerikanske slektninger deler ut en sang, og de som vil prøve seg kan synge med. Deretter fremfører menigheten Arne Paasche Aasens «De nære ting» for å hylle de to aldrende søsknene på første benk.

Dette øyeblikket er oppsummerende for hvordan regissør Frode Fimland skildrer Magnar og Oddny. Hans to dokumentarer om søskenparet handler om verdien av et stille liv i pakt med naturen og tradisjonen; om hvor viktig det er å sette pris på de nære ting. Samtidig er scenen et eksempel på hvordan oppfølgeren til den presise og vellykkede Søsken til evig tid fra 2013 ikke helt klarer å finne den rette tonen.

I motsetning til den første filmen om Magnar og Oddny, handler ikke Søsken til evig tid: Amerikareisa om de nære, men snarere de fjerne ting. Oddny og Magnar er langt hjemmefra denne gangen; vi ser dem ikke i omgivelsene som utgjør hele deres livsverden. Hjemme har tiden så å si stått stille, men i Minnesota er samfunnet annerledes. Det er stort og moderne; livets rytme er mer oppdrevet, og alt har dimensjoner som får tilværelsen i gamlelandet til å blekne. Magnar og Oddny er dermed kastet ut i en helt annen livsform, et nytt landskap.

I 2002 fulgte Knut Erik Jensen opp den fabelaktige suksessen Heftig og begeistret (2001) med Heftig og begeistret: På sangens vinger. Her fulgte vi Berlevåg Mannsangforening på en amerikareise i et land lammet av terrorfrykten etter 9/11. Filmen skildret et mannskor som ikke riktig kunne finne tonen i et ukjent landskap, og som beveget seg blant mennesker som var rammet av terror, sorg og død. Resultatet ble ikke vellykket. Medlemmene i mannsangforeningen var utilpasse, som fisker ute av vannet, og Jensens bilde av USA ble for snevert, overfladisk, perspektivløst og privat.

Selv om det USA Magnar og Oddny besøker er annerledes, kan man langt på vei si det samme om Frode Fimlands oppfølger til Søsken til evig tid. Også i Fimlands film blir amerikareisen for privat, og de to hovedpersonene er utilpasse i sine nye omgivelser. De passer ikke riktig inn. Det er ikke lenger livsstilen til Magnar og Oddny som står i sentrum, men søskenparet selv og deres møte med et knippe fjerne slektninger. Selv om møtet med USA åpner opp for pussige og rørende øyeblikk, er filmen mindre opptatt av å skildre Oddny og Magnar, utover å observere dem på en overfladisk måte. Dette tapper oppfølgeren for mye av energien som gjorde Søsken til evig tid så vellykket.

Å se Søsken til evig tid: Amerikareisa blir som å bla i en fremmed families fotoalbum. Eksotisk og spennende en kort stund, før vi forstår at vi blir holdt utenfor; vi kjenner ikke menneskene og deres historier godt nok. Det blir for utilgjengelig og privat – til og med litt pinlig.

«Søsken til evig tid: Amerikareisa»

Amerikareisen

Søsken til evig tid: Amerikareisa begynner med bilder fra den første filmen om Magnar (75) og Oddny (72). Vi ser den lille gården Kleiva i Naustdal i Sogn og Fjordane, og glimt fra hverdagslivet til det gamle søskenparet. Magnar, som er den nye filmens egentlige hovedperson, reflekterer over årstidene, vær og vind. Det er en usedvanlig sen vår dette året, med mer snø enn vanlig, så potetene kommer ekstra sent i jorden. Samtidig er det noe nytt som er i ferd med å skje i livene deres: De har mottatt et brev fra Amerika.

Sammen med en venn av familien reiser de to til USA for å treffe sin fjerne slekt. Et stort steg, for ingen av dem har tidligere vært ombord på et fly – de har ikke engang vært i besittelse av pass. Vi følger dem under forberedelsene på passkontoret, blir med til frisøren og på Spar Kjøp for å se på nye klær. Deretter bærer det av sted til flyplassen og med Norwegian til New York.

Oddny og Magnar oppholder seg i New York en kort stund før de reiser videre til slektningene i Minnesota. Her besøker de Sjømannskirken på Manhattan, ser utover metropolen fra toppen av en skyskraper, og reiser til museet på Ellis Island for å se og lære om hvordan immigrantene kom til USA. Begge ser storøyde på det fremmede livet, og er ikke helt tilpass i sine nye omgivelser.

Hoveddelen av Søsken til evig tid: Amerikareisa finner sted i Minnesota. Oddny og Magnar besøker ikke bare slektningene sine, og deltar på slektstreff og middager, men møter også andre amerikanere med norsk bakgrunn som driver farmer, meierier eller har dyr.

Tidlig i filmen har Magnar fundert på om eika som den amerikanske slekta har på tunet er større enn hans egen, og de bruker målebånd for å sammenligne. Selv om den amerikanske eika er litt større, blir de enige om at det er uavgjort. Og da tiden er kommet for å ta farvel, får Magnar med seg en liten pose med eikenøtter fra det amerikanske treet. Disse kan han plante i gamlelandets jord. Mot slutten er vi tilbake på Kleiva; Oddny og Magnar høster poteter, og livet er tilbake i sitt vante spor.

«Søsken til evig tid: Amerikareisa»

Vedlikeholdsarbeid

Noen av de mest interessante norske dokumentaristene siden 1980-tallet har vært opptatt av det som kan kalles et kulturelt vedlikeholdsarbeid. De tematiserer et liv i trassig motvind, langt borte fra all modernisering, der tradisjon, nærhet til naturen og primærnæringene, og et stille liv står sentralt. Dette er viktig i noen av Knut Erik Jensens filmer, selv om Jensen kanskje først og fremst er en nostalgiker som ser tilbake på en livsform som langt på vei har forsvunnet.

I moderne norsk dokumentarfilmkultur er Øyvind Sandberg den store vedlikeholdsarbeideren, som lenge før NRK startet Der ingen skulle tru at nokon kunne bu (høsten 2002) laget varme og poetiske skildringer av mennesker som opprettholdt en livsstil på hell. I en lang rekke kortfilmer, som Ålefiskerne (1993), Laksefiskerne (1994) og Elmer og blomsterbåten (1999) skildret Sandberg hverdagsmennesker som mot alle odds videreførte gamle tradisjoner, arbeidsmetoder og kulturelle verdier. Dette ble også temaet i langfilmene Å seile sin egen sjø (2002), Kabal i hjerter (2007) og hovedverket Folk ved fjorden (2011). I disse filmene dokumenterte Sandberg arbeidsmåter og livsstiler som er i ferd med å forsvinne, og pekte samtidig på hvor viktig disse er for å holde kulturen vår ved like. NRKs ulike forsøk på slow-tv er på mange måter en modernisert og videreutviklet versjon av Sandbergs mer poetiske og stillferdige visjon.

Med sine to filmer om Oddny og Magnar Kleiva har Frode Fimland tatt over stafettpinnen fra Sandberg. Fimland bakgrunn ligner Sandbergs, og begge har sin base i Bergen. Han har først og fremst arbeidet for fjernsynet, men også laget opplysningsfilm og reklame. I likhet med  Sandberg fokuserer Fimland på tradisjonelle verdier og en livsfilosofi som legger vekt på nøysomhet, hardt arbeid, nærhet til naturen og en stille tilværelse. Selv om han ennå ikke har funnet en like presis og samtidig varm tone som Sandberg, er Fimlands dokumentarer om Magnar og Oddny Kleiva kjærlige hyllester til hovedpersonene. De rommer en lun varme, og har en egen tørr humor, som er befriende og avvæpnende.

Søsken til evig tid fikk god mottakelse i 2013, og preges av en forsiktig balansegang mellom å skildre en livsstil på hell og samtidig skape et portrett av to ujålete hverdagsmennesker som lever forsiktige og stillferdige liv i ordløs samhørighet. I likhet med Sandbergs filmer, er Søsken til evig tid usentimental og direkte, enkel og nøktern, og veksler mellom små detaljer og et overblikk som gir disse sammenheng og mening.

Søsken til evig tid starter med et sitat av Knut Hamsun, som på mange måter summerer opp filmens budskap, og som allerede fra starten av skaper en ramme eller kontekst rundt skildringen av Oddny og Magnar. «Fremskritt, hva er det?», skriver Hamsun i essayet «Festina lente» fra 1928: «At vi kan kjøre fortere på veiene? Nei, fremskritt det er legemets nødvendige hvile og sjelens nødvendige ro. Fremskritt er menneskets trivsel». Opplevelsen av det moderne livets tempo og rytme hos Hamsun var preget av hans to lengre opphold i Amerika på 1880-tallet. «Skynd deg langsomt», lyder det greske ordtaket som tittelen på Hamsuns tekst refererer til, og det er godt egnet til å beskrive Fimlands to filmer – og livet til Magnar og Oddny.

«Søsken til evig tid: Amerikareisa»

Sitatet knytter på mange måter de to filmene sammen. I Søsken til evig tid kommer deres amerikanske slektninger på besøk i gamlelandet, og lar seg imponere over hvordan Oddny og Magnar har klart å opprettholde en levemåte som er i ferd med å forsvinne. Besøket er en slags epilog, og varer ikke lenger enn fem minutter. I Søsken til evig tid: Amerikareisa er det selve reisen til New York og Minnesota som står i sentrum, og her kjører man bokstavelig talt fortere på veiene.

Flere av elementene som gjorde Søsken til evig tid til en suksess, er dermed fraværende i oppfølgeren. I den første filmen er det Magnar og Oddnys livsstil som står sentralt, og vår fascinasjon for denne, gjør at vi kan overse det faktum at vi aldri blir spesielt godt kjent med hovedpersonene. Våre spørsmål om hvem de er, hvorfor de aldri giftet seg eller flyttet fra hverandre, og hvorfor de lever livene sine slik de gjør, forstummes.

I oppfølgeren er det imidlertid andres liv som står i sentrum, og selv om vi følger Magnar og Oddny på sin reise, og langt på vei ser og opplever New York og Minnesota gjennom deres øyne, tar slektningene over mye av fortellingen. I stedet for en skildring av en livsstil og en levemåte, blir vi servert en reportasje om møtet mellom to kulturer. De to filmene henger sammen som ett og samme prosjekt – Amerikareisa er bokstavelig talt en fortsettelse av film nummer én – men materialet, tonen og perspektivet er svært forskjellig. Nærbildet av livene deres, slik det langsomt folder seg ut for oss i den første filmen, i en detaljert verden av lyd og bilder, er i film nummer to erstattet av en reportasje om to gamle mennesker som besøker sin fjerne slekt i USA.

Det aller meste av det som var avgjørende i skildringen av Magnar og Oddny i Søsken til evig tid – som også er avgjørende i flere av Øyvind Sandbergs filmer – er fraværende i Søsken til evig tid: Amerikareisa. Årstidenes gang og den langsomme tiden er erstattet av én varm og intens sommer i Minnesota. Nærbildet av søskenparets liv og hverdag er erstattet av distanserte bilder av andres liv, og Magnar og Oddnys store livsreise til et annet kontinent handler like mye om det andre som de to. Øyeblikkene med samklang mellom de to – og med dyrene på gården – er erstattet av varme, men keitete og språkløse øyeblikk der de bare delvis kommuniserer med sine slektninger.

I Søsken til evig tid er alt nært og direkte. Vi trenger ingen som står mellom oss og Magnar og Oddny. I den andre filmen er deres kvinnelige reisefølge og reiseleder den som oversetter og tilrettelegger, og hun blir ikke bare helt avgjørende for å formidle kontakten mellom de amerikanske slektningene og de gamle søsknene, men også for oss tilskuere i kinosalen. Dermed endres også vårt blikk på Oddny og Magnar.

Frode Fimlands filmer om Magnar og Oddny viderefører en tradisjon for å holde vår nasjonale kultur vedlike gjennom å skildre en livsstil på hell. I likhet med Øyvind Sandberg lager han identitetsfabler for vår moderne verden. Opp mot vår teknologiavhengige og hektiske verden setter Fimland og Sandberg opp bilder av mennesker og livsverdener som haster langsomt.

Oddny og Magnar går langsomt og baklengs inn i moderniteten. Ved å lage to svært forskjellige bilder av deres trassige og stillferdige motstand mot det moderne, enten gjennom å skildre deres nære livsverden eller ved å skildre dem i det fjerne USA, skaper Fimland fabler som opprettholder en dypt rotet nasjonalromantisk følelse, der natur og fjell, nøysomhet og nøkternhet, meditativ ro og fremskrittsskepsis blir bærere av dypnorske verdier og følelser.

«Søsken til evig tid: Amerikareisa»

Det nære og det fjerne

«Ja, sånn ser det ut her», sier Magnar når han første gang opplever en flyplass, og når han ser ut over avgangshallen på Flesland flyplass fortsetter han: «Det er store golv». I New York, høyt oppe på et tak med utsikt over Central Park, slår Magnar fast at for å komme opp dit han står trengs det en lang stige. I Minnesota kommenterer han stadig dimensjonene ved jordbruket, maskiner og traktorer, som skaper en effektiv kontrast til livet de lever hjemme på gården.

Noe av det mest fornøyelige og befriende ved Søsken til evig tid: Amerikareisa er hvordan den tørrvittige humoren til Magnar også gir oss tilskuere et annet perspektiv på verden. Han og søsteren ser på verden på en annerledes, nær og konkret måte, som ofte fungerer som en poetisk fremmedgjøring. Ved å dele øyne med Magnar, ser vi dermed også det velkjente som om det var nytt. Fimland følger Magnars ord og blikk, og gir oss ikke bare innsikt i mannens liv og verdensbilde, men får oss også til å se og høre verden på en annen måte enn tidligere.

Magnar er den egentlige hovedpersonen i Søsken til evig tid: Amerikareisa. Oddny er alltid til stede, men sier ikke stort denne gang. I begynnelsen virker Oddny både ubekvem og skeptisk til reisen og møtet med Amerika, men åpner seg langsomt opp underveis. Fremstillingen av Oddny utgjør en viktig forskjell mellom de to filmene: I Søsken til evig tid er hun mer verbal, og snakker uanstrengt om tid, vær og om mange av livets nære ting. I oppfølgeren befinner hun seg hovedsakelig i bakgrunnen. Ansiktet uttrykker bekymring; hun er kastet ut i det ukjente, og er lite bekvem med situasjonen. Magnar kvikner derimot til. I enda større grad enn i den første filmen, er det han som er inngangen til fortellingen om de to. Vi får imidlertid ikke se ham i sitt vante element denne gangen – når han mater dyrene eller hogger ved – men bakpå en motorsykkel, i en lastebil eller på en stor traktor.

Magnar synes å ta til seg livet i Minnesota på en annen måte enn Oddny. Han gir ustanselig uttrykk for forskjellene mellom Kleiva og Minnesota, og gjerne forskjellene på dimensjonene i jordbruk eller meieri. Hadde han hatt jordbruksmaskinene som slektningene har, kunne arbeidet hans på gården vært gjort på et øyeblikk. Flere av filmens mest verdifulle og rørende øyeblikk er knyttet til Magnars beundring av jordbruket. Han ser ut over de tilsynelatende endeløse og flate åkrene i Minnesota – en effektiv kontrast til det lille småbruket hjemme i Norge. I disse scenene forsvinner imidlertid Oddny; hun har et skeptisk uttrykk i ansiktet, og sier sjelden noe i det hele tatt.

«Søsken til evig tid: Amerikareisa»

«Kva lever dei av?», spør Magnar ettertenksomt om alle menneskene han har sett i New York, som både sent og tidlig haster forbi i gatene. Dette er en sentral replikk i filmen, som gir oss en tørrvittig og humoristisk inngang til Magnars syn på verden. Magnar kan vanskelig tenke seg et annet liv enn det han lever, så ordene sier mye om ham og hans verdensanskuelse, men gir oss dessuten et uvanlig perspektiv på det velkjente. Menneskene her lever ikke av jord og dyr; de har fjernet seg fra kjerneverdiene Magnar representerer. Den moderne storbyens maurtue er det absolutt motsatte av Magnar og Oddny verden.

Noe av det mest verdifulle og rørende ved Søsken til evig tid var skildringen av søsknenes ordløse samhørighet. Deres samliv ble skildret på en forsiktig og nærmest indirekte måte. Ikke gjennom ord og påstander, men gjennom hvordan vi ser dem arbeide sammen; de små brokkene av hverdagslige samtaler, blikk og tegn på ømhet.

I Søsken til evig tid: Amerikareisa opplever vi også øyeblikk av nærhet mellom de to – spesielt i situasjonene der Magnar tar hånd om eller snakker på vegne av sin søster – men det fjerne, opplevelsen med det moderne og ukjente USA, står i sentrum. Det viktigste øyeblikket av ømhet oppstår når Magnar ringer hjem til Norge for å høre hvordan dyrene har det.

Der Søsken til evig tid skildrer det nære, er oppfølgeren like opptatt av det fjerne. Dermed kommer vi ikke inn i Magnar og Oddnys livsverden på samme måte som i den første filmen, der det i grunnen var uvesentlig hvem de var som mennesker. I Amerikareisa blir personlighetene imidlertid mer avgjørende; Magnar tar nesten all oppmerksomhet, og Oddny havner i skyggen. Nå blir spørsmålene vi stilte overfor den første filmen mer aktuelle og viktige: Hvorfor ble det egentlig slik? Hva er årsaken til at de to lever sammen? Amerikareisa kan imidlertid ikke by på noen svar – vi må fremdeles spekulere.

«Søsken til evig tid: Amerikareisa»

Kontrastbilde

Drivkraften i Fimlands framstilling er motsetningene mellom det enkle og nøkterne livet på Kleiva og det mer moderne livet i Minnesota. Alt blir redusert til kontraster: det lille mot det store, det gamle mot det nye, teknologi mot natur, tradisjon mot modernitet, og den karrige, bratte fjellnaturen i Norge mot det flate, rike jordbrukslandet i Minnesota.

Også i Søsken til evig tid får vi se hvordan den moderne verden langsomt blir en del av Magnar og Oddnys liv. Ikke bare takket være jordbruksmaskinene (for det er vanskelig å tenke seg at småbønder kan overleve uten traktor og melkemaskin), men gjennom diverse tekniske apparater. Magnar skaffer seg mobiltelefon, som vi umiddelbart ser nytteverdien av idet han ringer hjem til søsteren fra skogen når han hugger ved. Magnar kjøper også ny radio med kasettspiller til søsteren til jul, og vi får se hvordan musikken bidrar til å skape stemning i høytiden.

Den første filmen har også et tydelig undertema knyttet til storsamfunnet og kontrasten mellom sentrum og periferi. I begynnelsen av Søsken til evig tid ser vi konsekvensene av at nærbutikken legges ned. Magnar må ha hjelp til å komme seg på butikken, og dermed blir det kronglete for ham å gjøre de nødvendige innkjøpene. Da Joker åpner en ny butikk i det gamle lokalet til den forrige nærbutikken blir dette en stor hendelse for søsknene og hele bygda.

Det er lett å fnise litt av denne sekvensen; ordføreren holder en beveget og høystemt tale, alle i området møter opp, og Magnar og Oddny kler seg opp i finstasen for å kjøpe kulturmjølk og Spenol. Samtidig viser sekvensen regionenes utfordringer og problemer i dag; alle nyhetsoverskriftene om døde regioner, avfolking og kulturell endring blir illustrert på en klar og emblematisk måte.

Her merker vi også Fimlands argumentasjon tydelig. Selv om det er vakkert at Oddny og Magnar kan leve sine liv på siden av eller i utkanten av det moderne Norge, reguleres livene deres av et nettverk av små og store politiske og økonomiske beslutninger. Uten nærbutikk, intet nært liv, sier Fimland indirekte – og dermed ingen dypnorsk nasjonalromantisk idyll heller.

Idyll er imidlertid ikke riktig ord å bruke om det livet Magnar og Oddny lever. Det er idyllisk bare i den forstand at de lever i pakt med naturen; de tar hånd om sultne rådyr som de var deres egne kyr, og vedlikeholder en nøktern livsform uten banklån og moderne luksus. I hvert eneste bilde blir de krokete ryggene deres tydelige utropstegn som viser hvor hard denne tilværelsen faktisk er; om de ennå ikke er brukket, har livet krummet kroppene deres på en drastisk måte.

Det fjerne og fremmede med USA i Amerikareisa illustreres ofte med nye audiovisuelle grep. Tydeligst er dette i sekvensen fra New York. Da Oddny og Magnar står midt på Times Square roterer kameraet raskt rundt dem, både for å vise hvor utenfor de to gamle er i det hypermoderne knutepunktet for amerikansk modernitet, og for å antyde hvordan de to opplever situasjonen. Et eksempel på Fimlands effektive filmspråk, som også demonstrerer hvordan vi blir værende på utsiden av Magnar og Oddnys liv denne gangen. Det er som om søsknene står stille, og vi farer rundt dem, uten å kunne fange inn deres særpregede livsholdning. Vi blir også usikre på hva de egentlig gjør på et sted hvor de åpenbart ikke hører hjemme.

«Søsken til evig tid: Amerikareisa»

Intet problem, ingen konflikt, intet drama

Da Øyvind Sandberg presenterte idéen til Folk ved fjorden for en gruppe nordiske fjernsynsfolk, som var mulige medprodusenter, var han sikker på at det ville gå dårlig når representanten fra det finske fjernsynsselskapet YLE tok ordet. «No problem», sa finnen, og fortsatte med lange pauser mellom hver beskrivelse av Sandbergs prosjekt, «No conflict. No drama». Til slutt konkluderte han imidlertid med: «I like it».

Det er også lett å like Frode Fimlands prosjekter. Dokumentarene om Magnar og Oddny er befriende umoderne og ujålete; fraværet av konflikt, drama eller problemorientering er befriende. På samme måte som med Øyvind Sandbergs filmer representerer Filmlands filmer motbilder i en hypermoderne tid preget av det fikse og det kjappe. Fimlands utsnitt har en respektfull avstand, med få – og lite sentimentaliserende – nærbilder. Musikken er diskret stemningsmalende, men godt tilpasset en melankolsk grunntone. Lydbildet ellers er funksjonelt og effektivt. Rytmen forsiktig og presis. Det er solid og godt håndverk.

Likevel er Søsken til evig tid: Amerikareisa mindre vellykket enn den første filmen om Magnar og Oddny. I og med at livsstilen deres spiller en såpass liten rolle – den er bare et antydet premiss og en ramme rundt selve amerikareisen – mister filmen mye av sin kraft. I den første filmen trenger vi ikke stille spørsmål om Magnar og Oddnys liv og fortid – det føles uviktig. I den andre filmen er imidlertid fraværet av informasjon om søsknenes bakgrunn slående.

Det er lett å forstå at det var fristende å lage en oppfølger; ideen antydes allerede i den første filmen, der Oddny og Magnar får besøk av sine fjerne amerikanske slektninger, som nærmest betrakter gården og de gamle som om de var på et friluftsmuseum.

Akkurat som dem, blir publikum værende på utsiden denne gangen; vi kommer ikke inn i en langsom verden, en tilværelse preget av ettertenksomt alvor. De viktige refleksjonene om stedets betydning, endringer i tidsfølelse og forholdet til naturen, er erstattet av et møte med en fjern slekt – en situasjon som holder oss på en armlengdes avstand. Dermed blir det umulig å hengi seg til roen som var så sentral i Søsken til evig tid, og Magnar og Oddny viskes langsomt bort for oss på prærien i Minnesota.

«Søsken til evig tid: Amerikareisa» – plakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>