Aksel Kielland, som er bidragsyter til Montages og spalten Analysen, er en av filmens tre manusforfattere. Skribenten har ingen tilknytning til Kielland.

*

Knerten og sjøormen ble i forbindelse med kinopremieren i juli 2020 omtalt som filmen som skulle komme den koronausikre kinosommeren til unnsetning. Kritikkene har vært lunkne og ledsaget av utsagn av typen «godt nok for barna». Vender vi blikket mot opphavskvinnen Anne-Cath. Vestly, står denne typen utsagn, så vel som Knerten-filmenes ambisjonsnivå, i kontrast til det barnebokforfatteren selv ble hedret for i sin tid: å ta barna på alvor.

Det er ikke så rart det skapte overskrifter da det først ble kjent at produsentene bak denne nye Knerten-filmen ville fremskynde premieredatoen fra september til juli. Sjelden har vi vel tørstet mer etter kultur og fritidsaktiviteter enn i den historisk stillesittende «norgesferien» vi akkurat har lagt bak oss. Siden koronapandemien inntraff sent på vinteren, tett fulgt av den plutselige nedstengningen av hele samfunnet i mars, har kinobransjen virkelig fått kjenne de røde tallene på kroppen. I et ellers begrenset distribusjonslandskap, der kinoene bare gradvis har kunnet åpne salene sine igjen, og da hovedsakelig med gamle slagere på repertoaret, må det ha vært befriende å kunne vise i det minste én splitter ny spillefilm – som attpåtil henvender seg til den største og mest lojale publikumsgruppen av dem alle: småbarnsfamiliene.

Det er heller ikke vanskelig å forestille seg at nettopp denne målgruppen har vært blant den mest rastløse og mismodige av oss, rammet som den har vært av stengte skoler og barnehager, kombinert med den massive oppsvingen i permitteringer, det siste halve året. Takket være Knerten og sjøormen har man i det minste kunnet oppsøke kinomørket for en snau sytti minutters adspredelse, overrekke ungene hvert sitt rør med millions, kanskje til og med en slush, og med smårollingene konsentrert om en film de for en gangs skyld aldri har sett før, lene seg ekstra godt tilbake, la øynene hvile litt – om så bare i fem minutter – du vet, simpelthen inhalere et av disse korte, men tiltrengte pustepausene fra den nye hverdagens usedvanlige kjas og mas, forårsaket av Covid-19.

Anne-Cath. Vestlys arv

2020 er også året da «hele Norges mormor», Anne-Cath. Vestly, ville ha fylt 100 år. Det er tolv år siden barnebokforfatteren gikk bort og med det etterlot seg en høyt elsket kulturarv, egnet til både nostalgisk mimring og oppdagelser og eventyr for nye generasjoner. Kvinnen bak historiene om Knerten og Lillebror, Ole Aleksander Filibom-bom-bom og Mormor og de åtte ungene, skulle egentlig blitt hedret med en rekke arrangementer i år, hvorpå flere er blitt utsatt eller avlyst på grunn av pandemien. Da det ble avgjort at Knerten og sjøormen skulle få tidligere premiere enn opprinnelig annonsert, uttalte forfattersønn Jo Vestly: «Den siste tiden har kanskje flere i landet, som Lillebror, hatt bruk for en fantasivenn som Knerten».

Knerten-filmene har hatt en god reise. Siden Åsleik Engmarks første Knerten i 2009, har vi fått hele fem kinofilmer fra det koselige sekstitallsuniverset, og den trygge og forutsigbare familieunderholdningen har sanket høye besøkstall. Engmark selv gikk hjem med blant annet Amanda-prisen for beste barnefilm i 2010, men også senere tilskudd til filmserien har vært nominert i samme klasse, henholdsvis Arild Østin Ommundsens Knerten i knipe i 2012 og Andreas J. Riisers Ekspedisjon Knerten i 2017.

Denne gangen er det langfilmdebutant Tove Undheims tur til å ta plass i registolen. Med seg på manus har hun hatt Aksel Kielland, og sammen har de bearbeidet en historie av Lars Kilevold, basert på Vestlys fiksjonsunivers. Hva gjelder tittelfigurens stemme, overtok ingen ringere enn Aksel Hennie stafettpinnen i Ekspedisjon Knerten, etter Engmarks altfor tidlige bortgang i 2017. I Knerten og sjøormen er det imidlertid stemmeskuespiller Scott Maurstad som har fått i oppdrag å blåse nytt liv i den engstelige fururota.

«Tidenes beste sommer!»

Knerten har vært utsatt for mye rart de siste ti årene. Han har blant annet inngått ekteskap, lært seg å fly, blitt pappa, og forsvunnet på julaften. I femte spillefilm er søkelyset tilsynelatende tilbake på forholdet mellom Knerten og Lillebror (Filip Mathias Eide). Sammen med tante Thea (Silje Storstein) og storebror Philip (Sjur Vatne Brean) skal de tilbringe «tidenes beste sommer» på et feriested kalt Sommerøya. Men planen om at Lillebror skal bruke sommeren på å lære å svømme, går raskt dukken når han treffer Eddy (Mia Ålvik). Et vennskap oppstår mellom de to jevnaldrende barna, og Eddy legger ikke skjul på at hun synes det er snodig at Lillebror vier så mye tid til en pinne. Knerten føler seg tilsidesatt, og Lillebror konfronteres med spørsmålet om det egentlig er mulig å ha to bestevenner samtidig.

Sommerøya huser også et mysterium omkring en sjøorm. Ingen har faktisk sett det myteomspunne fabeldyret, for skapningen er visstnok fryktelig folkesky, men barna støter på en selverklært sjøormekspert, Blegen (Espen P.A. Lervaag), som er overbevist om at dyret faktisk finnes. Like i hælene på sin tøffe og eventyrlystne venninne, i en blanding av frykt og forventning, blir Lillebror dermed med på jakten etter sjøuhyret.

«Knerten» og «sjøormen»

Dessverre er det flere løse tråder i Undheims nye barnefilm. Mest påfallende er fraværet av de to figurene som pryder filmtittelen. Knerten får lite spillerom – en ting er at han er tilsidesatt og glemt av Lillebror, men også filmfortellingen later til å miste ham av syne. Hvorvidt man faktisk er begeistret for den ordspillende pinnen i utgangspunktet, er irrelevant, for det er tross alt dette som er konseptet og premisset: Hvilke muligheter har franchisen klart å skvise ut av den nevrotiske figuren denne gangen?

Undertegnedes kinobesøk sammenfalt beleilig nok med et oppdrag som barnevakt, et heldig sammentreff ettersom åtteåringen selv fikk velge film uavhengig av mitt nært forestånde analyseoppdrag. Valget stod mellom Knerten og sjøormen, Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsens Tottori! Sommeren vi var alene, og den kroatisk-slovenske Bestefar er en alien (Škop & Žarković). For en guttunge som elsker å se Godzilla-trailere på YouTube, var det ingen stor overraskelse at filmen med et sjøuhyre i tittelen var den som fristet mest. På vei ut av kinosalen, side om side med mitt målgruppealibi, var vi skjønt enige om hva vi savnet: mer sjøorm.

Undheims film starter lovende, med kamera under vann, ålende gjennom et grumsete vann akkompagnert av et underfundig lydbilde. I den utilslørte Haisommer-hommagen inntar tilskueren sjørmens synsvinkel, før vannoverflaten brytes og vi befinner oss i en båt i høy fart. Når passasjerene Lillebror, Knerten, Philip og tante Thea nærmer seg land, får førstnevnte øye på et skilt egnet til å fremkalle frykt hos noen og enhver:«Sjøormfare». Philip lener seg ertende over skulderen hans og hvisker ham i øret at den store slangens favorittrett er menneskebarn.

Brutte løfter

Filmen etablerer en thrillerlignende gåte vi alle sitrer etter å vite svaret på: Finnes sjøormen? Underveis legges det ut flere hint om at svaret er ja: Selveste Anette Hoff gjør en liten rolle som nabokvinnen hvis hund forsvinner sporløst. På stranda kommer Lillebror og Eddy over et besynderlig, grønt slim. Undheim gir oss dessuten flere av disse undervannsbildene akkompagnert av eggende musikk, samt lyder som nok er ment å illudere sjøormens skrik.

Til syvende og sist ser vi knapt snurten av sjøormen – den dukker opp i all sin fargesprakende, dataanimerte prakt i sekundene før rulleteksten fyller lerretet og det hele er over. Den eneste som faktisk bevitner begivenheten, er filmens andre fantasifigur, Knerten. Sjøormen, som nok for mange av ungene var selve grunnen til at de oppsøkte filmen, blir i så måte stående som en Hitchcock-aktig «MacGuffin»: Sjøormen blir et narrativt redskap som får ballen til å rulle, men som i seg selv er forbausende uviktig i selve fortellingen.

Det gjør ikke saken bedre at sjøormens fravær liksom kompenseres for med krampaktige festligheter. Når en booket artist ikke møter opp til den planlagte konserten på Sommerøya, blir Eddys mor, Peggy Pop, spilt av musikkartisten Silya Nymoen, nødt til å steppe inn. Dette resulterer i en uironisk A Night at the Roxbury-avslutning hvor hele øysamfunnet bryter ut i dans, og alt bare løser seg, sånn helt av seg selv: Peggy helbredes for en på forhånd knapt antydet sceneskrekk, Philip får seg en urovekkende ung kjæreste, og trekantdramaet mellom Lillebror, Knerten og Eddy settes strek over. Blegen begynner på sin side å «flosse» (selv om det livslange ønsket om å komme i kontakt med sjøormen var i ferd med å manifestere seg bare minutter tidligere, før det ble spolert av en viss pinne som påstod at han holdt på å «drukne»).

Lillebrors modningsfase

Men hvis Knerten og sjøormen verken handler om knert eller sjøorm, hva dreier den seg da om? Og hva er det meningen at den unge målgruppen skal få ut av den? Lesningen av en barnefilm kan foregå på to nivåer: langs den ytre, direkte historielinjen, og via det mer skjulte eller implisitte meningsinnholdet. Med den mystiske sjøormen som startskudd, legger Knerten og sjøormen til rette for en historie om vennskap, med Lillebrors modningsprosess og hvordan denne påvirker hans i utgangspunktet utydelige grenser mellom fantasi og virkelighet, som et av de viktgste temaene.

Lillebrors rike indre liv synes å medføre både fordeler og ulemper. Knerten har i utgangspunktet vært et uttrykk for guttens selvomsorg. For Lillebror, som har hatt vansker med å få seg jevnaldrende venner, har Knerten kompensert for både ensomhet og uro. Fantasivennens engstelige trekk er også i bunn og grunn bare en forlengelse av Lillebrors egne følelser. Ved å ta hensyn til Knerten, strekker han derfor egentlig ut en hjelpende hånd til seg selv.

Nå står plutselig Knerten i veien for Lillebror. Han er blitt et hinder mot den såkalte virkeligheten og de ekte vennene. «Hvorfor snakker du til pinnen, egentlig?» spør Eddy idet hun møter Lillebror for første gang, og når han vil at hun skal måle hjerterytmen til Knerten med stetoskopet hun bærer på, svarer hun med all selvfølgelighet: «Men pinner har jo ikke hjerter». Riktignok forsikrer Lillebror henne om at Knerten slettes ikke er noen alminnelig pinne, men allerede her såes et tvilens frø. Knerten oppfatter usikkerheten og velger – bokstavelig talt – å trekke seg inn i seg selv. Han skjuler ansiktet sitt for Eddy som uansett ikke kan lese noe liv inn i det.

Eddy er både eldre og modnere enn Lillebror, hun fremstår mer verdensvant og direkte, og i barnas Karsten og Petra-aktige dynamikk begynner den mer famlende og tilbaketrukne Lillebror raskt å se opp til den nye venninnen. Eddy utgjør dermed en trussel mot det kjente og vante. Den forutsigbare sommerferien Lillebror og Knerten hadde innstilt seg på, begynner å leve sitt eget liv.

Bruddet med Knerten

På et dramatisk tidspunkt i filmen, presterer Lillebror å glemme igjen Knerten i vannkanten like før han løper avsted med Eddy. Forglemmelsen kan bli skjebnesvanger for Knerten som så vidt klarer å holde hodet over vann, men Lillebror kommer ham til unnsetning. «Bestevenner glemmer ikke hverandre», lyder bebreidelsen fra Knerten da han omsider er utenfor livsfare. «Kanskje vi har vokst fra hverandre. Du trenger ikke meg lenger, Lillebror».

De fleste av oss har nok kjent på den helt egne formen for skyldfølelse som er knyttet til barndommens «ting», enten det er det stakkars leketøyet som alltid blir valgt til sist, at ikke alle bamsene får plass under dyna, eller den første gangen man lar dukka bli igjen hjemme når man skal på overnattingsbesøk. Det er denne forvirringen som inntrer når man er i ferd med å vokse av seg sin barnlige forestillingsevne som også Lillebror må bale med, idet han oppdager at lojaliteten overfor Knerten er i ferd med å svekkes.

Når Knerten senere slynges ut i sjøen samtidig som Blegens selvbygde apparat tilkaller seg den beryktete sjøormen, ser likevel Lillebror ingen annen utvei enn å kaste seg uti etter ham. I sitt innbitte forsøk på å redde vennen, når han dessuten sommerferiens opprinnelige mål: å lære seg å svømme.

Spørsmålet om hvordan han skal klare å kombinere det gamle fantasilivet med den nye virkeligheten, slipper Lillebror egentlig å ta stilling til, for Eddy gjør det lett for ham. I filmens ene virkelig gripende scene, mye takket være Eides glimrende spill, trygler en gråtkvalt Lillebror Knerten om å komme tilbake, det vil si: bli levende igjen. Her skinner det gjennom at han slett ikke er klar for å legge fantasivennen sin på hylla, og Eddy røsker derfor pinnen ut av hendene hans og begynner å utføre munn-til-munn-metoden på den. I synet av den nye venninnen som blåser liv i den gamle trefiguren – og dermed med sin enkle handling sier seg delaktig i ideen om at Knerten lever – gjenoppstår Lillebrors overbevisning om Knertens eksistens, og det animerte ansiktet vekkes til live igjen.

Eddys uforløste dybde

Selv om denne scenen er følelsesladet og medrivende, skulle jeg helst sett at filmens subtile budskap ikke var så implisitt fortalt at det gikk de minste seerne over hodet. Temaet er jo relevant for dem, men filmen oppleves som todelt, som om det er en overflatefortelling tiltenkt barna og en dypere fortelling for foreldrene. De to nivåene burde i det minste kunne komme i berøring med hverandre på en tydeligere og mer synlig måte.

Særlig ligger det et uforløst potensial i rollefiguren Eddy. Undheim hinter flere ganger om en mer sårbar side ved jenta, blant annet i måten hun hele tiden nevner farens mange yrker på. Fra å være astronaut og detektiv til marinebiolog og lege, skryter Eddy av en far vi aldri får se. Lillebror lager en regle av yrkestitlene – den blir stadig lenger ettersom nye ord kommer til –  som for å understreke for tilskueren at her finnes det noe å se nærmere på.

Hvorvidt Eddys far faktisk er alle disse tingene, eller om det bare er Eddy som fabulerer, får de yngste publikummerne aldri svar på. Den voksne tilskueren forstår at Eddy nok bruker fantasien som en redningsbøye i en vanskelig hverdag der faren er fraværende. Ved hjelp av eksotiske arbeidstitler og viktige samfunnsoppdrag, forteller hun seg selv og andre at det er gode grunner til at faren ikke er til stede i datterens liv. Men alt dette er spekulasjoner fra den voksne publikummerens side. En utfylling eller utbrodering av Eddys familiesituasjon får vi aldri, og dermed går nok denne dimensjonen av fortellingen over hodet på de minste.

Retrosjablonger

Et budskap som forkynnes lynraskt, men til gjengjeld så overtydelig at det er umulig å gå glipp av det, er viktigheten av å ta vare på miljøet. Når vennene og sjøormeksperten Blegen oppdager søppel i naturen, hisser sistnevnte seg opp: «Å kaste plast i havet er helt pling i bollen! Det er det verste du kan gjøre. Det forsvinner ikke! Store og små må passe på å ikke forsøple i havet. Fugl og fisk tror det er mat!»

Appellen fremføres med dirrende pekefinger og belærende tone, og budskapet er for all del prisverdig, hadde det bare vært bedre innbakt i selve fortellingen. For etter knappe to minutter er den malplasserte undervisningen unnagjort, som i et påtvunget opplysningsøyemed, før historien ruller videre, upåvirket.

Blegens appell kan likevel sies å være i en slags indirekte overensstemmelse med filmens estetikk. Ettersom historien er lagt til 1960-årene, er produksjonsdesignen gjennomført retro. Gjenbruk er for øvrig også i tråd med Vestlys eget syn på forbrukersamfunnet og hennes oppskatting av det enkle og nøkterne, som jo Knerten er et ypperlig eksempel på: en bestevenn laget av en trerot.

Tidskoloritten i Knerten og sjøormen er rik på detaljer, fra tante Theas brilleinnfatning og Lillebrors knebukser med snor til belte til Anette Hoffs lille opptreden ikledd frottémorgenkåpe og papiljotter, og Philips EP-er og platespiller. Det maritime uttrykket er også gjennomarbeidet, det oppdager man når man først lar blikket vandre fra flaskeskuter i vinduskarmene til sjømotiver på veggene. Dialogen gjør bruk av liksom gammeldagse kraftuttrykk som «himmel og hav» og «krabber og kråkeboller!»

Når det er sagt, har Fretex-stilen vært trendy lenge nå, og filmens interiør kunne like gjerne ha vært fra et moderne Løkka-hjem. Det skulle ikke forundre meg om tante Theas garderobe stammer fra bruktmarkedet på Birkelunden eller Frøken Dianas salonger, ei heller om hun har fermentert kål på Søstrene Grene-glass eller teak-hyller som autosøk på Finn og Tise. Stilen er udiskutabelt fargerik og humørfylt, men det savnes et mer helhetlig tidsbilde og en dybde under pastisjoverflaten. Hvor er musikken, de populærkulturelle referansene, om så bare i kraft av en kommentar om månelandingen, drapet på Kennedy eller Cubakrisen?

Knerten som «minnepinne»

Knerten og sjøormen er en sommerfilm og et nostalgifrieri. Norske anmeldere har spesielt framhevet assosiasjonene de får til Vi på Saltkråkan og barndommens sommerferier med oppskrapte knær, bollesveis og saltvannssmak i munnen. Tante Thea blir selv nostalgisk idet hun ankommer Sommerøya og den lille, røde sommerhytta, for alt er fremdeles som det var da hun var barn. Det er klart at det er befriende å mimre tilbake til en tid da unger ikke satt klistret foran iPad-en og så på TikTok og YouTube, men fraværet av moderne teknologi er ikke unikt for Knerten-filmene – også for eksempel Karsten og Petra-universet er ryddet for elektroniske og digitale avtrykk som ellers setter sitt preg på barndommen av i dag. Lillebrors verden er likevel ment å skulle være synlig annerledes enn samtidige barns, og nostalgien kan i så måte sies å være myntet på foreldrene deres, eller kanskje mer presist; deres foreldre igjen.

Undheim lar filmfortellingen utspille seg i noen vakre omgivelser som jeg gjerne skulle ha sett at hun utnyttet i større grad. Et eksempel på vellykket bruk av sted, er når Eddy forklarer Lillebror at de må holde pusten gjennom en frodig og plantekledd tunnelsti, hvis ikke vil de ikke klare å komme seg ut på den andre siden. Her møtes ungene i lek og en felles forestillingsverden. Det skaper også spenning og danner en kreativ kobling til det maritime temaet i filmen når ungene holder pusten – som om de befant seg under vann. Men det aller viktigste er at scenen utgjør en kjærkommen pause, en lomme der både rollefigurene og publikum er til stede, hvor vi får høre trærne knirke og bladene rasle. Et annet eksempel er scenen der Philip og Lillebror skal bade. Kamera befinner seg ute i vannet sammen med dem og bølgeskvulp fyller lydbildet. Med ett er det som man kan kjenne sola varme skuldrene, vi er på ferie.

En sjelden gang tillater Undheim seg å leke med filmmediets muligheter, som når kamera filmer gjennom en kikkertlinse eller et forstørrelsesglass. Leken med sjangerstereotypier er også vellykket, som når vennene er på hemmelig oppdrag og fisker hatten av Peggy akkompagnert av spenningsskapende detektivmusikk. Vi får også en gøyal pannekakescene der Knerten fungerer som «sportskommentator».  Slike grep er kort sagt med på å sprite opp historiefortellingen.

Savnet etter mer rampete filmlek og flere sanselige sommerscener er imidlertid stort. Når rulleteksten fyller letteret (for øvrig akkompagnert av to fengende originallåter som burde kommet betraktelig tidligere i filmen), får vi se noen «hjemmevideosnutter» fra ferien. Lillebror danser krabbedans, løper gapskrattende mot kamera eller høster selvdyrket agurk. Det er så stemningsfullt, lekent og skjønt at man skulle ønske det var dette som var filmen.

Avslutning

I skrivende stund går det en ny norsk barnefilm på kino, også denne utspiller seg om sommeren og ute i norsk natur. Tottori! Sommeren vi var alene er blitt hyllet av norske kritikere med setninger som «endelig en bra norsk barnefilm». Dagbladet, som tydeligvis har savnet et godt bidrag til barnefilmsjangeren, trillet likevel samme terningkast til Knerten og sjøormen som til Christopher Nolans Tenet: en firer. I VGs vurdering avslutter skribenten blasert: «Knerten og sjøormen skriver seg ikke inn i historiebøkene akkurat. Det har ingen av de fire foregående gjort heller, bare så dét er sagt. Men de fleste under 6 år vil kose seg. Så da er alt vel, ikke sant?» (Nilsen, 2020) Filmpolitiet på sin side unnskyldte sin egen kritikk med å understreke at det heldigvis ikke «er en pirkete filmanmelder som skal være følge på en eventuell kinotur», ettersom dette tross alt er «en film laget for barn» (Vik, 2020).

Hvis vi vender snuten tilbake til Anne-Cath. Vestly og hennes 100-årsjubileum, står denne typen utsagn og holdninger i sørgelig kontrast til det barnebokforfatteren selv ble hedret for i sin tid: å ta barna på alvor. Mange kritikere har er en lei tendens til å undervurdere ungene og deres møte med film. Er det én ting undertegnede selv har erfart i jobb som filmkurator for barn og unge, er det hvor kresne og uforutsigbare barn faktisk kan være når det kommer til hvilke filmer de liker og hvilke de synes er mindre gode, hvis man bare spør dem.

Å være like kritisk i møte med barnefilm som med enhver annen film, dreier seg også om å ha respekt for dem som har brukt tid og krefter på å lage verket. Det begynner å bli trettende å måtte komme trekkende med kritikk av franchise-tenkning og samlebåndsmani, men så er jo kapitalisering på barns bekostning ikke noen kledelig hensikt heller – i alle fall ikke når det resulterer i forglemmelige kulturuttrykk. Med et så stort og lojalt kinopublikum som det norske familiefilmer klarer å trekke, skulle man virkelig tro det var her man kunne våge å sjanse litt (Så er det jo litt ekstra morsomt at Østin Ommundsen, som sammen med Salomonsen har skapt Tottori, tidligere har regissert Knerten i knipe.)

Lite er så magisk som en filmopplevelse fra barndommen som gjør så inntrykk at man bærer den med seg langt inn i voksenårene. Jeg tviler på at den femte Knerten-filmen er en sånn film for særlig mange barn. Fortellingen er påfallende platt, rollefigurene får lite rom å boltre seg i, og historietrådene er løse. Det sys puter under armene på tilskueren, som verken utfordres i form av konflikt eller store følelser, og det «trygge» grenser dessverre ofte mot det «kjedelige». Potensialet er tilstede, men Undheim skulle ha utforsket, lekt og sanset mer. Lillebrors modningsprosess er det mest gripende ved filmen – og kanskje betyr det at vi nærmer oss siste kapittel i Knerten-filmserien.