Arild Østin Ommundsens Knerten i knipe er den tredje filmen i produksjonsselskapet Paradox sin serie av barnefilmer om Knerten, basert på Anne Cath. Vestlys klassiske barnebøker om gutten med en pinne til fantasivenn. De to foregående filmene Knerten og Knerten gifter seg har vært store publikumssuksesser her i Norge, og nå som vi står overfor den tredje kan vi allerede konkludere med at Knerten har blitt en lukrativ franchise.
Denne tredje historien i Knerten-serien åpner på hovedkarakteren Lillebror, som sier adjø til venninnen sin før han flytter bort med familien. I påfølgende scener ser vi Knerten bli far til Lille-Knerten, Knerten bli kidnappet av den ensomme gutten Ivar, Lillebror som finner et forlatt spedbarn, Knerten som kommer til rette, spedbarnets mor bli en del av familien, og til slutt Lillebror som finner en kamerat i Ivar når de i fellesskap gjør et rømningsforsøk med en barnevogn. Ellers i filmens løp sklir pappaen til Lillebror på et bananskall, en politikonstabel piller seg i nesen og Lille-Knerten fiser. Med Knerten i knipes premieredato 23. september og den forrige filmens premieredato 24. september skal filmskaperne ha respekt for å ha klart å kverne ut en ny Knerten-film på under ett år, dog er dette kanskje også en del av forklaringen på hvorfor filmen fremstår som en rutinemessig fortelling, pakket inn i velpolert retroestetikk.
Den visuelle utformingen er noe som virkelig fortjener å bli nevnt. I tråd med Vestlys bøker, utspiller Knerten i knipe seg på sene 60-tallet, tidlige 70-tallet. Resultatet er tidsriktige kostymer og omgivelser i behagelige pastellfarger. Det hele bades tidvis i en gylden, diffus belysning som gir dette filmuniverset et romantisert preg. De voksne strør rundt seg med vafler og ungdommen dekorerer rommene sine med musikkplakater. Dette er en tid hvor fantasien og det analoge råder, og i tråd med dette leverer Thomas Dybdahl et lydspor med låter bestående av både tradisjonelle instrumenter så vel som ting og tang som låter like provisorisk som Knerten selv er. I all sin ufarlighet er dette definitivt filmens høydepunkt; den pen å se på og fin å lytte til. Nostalgien er til å ta og føle på.
Narrativet er litt mindre inspirert. Filmen har nok av fortellermessige vendinger, men måten de på rekke og rad oppstår og forløses gjør at den aldri får riktig opparbeidet spenningsnivået; hindringene er for få og for små, antagonistene for ubetydelige og truslene vanskelige å ta på alvor. Det gjøres iherdig innsats i å etablere et kjærlig forhold til Knerten når han og Lillebror begir seg ut på små eventyr i filmens anslag. De drar på postkontoret for å hente en forundringspakke og selger plommer på torget, men når situasjonen tilspisser seg og Knerten forsvinner er det lite som tilsier at han er i fare, og å finne ham blir simpelthen prosedyre. Når Knerten er kommet til rette oppstår det et nytt prosjekt hvor Lillebror og Ivar bestemmer seg for å rømme med familiens nye baby for at den ikke skal bli fratatt familien. Knerten i knipe hadde hatt godt av å følge den tradisjonelle fiksjonsfilmens tredelte aktstruktur litt tettere; det er nettopp noe slikt en bør forvente av en helaftens barnefilm – handlingsdrevet, velproporsjonert dramaturgi, og slikt sett fungerer bifortellingen med babyen heller dårlig.
Det er noe pussig ved filmens tendens til å innføre nye karakterer uten at de egentlig har noen betydningsfull funksjon fortellermessig. Den åpner med at Knerten blir far, men Lille-Knerten får lite skjermtid. Det samme gjelder den kjedelige doktoren som kommer på besøk for å undersøke det forlatte barnet Lillebror kommer hjem med. Han velger å bli med familien for å holde øye med barnets helse, men under sitt opphold tilfører han filmen minimalt, han er simpelthen bare tilstede. For mange av karakterene har for få konsekvenser for filmens intrige, de fungerer verken som utgangspunktet for prosjekter eller som betydningsfulle hjelpere som driver intrigen mot en konklusjon.
Det etableres paralleller mellom Lille-Knerten og hans fraværende far, og barnet som Lillebror tar med seg hjem og dets mor, men tema som foreldreskap og ansvar utforskes ikke i noen nevneverdig grad. Slik voksentematikk er det overraskende at filmskaperne har valgt å gjøre en så liten sak ut av, ettersom Anne Cath. Vestly selv fikk kritikk for å gjennom sine bøker fremstille verden på et vis som på tiden da de var nye kunne regnes som usminket – og lite egnet for barn. En ung alenemor er et spennende tema som det hadde vært modig å ta opp, men Knerten i knipe velger minste motstands vei. En undervurdering av publikum under dekke av å være barnefilm? I stedet vender man tilbake til de typiske lektyrene om vennskapsforhold. Filmen berører fra tid til annen Lillebrors forhold til Knerten og sin vordende venn Ivar, og forsøker å skape en spenning mellom disse to karakterene. Lillebror og pinnevennen hans har nemlig inngått en slags pakt om at ingenting skal komme mellom dem, men etter å ha vært ute på eventyr finner Lillebror og Ivar tonen og bestemmer at Knerten gjerne kan være på deling, på tross av dårlige erfaringer fra tidligere tvangssosialisering med nabobarna. Filmen navigerer med andre ord velkjente farvann.
Barnefilmer har nedslagsfelt av varierende størrelse; mens noen produksjoner treffer både barn og voksne, er andre filmer kun fokusert på barnets seeropplevelse. Det finnes en balansegang mellom det umiddelbare og det langsiktige, det enkle og det komplekse, og måten vekten fordeles varierer fra alder til alder. Hvilke krav skal en voksen da stille til en slik film? Det man kan ta utgangspunkt i er filmformatets karakteristikker. Som langfilm burde vi forvente en narrativ struktur som trenger dypere enn de mer overfladiske fortellingene som kjennetegner programmer på barne-TV. En får følelsen av at Knerten som film ikke strekker seg lengre eller trenger dypere enn at den kunne klippes om til en serie med ti minutter lange fjernsynsvignetter, uten at det ville gå særskilt ut over kontinuitet eller emosjonell tyngde –«Knerten drar på postkontoret», «Knerten selger plommer», «Knerten og barnet», «Knerten får en ny venn» og så videre.
Det er en igjengående vits blant komikere at det å skrive barnebok er «det letteste i verden». Komikertrioen i NRK P3s Radioresepsjonen hadde for et par år siden et fast ukentlig innslag basert på denne oppfattelsen, hvor de hver for seg kokte sammen barnefortellinger bestående av alle de faste ingrediensene – trolldom, godteri, eksotiske dyrearter, kroppsvæsker med mer – for så å lese dem høyt og stemme på den beste. Selv om undertegnede gjerne skulle ha publisert fortellingen om en sebra som mister stripene sine, men som med kløkt kler seg i lakrislisser og levde lykkelig alle sine dager, hadde det nok samtidig vært å undervurdere publikum. En fordom som eksisterer overfor barn er at de er ukritiske til det de underholder seg med, at de har en snever forståelse av verdenen vi lever i, og at de forventer umiddelbar tilfredstillelse. Det er nok noe sannhet i disse punktene, men det virker som det kanskje legges også litt for stor vekt på dem i utformingen av film- og fjernsynsinnhold rettet mot barn.
Det er i grunn litt synd ettersom det er gjerne de triste, skremmende, spennende filmene som gjør sterkest inntrykk på en, også som barn. Og tro det eller ei, men barn grubler faktisk over det de ser på film, de er ikke konsumenter i større grad enn resten av oss.
