TIFF 2014

Alt er overskridelse: Claire Denis’ Bastards

Bastards ble valgt ut av Montages-redaktør Lars Ole Kristiansen til å vises i programmet Kritikeruka under Tromsø Internasjonale Filmfestival.

*

TIFF 2014: En bandasjert hånd, den veier noe. Det samme gjelder et halvtomt whiskyglass, et blikk, et grep rundt armen. Håret reiser seg i mørket der et sted. Tinga og handlingene er der, trykkende, har i seg et murrende nærvær, en byrde, vekt. Det overskrider all forståelse. Usikkerheten er til å ta og føle på, konkret.

I filmene til Claire Denis skrider verden fram som et mysterium som tynger folk, men som også fyller dem med en målløs lidenskap, et kriblende begjær. Ingenting er sorgløst, ingenting er bekymringsløst. Men ingenting er heller fastlåst i meningsløshet, mulighetene er alltid der. Vannet skvulper og pulsen slår, om ikke blodet bruser – det er umulig å foreta slutninger. Denis’ verdener er ikke psykologiske så mye som fenomenologiske: mennesket og verden står ikke i en enkel subjekt/objekt-relasjon, men slepes i den samme renna av uklare forbindelser og krefter.

Bastards er, i kanskje enda større grad enn Denis’ tidligere filmer, fylt av en besk usikkerhet og uklarhet, i den grad at man kan finne på å slå til med det belasta ordet nihilisme. Men det er i så fall en nihilisme som aldri er livsmett og fastankra. Denis’ regisensibilitet og karakterer, samt Agnès Godards skumrende fortetta og fokuserte foto (første Denis-film skutt digitalt), som framelsker ansiktsporenes klarhet i en verdensmølje av uklarhet, har en slags allestedsnærværende vitalitet som benekter pur grusomhet. Som et neo-noir-lyrisk overgrep, skrider filmen fram som en ikke-lineær historie som sirkler rundt selvmord, drap og seksuelle overgrep.

Marco, vår hovedperson i den grad vi har det, jobber utpå havet, men drar inn til byen for å ordne opp i problemer. Svigerbroren hans har begått selvmord, og andre helt forjævlige ting har skjedd. Men hvordan skal han egentlig ordne opp i denne rare verden av uklare forbindelser? Hva som har skjedd, og hvilke forbindelser hendelser og folk har med hverandre, forblir uklart. Særlig for oss. Bastards er en film der karakterene alltid vet mye mer enn oss.

Filmen har noe av denne narrative uklarheten som har blitt så mye snakka om i The Big Sleep (Hawks, 1946). Og Marco er en barsk, målretta antihelt med sigg i kjeften og bandasje over knyttneven, på vei fra sted til sted i en tyngende byatmosæfære – ikke milevis fra Robert AldrichKiss Me Deadly (1955). Filmen er da også inspirert av Kurosawas The Bad Sleep Well (1960).

Men Bastards‘ toneleie ligger nok nærmere David Lynch’ marerittaktige filmer, og virker nesten – i mangel av bedre definisjoner og tanker – å befinne seg et sted mellom den franske ’nye ekstremismen’ og den mer stringente tyske noir-revisjonen til Thomas Arslan i Im Schatten (2010). Denis’ mise-en-scène og utsnitt har en stringens som nærmest perverteres av en narrativ-strukturell dunkelhet, sanselig intensitet og et stemningsmessig kaos, som sørger for å skape det jeg vil beskrive som et lyrisk-voldelig univers. Resultatet er oppslukende og ubehagelig, og må være et slag i magen på seere som krever å forstå det hele.

Som du merker ut i fra denne teksten, synes jeg det er vanskelig å skrive om en Denis-film. Jeg ender ofte opp med å skrive noe skikkelig svadavagt om Denis generelt. Dette er ikke noe unntak. Noe har med motsetninger å gjøre, tanker og følelser som ikke lett lar seg gripe i konsepter, fornemmelser som ber om oksymoroner. Filmene bærer med seg både en sterk tilstedeværelse av taktil virkelighet og toneleia til en drøms framskridelse. Å finne presise ord er ikke bare vanskelig, det kan til og med fryse og arrestere noe som fortjente å gurgle. Rasjonelt er det vanskelig å begrunne hvorfor Bastards er så god, så sterk. Det bare kjennes. Litt som en Francis Bacon: fryktinngytende utstråler bildene sin merkelige vekt.

Jeg tror dette henger sammen med at filmskaperen Denis’ intelligens går via kroppslige og affektive påvirkninger. Hun har en sans for menneskekroppens iboende uttrykksfullhet som overskrider alle kategoriske beskrivelser. Og hun vet at verden alltid overskrider det man skulle finne på å tenke eller gi et klart bilde til i et gitt øyeblikk.

Bastards er klar over dette i hele sitt vesen, hvilket kommer til uttrykk på en spesielt forstyrrende måte i filmens siste kornete bilder: Det finnes bare overskridelser.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. André sier:

    En av de beste filmene jeg så på TIFF. Hvorfor kommer ikke Denis’ filmer på kino i Norge?

  2. K-Pax sier:

    Rart at verken Arthaus, Europafilm, Fidalgo eller en av de andre “kunstfilmdistributørene” fatter interesse for å distribuere Denis sine filmer, nesten alle er jo vedlig anerkjent. 35 shot of rum hadde jo til og med et litt mer tilgjengelig utgangspunkt, og var ekstremt kritikerrost, men heller ikke den ble ansett som interessant for norskt publikum.

  3. Endre Eidsaa Larsen sier:

    Jeg har ikke noen svar, men jeg enig, det er synd, Denis er en av de største filmskaperne, en som aldri fordummer tinga, en som alltid skaper et vitalt uttrykk. Men samtidig risikere man å sette popkornet i halsen i møte med en såpass ugjestfri film som Bastards. Kanskje det er et nøkkelord til at man ikke setter opp Denis-filmer: ugjestfrihet. Kanskje distributørene overlater jobben til cinematekene, filmklubbene og andre visningsarenaer?

  4. Sveinung Wålengen sier:

    Da jeg så Bastards første gang i Cannes opplevde jeg den som Denis’ kanskje mest fragmentariske film til nå, men etter gjensynet ble inntrykket faktisk det stikk motsatte. Som filmatisk puslespill er Bastards nokså tydelig i Denis-sammenheng, synes jeg – uten at det reduserer filmen, fordi puslespillet nettopp bygges gjennom kvalitetene nevnt i omtalen.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>