bat2

Omtale

Kappen brer over oss i The Dark Knight Rises

Hele åtte år har passert siden Jokeren lagde kaos innimellom Gothams falliske skyskrapere i The Dark Knight. Siden han brant kapitalismens dollarsedler som bygde denne bastionen av undertrykkelse for å kontrollere byens stadig voksende underverden av forsømte barn. I The Dark Knight Rises er Batman et rustent symbol, en forvitret klump med jern på en sluknet lyskaster, som har båret skylden for Harvey Dents død, slik at Gothams innbyggere kunne bevare en siste flik av håp i tussmørket.

Nå er sannhetens time kommet. Enigheten om å skjule Dents galskap (transformasjonen til hevngjerrige Two-Face) har båret frukter, for Gotham er ikke lenger en moralsk fordervet metropol med frykt og forfall rundt hvert eneste gatehjørne, men et håpefullt sted der lovlydigheten regjerer, der folket har samlet seg i kampen mot kriminalitet og terror. Millardæren Bruce Wayne (Christian Bale) har forskanset seg, meldt seg ut av samfunnet – blitt en eksentrisk skygge av sitt tidligere jeg. Gothams hardbarkede kapitalister fornemmer en nedsmeltning av sin komfortable posisjon og inviterer muskedunderet Bane til byen, uten å ane hvilket ideologisk ståsted terroristen sokner til.

Med Batman Begins (2005) og The Dark Knight (2008) har Christopher Nolan for all fremtid endret ideen om hva en superheltsaga kan være på film. Den fargesterke heltedyrkelsen og karikerte, overfladiske tonen man forbinder med sjangeren har bare dukket opp glimtvis, for å bryte opp et melankolsk og rikt teksturert fiksjonsunivers som slekter på film noir og klassiske gangsterepos. For mange har det største spenningsmomentet med The Dark Knight Rises vært om den klarer å leve opp til sin allerede kanoniserte forgjenger – i seg selv et urimelig krav. For meg blir dette en underordnet problemstilling, og sett i lys av hvor mye The Dark Knight Rises bidrar til å bygge en helhetlig ramme rundt Nolans kunstneriske prosjekt er det lite spennende å vurdere de to vidt forskjellige filmene opp mot hverandre. Dette siste kapittelet har tatt på seg den vanskelige oppgaven det er å både oppsummere og tilføye mer til verket, som nå samlet sett vil stå som et av de mest betydelige bidragene til nyere tids populærfilm. The Dark Knight Rises samler trådene, og blir en annerledes og mer prøvende tekst enn både Batman Begins og The Dark Knight.

En egenart hos Nolan som auteur er at han gjerne tester selve filmmediets bæreevne – hvor langt det kan strekke seg for å nå inn i oss rent fysisk. Han undersøker den iboende viscerale kraften som kan oppnås i kombinasjonen av lyd, bilder og montasje. I sin forrige film, Inception, diskuterte han hvorvidt visuelle medier planter ideer i oss som kan påvirke våre handlinger – sannsynligvis med henblikk på reklamens problematiske makt som kapitalismens forfører (aksentuert av at oppdragsgiveren som bestiller drømmedykkene i filmen er en forretningsmann som frykter sin døende konkurrent). Tilskuerne som opplevde at de storstilte drømmetablåene i Inception i altfor liten grad fanget drømmens vesen og lignet for mye på film, traff i så måte spikeren på hodet, i alle fall for min ideologikritiske tolkning av hva filmen forsøkte å fortelle oss rent utover å være et mesterstykke i ren filmatisk suggesjon. Christopher Nolan er filmretorikeren som kunne blitt tidenes propagandaleverandør, i riefenstahlsk ånd. Da The Dark Knight Rises åpnet på amerikanske kinoer forrige uke, ble regissøren selv et ufrivillig offer for denne kraften, i og med at tjuefire år gamle James Eagan Holmes hadde latt seg inspirere av Jokeren fra The Dark Knight da han valgte en midnattspremiere på sommerens Batman-film som åsted for å utføre en meningsløs og tragisk massakre.

Hendelsen er det ultimate postmoderne mareritt. Fansen som er samlet for å se oppfølgeren de har gledet seg til i årevis, rammes av at filmens grufulle virkelighet tar steget ut i salen i en grotesk tredimensjonalitet. Når noen av de overlevende uttalte at de for noen sekunder trodde at opptrinnet var en del av filmen eller et markedsføringsstunt for å gjøre premierevisningen til en ekstravagant begivenhet, blir speilingen mellom fiksjon og virkelighet enda mer uhyggelig. I kulturteorien vil jeg, uten å høres altfor kynisk ut, anta at denne massakren vil refereres til i fremtiden – det er Roland Barthes‘ teorier om postmoderniteten levendegjort i den aller grusomste praksis. Som å se premieren på Titanic på et synkende skip. Fiksjonsuniverset Nolan tegner opp i The Dark Knight Rises er en sjangerdefinert, oppsvulmet versjon av vår tids faktiske verdensbilde, og denne dimensjonen er jeg redd det er umulig å vende blikket bort fra – selv om filmen også skal og må vurderes på mer trivielle premisser. I sin kjerne er dette en “underholdningsfilm”, i skismaet mellom action, krigsdrama og dystopisk science fiction. Men Nolans konsekvente terroristmotiv gjør det vanskelig å se filmen uten å forholde seg til andre virkeligheter som omkranser den, som gjør den relevant og voldsom – og problematisk.

I The Dark Knight lignet Gotham på de amerikanske gangsternes historiske knutepunkt Chicago, bak et ferniss av blålig Michael Mann-estetikk. Denne gangen ligner byen fra tegneserieuniverset så mye på New York at bildene av broene og bygningene som forstøves av bombenes etterlatenskaper er nødt til å vekke frem skrekkelige minner om angrepet på kapitalismens høyborg 11. september 2001.

Det kapitalisme-kritiske blikket fra The Dark Knight og Inception når et smertepunkt i The Dark Knight Rises, der terroristen Bane (Tom Hardy) erstatter Jokerens irrasjonelle kaospilot og anarkistiske prosjekt med gruoppvekkende idealisme. Ikke ulikt den vi forbinder med samtidens terrorister, som fra sine begrensede ståsteder innbiller seg at de har rett til å ta andre menneskers liv for en forestilt større sak. Banes første terrormål er Gothams svar på Wall Street. Børsens skjøre, men logiske status quo pulveriseres. Angrepet munner ut i en av de mest oppfinnsomme biljaktene jeg har sett, hvor Bane og hans medsammensvorne kjører ut av børsbygget på motorsykler med gisler spent på ryggen. Rent visuelt kunne det nesten vært hentet ut fra franske cinéma du look-filmer som Diva (1981) og Subway (1985), men det er Nolans eksemplariske sans for rytme og driv som hever sekvensen opp til å bli et uslitelig og sjeldent stykke sjangerkunst. Fotograf Wally Pfister, som vant en velfortjent Oscar for Inception, kanaliserer den gamle mester Gordon Willis‘ bronseaktige fargepalett og dype sorttoner i hans arbeider for Francis Ford Coppola og Alan J. Pakula (Pfister har selv trukket frem Andrzej Bartkowiaks foto i Sidney Lumets filmer som en rettesnor under innspillingen – ingen overraskelse, da Bartkowiak alltid har minnet meg om Willis). Dette gir The Dark Knight Rises en forbausende tidløs estetikk, til tross for at flere motiver nærmest kan beskrives som futuristiske.

I påvente av denne tredje filmen har det aldri vært noen tvil om at Jokeren, enestående portrettert av Heath Ledger i The Dark Knight, er et uslåelig ikon i Nolans Batman-univers. Men det ville neppe ha fungert å resirkulere rollefiguren i en ny film, og den merkelige og brutale Bane er i mine øyne perfekt for dette avsluttende kapittelet. Masken som skaper den forvridde stemmen gjør ham distinkt fiksjonell, selv om enkelte av handlingene han utfører er uhyggelig realistiske. Tom Hardy er frarøvet muligheten til å kommunisere med ansiktsmimikk, men i kroppsspråket for øvrig tilføyer han detaljer som avslører en usikker og nevrotisk psykopat bak kostymet, og de ironisk ladede one-linerne skaper komikk i de mest upassende situasjoner, som likevel føles kjærkomne. Han er det aborterte fosteret fra en overdimensjonert James Bond-film. Bane stammer fra Ra’s Al Ghuls (Liam Neeson) såkalte Skyggenes liga – gruppen som hjalp Bruce Wayne med å bli Batman, for så å vende seg mot ham og Gotham, i Batman Begins. Bane vil følge opp mesterens storstilte prosjekt ved å utføre en bråtebrann i byen, som skal gjøre at Gotham kan bygges opp fra grunnen av: makten som er tilskrevet de pengesterke skal føres tilbake til folket. Tankene våre ledes til den russiske og den franske revolusjonen, der folket ble oppfordret til å feie overklassen ned fra sin pidestall og spidde dem med kvasse høygafler for å oppnå rettferdighet. Kommunismen mislyktes blant annet fordi den aksepterte barbarisk brutalitet i menneskekjærlighetens navn, og Banes groteske illusjon om å skape orden i folkets rekker faller i knestående av samme paradoks – uten å røpe for mye.

Christopher Nolans filmer har et muskuløst uttrykk – en utpreget maskulin estetikk. Heldigvis utfordres den tidligere så altoverskyggende mannsdominansen (Rachel Dawes er en av trilogiens mest underutviklede rollefigurer, og opptrådde mest som et nødvendig begjærsobjekt for å avkle Batmans mykere sider) av sterke kvinneskikkelser denne gangen. Hver gang Anne Hathaways Selina Kyle, aka Catwoman, dukker opp, glitrer det på lerretet like sterkt som i smykkene hun stjeler. Michelle Pfeiffers tolkning av skikkelsen i Tim Burtons herlig burleske Batman Returns vil nok forstatt bli stående som den mest ikoniske tolkningen av rollefiguren, men denne er også prisgitt rommet for eksess Burtons gotiske univers åpnet for. En lignende tilnærming ville vært katastrofal for (den relative) realismen Nolan så møysommelig har etterstrebet i sin trilogi, og det er vanskelig å forestille seg at noen kunne ha gjort en bedre jobb enn Hathaway. I et tettsittende kostyme som virkelig feirer hennes kroppslige fortrinn, er hun dessuten et velkomment bidrag som noe distinkt sexy i Nolans nesten frigide univers.

Hathaways gestikk er både forførende og farlig. Riktignok en kombinasjon som kan tilskrives en særs problematisk Hollywood-tradisjon der smarte kvinner nærmest automatisk må desarmeres ved å fremstilles som mystiske femme fatale-skikkelser, men Nolans romantiske og nær sagt gammelmodige forhold til sjangerkonvensjoner vil jeg heller diskutere ved en senere anledning. I en fenomenal scene overleverer Selina Kyle Bruce Waynes fingeravtrykk til Banes håndlangere, men blir overrumplet med sprengkåte pistoler mot tinningen – hun skal ikke tro at hun som kvinne vil unnslippe underverdenens brutalitet. Til alles overraskelse er hun forberedt på avtalebruddet, og utraderer brorparten av mennene i det døddrukne barlokalet før politiet melder sin ankomst. Listig som en katt, slår hun over til å spille et skrekkslagent offer, før hennes hulkende fjes skjærer over i slu geip. Her blir den “sterk-svake kvinnen” et idiom som vet å spille på fordelen ved å kategoriseres som offer.

Nolan bruker også potensialet til å skape noen knappe, men genuint dirrende øyeblikk mellom Catwoman og Batman, som får en overraskende skjønn forløsning i det store regnestykket som til slutt skal gå opp, som skal samle alle tråder i en svirrende vev av et klimaks. Kryssklippingen mellom de parallelle scenariene den siste timen er i en klasse for seg, og actionballetten som oppstår når alt står på spill er blant de mest monumentale jeg har sett i noen film etter Terminator 2: Judgement Day (1991). Men det er ikke bare på makroplanet at Nolan hever listen; bykset fra de klønete, ihjelklippede nærkampscenene i Batman Begins til de intense slagvekslingene mellom panser og kjøtt i The Dark Knight Rises er høyt. Den første konfrontasjonen mellom Batman og Bane er spesielt intens. Trass Banes rovdyrfysikk, vet han å si de rette ordene for å bryte ned sine motstandere innimellom mørbankingen, og Batmans ellers skremmende basstoner får seg et realt slag mot halsen her. Når Bane bryter igjennom Batmans skjold, understreker han at det slettes ikke er kroppen, men sjelen han planlegger å torturere til blods.

Som dramaturg er Nolan generelt orientert rundt selve klimakset; tentakler som slynges ut underveis er nesten alltid tilskrevet en helt bestemt betydning for summen av delene. En slik narrativ strategi forsaker tidvis pusterom for nyanser og kompleksitet; det er sjelden man opplever å virkelig komme på innsiden, nærme seg hjertet på Nolans rollefigurer. Dette er en utbredt innvending mot hele filmografien hans, men selv velger jeg å anerkjenne regissørens fullstendig overskyggende dyder – at enkelte elementer må kunne ofres på alteret til auteurens visjon. Nolan skaper fiksjonsuniverser som defineres av narrativen, i den forstand at en ikke ubetydelig del av gleden ved å se filmene hans dreier seg om å se hvordan brikkene i puslespillet faller på plass. Som tilskuere samler vi underveis, for til slutt å kunne innhøste gavene – ofte i rikelige mengder. The Dark Knight Rises er et dramaturgisk beist som sparker deg i skrittet og sikler over ansiktet ditt, og at enkelte publikummere av nettopp disse årsakene finner Nolan – og særlig denne filmen – anmassende, er en legitim posisjon. Men igjen må jeg erkjenne min personlige begeistring. Hvor ofte ser man actionfilmer med et like massivt driv, et slikt overdøvende volumnivå? Hans Zimmers spektakulært suggererende musikk må tilskrives en betydelig del av æren her.

Batman er et symbol, på samme måte som Jesus i den kristne kultur. Han er en myteomspunnet frelser for Gothams sekulariserte samfunn, slått til ridder av folket som opplever hans gode gjerninger. I et samfunn som utsettes for fryktelige overgrep, er han den som gjør at kreti og pleti holder motet oppe. Når jeg trekker paralleller til religiøse bilder, er det fordi det er her man kan finne lignende skikkelser i vår egen verden – det er her mennesker søker trøst når meningsløsheten overmanner dem. I religionens praksis ligger kraften i ideene og ordene, og akkurat slik ser det ut til å bli for Gothams innbyggere i den forestilte tiden etter The Dark Knight Rises (selv om Nolan legger ut et par tråder jeg ikke ønsker å avsløre her, av hensyn til dem som ikke har sett filmen). Jesus-lignelsen blir ikke mindre tydelig av at Batman selv må gjenoppstå, ikke bare én, men tre (!) ganger i løpet av filmen.

Med all sin massive muskelkraft, evne og vilje til å gå dit få andre gjør – til å tøyle strikken inntil den nærmer seg det absolutte bristepunktet, der en revisjonistisk adaptasjon av en høyt elsket tegneserie står i fare for å bli et spekulativt, angstfremkallende vanvidd – er The Dark Knight Rises en film som med nesten mystisk fingerspissfølelse tester ut materialets bæreevne, uten å miste det i bakken. Snarere stiger en følelse av kommersiell filmkunst på sitt mest fascinerende og velskulpturerte opp av lasset og inn i filmhistorien. The Dark Knight, inklusive Ledgers Joker, vil nok alltid bli stående som selve klassikeren; filmen som hevet superhelt- og tegneseriesjangeren opp til et nivå ingen trodde var mulig.

Den mer polariserende The Dark Knight Rises kan på sin side vise seg å bli verket som for alvor diskuteres og analyseres, som samler trilogien til å bli en mer kraftfull utsigelse enn noen kunne ane da Christopher Nolan gravde frem lynvingen fra asken og gjorde ham til en mørkere og mer sammensatt gestalt tilbake i 2005. Et actionepos om en postmoderne verden som er frarøvet uskylden og aldri kan gjenerobre den. Starten på slutten.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 15 kommentarer

  1. Emil Wahl sier:

    Det vil være umulig for meg å ikke anbefale TDKR til alle jeg kjenner. Men alt for mye småpirk ødela helhetsinntrykket. Kommer uansett til å se den minst en gang til på kino. Til tross for litt lang spilletid var den en opplevelse jeg gjerne vil oppleve igjen. God artikkel, keep up the good work Montages.

    Legger også ved min letterboxd anmeldelse, sjekk gjerne ut kommentarsporet for enda flere meninger :) http://letterboxd.com/wahl/film/the-dark-knight-rises/

  2. Mats Bjørkøy sier:

    Veldig intressant lesning Lars Ole. Jeg så filmen natt til onsdag og driver fremdeles å fordøyer intrykkene. Jeg kjenner meg ikke igjen i entusiasmen din, men forstår samtidig at det er en lang og kompleks film som krever mer en et gjennomsyn før man kan konkludere.

    Mitt største problem med filmen er at jeg syns manuset tidvis er svakt. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg hadde astronomiske forventninger, og at dette kan være en faktor for min skuffelse. Men jeg har flere eksempler på scener der jeg ble helt dratt ut av opplevelsen og nærmest måtte spørre meg selv: hva var det som skjedde her? Noe som absolut aldri skal hende når man ser en 250mill-film fra en av Hollywoods mer kritikerroste regissører.

    Det visuelle, musikken og drivet i filmen gjør likevell at jeg har veldig blandete følelser. Jeg kan på ingen måte slakte den, men syns det er viktig å være litt kritisk når opplevelsen var så blandet. Jeg har foreløbig gitt den 7 stjerner på imdb, men syns terningkast 4 (som har vert gjennomgående i norsk presse) kan forsvares. Foreløpig.

  3. Sverre Aune sier:

    Er enig med Mats i mye, men er muligens hakket mer positiv.

    Dette er en heavy film å fordøye, og jeg må neste se den en gang til før jeg kan uttale meg skikkelig, men førsteinntrykket var at TDKR fungerte bedre som avsluttningsfilm enn som enkeltstående verk. Det var noen svakere punkt som tok meg litt ut av relismen i Nolan-land og inn i mer klassisk superhelt landskap. Men det var samtidig så mye som stemte, og som tidligere nevnt, lykkes den meget godt i både å samle trådene og drive historien videre. Problemet jeg har med filmen er vel det at den er mer ujevn enn de tidligere filmene, men fortsatt ikke så ujevn at det hele faller i grus.

    TDKR sitter bedre enn de forrige filmene gjorde like etter første gjennomseing, og er faktisk mer tankevekkende enn TDK. Men holder TDK høyere enn TDKR inntil videre.

    (liten spoiler)
    Lo faktisk høyt da jeg så hvem Bane hadde satt til å være dommer i retten, er vel første gang jeg har gjort det i denne serien.

  4. Spoiler alert! Spoiler alert

    Forsiktig nå!

    Først må jeg påpeke at Batman aldri ble pensjonert. Det er Bruce Wayne som er forkledningen, noe som etableres tydelig på maskeradeballet, understreket av at Miranda Tate er den eneste utenom Bruce som ikke går med maske, fordi hun, som Batman, allerede bærer en forkledning… Bruce Wayne ER Batman, enten han vil det eller ikke, kostyme eller ei. Bruce Wayne som uavhengig individ kan ikke oppstå før Batman er død og begravet.

    Noe av det jeg likte aller best med filmen er knyttet til Batmans kontinuerlige identitetskrise: Etter at Selina Kyle har demonstrert nytteverdien av pragmatisk bruk av dødelig makt ved å gi Bane nådeskuddet med Bat-sykkelen og redde Batman, begynner han brått å bruke åpenbart dødelig makt (hovredsakelig med Bat-vingen) og bryter regelen som var slikt et enormt fokus i forrige film, uten at filmen eller karakterene anerkjenner det på noe vis!

    Frem til nå har Bats vært ganske egoistisk, i at hans personlige, skinnhellige “karma”, hans motvilje til å få blod på hendene eller vike fra visse idealer, er viktigere enn å faktisk redde flest mulig liv og skjebner.

    Han er en hykler i at han har null problem med å ta liv – indirekte. Det er hans måte å rettferdigjøre og beskytte sitt eget selvbilde uten å totalt miste muligheten til å gjennomføre jobben som byens beskytter – en regel som i løpet av de to første filmene var viktigere for ham enn nesten noe annet. Allerede i første film brenner han flere titalls mennesker levende i forsøket på å redde sin egen ære og holde hendene “rene”.

    Idéem om at Bats alltid har vært en morder styrkes av konsekvensene av hans indirekte drap på Ras Al Ghul. Han kunne like godt ha kvalt ham med sine egne bat-hender – Talia ser ikke på det som formildende at alt han gjorde var å “la være å redde ham”, og Batman prøver ikke en gang å fornekte det! Konsekvensene er akkurat like brutale som de ville vært om han hadde drept Ra’s i kaldt blod.

    Ved å la være å anerkjenne og forsøke å rettferdigjøre dette fundamentale skiftet i hans prinsipper, beviser Batman at han endelig er fri til å gjøre det som trengs for å redde folket, koste hva det koste vil. Hans valg om å ta støyten for Dent i Dark Knight kunne fort virke som pragmatisk selvoppofrelse, men var egentlig et uttrykk for Batmans egoistiske ønske om å tilfredstille sin selvgode idealisme ved å bli en martyr.

    I stedet åpner han for en fascistisk og grunnlovsbrytende lov som skaper falsk fred ved å systemisk nekte forbrytere som på noe vis kan assosieres med organisert kriminalitet sine rettigheter.

    Tenk over det, hadde ikke Batman vært så bestemt på sine hellige prinsipper kunne han ha kvittet seg med Jokeren lett som en plett og reddet byen fra den ekstreme terroren som var en direkte konsekvens av han og jokerens idealistiske, symbolske kamp.

    Uansett, i TDKR blir han til slutt fri fra disse prinsippene og fyrer av dødelige eksplosiver direkte mot bemannede kjøretøy, og slutter å sutre over moralske dilemmaer fremfor å gå rett på sak og gjøre det som må gjøres. Viktigst av alt, han forstår at han selv, et menneske, ikke bokstavelig talt kan bli et ideal, og gir i stedet Batman til folket, illustrert i scenen hvor han lar Gordon, en representant for folket, tenne Bat-symbolet på broen og dermed vise at symbolets makt kan tas i bruk av hvem som helst.

    Men det største beviset for denne endringen i Batmans prinsipper, som muliggjør hans gjenfødsel som Bruce Wayne ved å eliminere hans egoistiske behov for å manifestere symbolet Batman personlig, er hans valg av John Blake som etterfølger (ved å sende ham et kart til Bat-hulen).

    For hvem er John Blake i forhold til Batman?

    John Blake er ikke interessert i masker og symboler, og er heller ikke motvillig til å bruke dødelig makt om nødvendig. Han vil at Batman skal vise folket hvem han er, at det er et menneske bak masken, at et vesen av kjøtt og blod kan representere idealene Batman står for, at et hvert menneske har potensiale til å være Batman, til å fylle sin sjel med verdiene Batman står for. Dette understrekes ved at John Blake faktisk heter Robin – det er ikke et kallenavn. Selv om han tar stafettpinnen fra Batman som Gothams beskytter og gjør karriere som Robin, så kommer han aldri skjule seg selv, og heller aldri lyve til seg selv om hvem han er, og hva han må gjøre for å få jobben gjort.

    Dette var i hvert fall hva jeg fikk ut av siste akt! Noen motstridende tolkninger?

  5. Uff da, mye skrivefeil. Er ikke noe redigeringsmulighet, så håper de kan svelges :)

  6. Heller ingen muligheter for å redigere bort ufrivillig dirty smiley, hahaha

  7. Emil Wahl sier:

    Christian: Vi alle vært der :)

  8. Kan jo også nevne hvorfor jeg skrev dette her! Er lei av å diskutere på anonyme internett-forum hvor det eneste svaret jeg ville fått på dette er fornærmelser og idiot-erklæringer, så når jeg leste denne artikkelen tenkte jeg å forsøke å lufte tankene mine her på montages i stedet, hvor det vanker litt mer balanserte, lærde folk som kanskje kan fortelle meg om jeg er helt på bærtur eller ikke!

    Kanskje også verdt å nevne at jeg elsket filmen :)

  9. @Christian: Så hyggelig at du velger å bidra med dine synspunkter her på Montages! Velkommen skal du være. Jeg skal lese grundig igjennom det du har skrevet, og få svart deg i løpet av morgendagen. Andre må gjerne komme meg i forkjøpet!

  10. Even Benestad sier:

    Jeg kaster meg inn i debatten siden jeg faktisk var litt skuffet over filmen. Særlig var den første timen både tung, kjedelig og uten videre driv.

    Historien blir mer interessant når Batman møter Bane for første gang.

    Man kan selvsagt diskutere dybden til Bruce Wayne og ikke minst hans motiver. Uansett kommer man ikke bort fra at Batman som resten av DC Comics eller Marvel for den saks skyld dreier seg om en ting… The all american hero. The caped crusader er bare modifisert slik at han bærer de samme arrene som landet hans. Til slutt derimot. Vil han redde dagen, og seg selv. Alfred sår det frøet tidelig i filmen når han forteller om sine ferieturer til Italia.

    Kan det ende på noen annen måte? Neida…

    En annen ting er at Bane på mange måter representerer det samme kaoset som The Joker i den forrige filmen. Riktignok lirer Bane av seg politiske taler og har en hær av lojale som dreper seg selv med stor glede. Symbolikken og hvem eller hva det symboliserer er hevet over all tvil. Personlig likte jeg The Joker langt bedre siden han kun ønsker å skape kaos. Det finnes ingen rettferdighet eller ideologi. Til syvende og sist ligger det nok en langt dypere mening i det.

    Bane blir en selvsagt skurk med litt for mange slappe «oneliners»…

  11. Jon Bay sier:

    Filmkunst på sitt mest velskulpturerte? I så fall er det mange i publikum som har hoppet over skulpturkurstimene, for denne filmen har fått mye kritikk for å nettopp være rotete og luggete i giringen. Og det er vanskelig å ikke si seg enig.

    Det er mange gode ideer i Rises, og en del av disse er også utført på en meget imponerende måte, men som en helhet – så kaster filmen meg som publikummer litt for ofte ut. Det er en time der, som Even nevner, som ikke er spesielt medrivende.

    Egentlig minner det ferdige produktet litt om Prometheus – uten å dra den diskusjonen igang igjen…

  12. Joakim Krane Bech sier:

    Jeg synes The Dark Knight Rises var fantastisk (sannsynligvis årets film for meg), og er veldig enig i det som står i artikkelen. Jeg har sett den to ganger på kino (bl.a. en gang på IMAX-kino i New York – episk!), og gleder meg til å se den igjen og igjen og igjen… :)

    Dette er et monster av en film som mesterlig knytter Nolans glimrende Batman-trilogi sammen og inneholder noen av de mest spektakulære actionscenene jeg har sett på film. Den krever nok mye av seeren og det kan være en fordel å se den flere ganger for å få med seg alt som skjer.

    Jeg savner kanskje noen flere ord om skuespillergalleriet – som etter min mening er i en klasse for seg! – i denne artikkelen. De tre viktigste som glimrer med sitt fravær her er Gary Oldman (Jim Gordon), Michael Cane (Alfred) og Joseph Gordon-Levitt (John Blake). De fortjener å nevnes!

    Artikkelen/omtalen burde kanskje også starte med en liten advarsel om enkelte spoilere :)

    Til slutt en liten kommentar til Herr Loennechen (og her kommer en bitteliten spoiler):

    Hvis jeg har forstått deg rett, så mener du altså at Bruce Wayne/Batman har lagt til side sitt prinsipp om å ikke drepe eller tillate drap? Da må jeg minne deg på et sitat Batman kom med da han hjalp Selina Kyle ut av en knipe: “No guns!”, hvorpå hun svarer: “Where’s the fun in that?”

    Batmans sterkeste prinsipp er å aldri drepe noen, – hvordan er han da annerledes fra han som drepte foreldrene hans? – og jeg mener han står fast ved det prinsippet også i TDKR. Du refererer bl.a. til da han “fyrer av dødelige eksplosiver direkte mot bemannede kjøretøy”. Jeg går ut ifra at du da sikter til mengden av politibiler da han gjør sitt comeback som Batman? Vel, slik jeg ser det så er Batman så smart og kalkulerende (en av hans virkelige superkrefter – intellektet) at han beregner nøyaktig hvor han kan skyte uten å drepe noen. Vi hører aldri at Batman drepte noen politimenn (ikke som jeg kan huske å ha fått med meg), og dermed tolker jeg det slik at heller ingen ble drept.

    Du har forsåvidt rett i at han er en hykler, men dertil ligger mye av den kompleksiteten ved Batman som gjør at jeg mener han er overlegent interessant ifht andre superhelter. Jeg kan anbefale å lese boken “Batman and philosophy” som bl.a. tar opp dilemmaet om Batman ville drept en person for å redde tusen.

    Litt synd at Burton ikke tok vare på det prinsippet, for filmene hans er glimrende ellers! Men jeg er veldig glad for at Nolan, slik jeg tolker det, tok godt vare på det prinsippet.

  13. Vidar Olsen sier:

    (SPOILERS!)

    @Joakim: Christian Loennechen siktet nok til aller siste akt, etter at Selina Kyle har skutt Bane med motorsykkelen, hvorpå Batman meiet ned eskorten til atombombetraileren med bat-copteret sitt.

    Intressant analyse, men selv var jeg altfor engasjert på dette stadiet til å tenke over om Batman hadde skiftet ut noen moralske prinsipper.

    Fantastisk film! Ekstremt mye mer helhetlig og solid enn en annen av årets sommerblockbuster jeg ikke har lyst å repetere diskusjonen om.

    Mulig det finnes enkelte manussvakheter, men musikken, bildene, rytmen gjør at jeg føler jeg blir dratt inn i en mørk, episk symfoni, som glatter over eventuelle svakheter. Ren, skjær nytelse. Selv den litt trege starten gjør meg ingenting, for jeg vet jeg har mye godt i vente.

    Jeg har også lyst å nevne castingen. Syns at alle rollene er perfekt castet, selv de minste birollene: den litt veike, ærgjerrige politisjefen (ikke Gordon) som jeg fullt ut kan tro på, både når han velger å knuse Batman for sin egen berømmelse, og som senere velger å kjempe for prinsippene; de flamboyante, reveaktige børshaiene; den unge, idealistiske politimannen; og ikke minst den smellvakre, intelligente og råfrekke Selina Kyle.

    Ah! Ingen karakterer var malplasserte! I motsetning til den andre filmen jeg ikke vil nevne.

  14. Tore Andre sier:

    eh…. var det “Prometheus” du ikke vil nevne…?! Sånn, da var det gjort! ;)

  15. John McClane sier:

    Noe merkverdig å sette Bane inn som en kritikk av det kapitalistiske, men helt overse Bane som en inkarnasjon av historiens revolusjonære/”frihetskjempende” ledere og veien de ledet sine folk. Bane og hans ambisjoner er ikke forankret i annen ideologi enn å ødelegge Gotham, men han gjør bruk av kommunismens og sosialimens tiltrekningskraft samt rå brutalitet til å fremme sine egne mørklagte planer. Dette understrekes igjen av Banes retoriske egenskaper og dialekt som underbygger hans intellekt.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>