klassisk-burton-i-dark-shadows

Omtale

Klassisk Burton i Dark Shadows

Allerede fra første note, fargetone og innstilling er det klart at Dark Shadows innehar alle de idiosynkratiske Tim Burton-ingrediensene som fansen elsker. Riktignok snubler flere elementer litt i sine egne ben, men de strutter også av så mye livsglede at du fryder deg mer enn du gremmes.

Nå er jeg blant dem som faktisk ser kvaliteter i Corpse Bride (2005), Sweeney Todd (2007) og Alice in Wonderland (2010). Jeg kjøper ikke holdningen om at Burton har “mistet det” i løpet av sine tre siste filmer. Allikevel mangler de på mange måter den fandenivoldske eksessen som ligger grunnlagt i regissørens livsanskuelser. Hvor er det burleske? Sweeney Todd var blodig, men uten særlig mye glimt i øyet. Corpse Bride virket uferdig. Alice in Wonderland var stort sett glorete. Vi må tilbake til Charlie and the Chocolate Factory (2005) og den perfekte symbiosen mellom Roald Dahl og Tim Burton for å finne et uttrykk som spilte på regissørens styrker. Her returnerer han imidlertid til sine hjertebarn; til den konstrastfylte fargepalletten i Beetlejuice (1988), de visuelle punchlinerne fra Mars Attacks! (1996) og det gotiske skrekkmørket fra Sleepy Hollow (1999).

Dark Shadows er basert på en amerikansk såpeserie fra 60-tallet. I USA har den en svært dedikert fanbase, i Europa er den forholdsvis ukjent. Nå tror jeg strengt tatt en adaptasjonsdiskusjon ikke har allverdens for seg med tanke på regissørens markante auteurtrekk – da er det heller mer interessant å betrakte den som en frittstående Burton-film. I dette perspektivet har prologene alltid stått sentralt. Av en eller annen grunn er disse stort sett utsøkte, selv når filmene for øvrig har visse mangler. Dette er heller ikke noe unntak. Vi kastes hodestups ut i den episke rammefortellingen om Barnabas Collins (Johnny Depp) som vokser opp i en fiskerlandsby i Maine på 1700-tallet. Han knuser hjertet til den vakre heksen Angelique (Eva Green), som i retur forvandler ham til en vampyr og begraver ham levende. 200 år senere, i 1972, blir han gravd opp og konfrontert med både en ny tidsalder og sine emosjonelt forkvaklede etterkommere. Voiceover og dialog er deilig pompøs gjennom hele sekvensen. Vista-kjøringene over herregården Collinwood og de forblåste kystklippene løfter deg nesten ut av setet mens sjøsprøyten pisker deg i ansiktet. Månelyset penetrerer trekronene. Bleke, lidende ansikter åler seg gjennom skjevt, viktoriansk interiør. Det er nesten som å åpne døren til Burtons egne, nedstøvede kjellermuseum. Ja, Collinwood ser til alt overmål ut som en eksakt replika av slottet i Edward Scissorhands (1990).

Eksempel på lyssetting, produksjonsdesign og generelt gåsehud.

Og som i så mange av Burtons filmer, spisses kontrastene først mellom virkeligheten og eventyrverdenen før de gradvis glir over i hverandre i løpet av historiens forløp. Kort og brutalt klippes det fra prologens overlessede gotikk til 1972, Moody Blues’ Nights in White Satin på lydsporet og en betydelig sobrere lyssetting. Her ligger også mye av filmens appell – kontrasten mellom Barnabas’ arkaiske fremtoning og 70-tallets motkultur. Ikke bare er han en snål vampyr; han må også forholde seg til samtidens populærmusikk, kvinnefrigjøring og kapitalisme. Det byr naturligvis på komiske øyeblikk, men ikke lenger enn at man i neste sekund kastes tilbake til grusomheter og sprutende blod. Klassisk burlesk. Klassisk Burton.

Danny Elfmans musikk spiller også på filmens side, selv om den til tider begraves av et massivt lydeffekt-bilde. Her dykkes det ned i det slaviske, Wojciech Kilar-inspirerte tonelandskapet han utforsket i The Wolfman (2010), spesielt i sekvensene knyttet til heksen Angelique og Barnabas’ forhistorie. Innenfor Collinwoods vegger tones det imidlertid ned betydelig; en slags miks av 70-tallsgrooves og sære, theremin-aktige uleinstrumenter. Elfman vil alltid være Burtons musikalske speilbilde, uavhengig av filmenes kvalitet.

I likhet med Elfman, er Johnny Depp naturligvis på plass. Det er ingen revolusjonerende oppdagelse å påpeke at han også denne gangen spiller en outrert outsider, men her virker han mer komfortabel enn jeg har sett ham på lenge. Timingen sitter, emosjonsregisteret er mer definert, replikkene er gull. Det er tydelig at John Augusts trygge penn har gjeninnført et sårt trengende kredibilitetsnivå på manussiden. Nå må det skytes inn at dialogen for øvrig ikke er like bra. Tvert i mot virker den nokså anstrengt, melodramatisk og lite original, særlig når de skal formidle familieintrigene på Collinwood. Det er mulig dette er en referanse til språkbruken i den originale tv-serien, men det kunne uansett vært gjort mer organisk. Den eneste som egentlig klarer å levere replikkene på en overbevisende måte er Michelle Pfeiffer som herregårdens mater familias. I løpet av sin relativt korte skjermtid rekker hun å kommunisere en klokkeklar fornemmelse av sensualitet, eleganse og sluhet.

Barnabas og Angelique etter en natts hardabal. Legg merke til bruken av rødt.

Dialogen er ikke det eneste som går på halv-tolv. Eva Green overspiller, og filmens crescendo kommer ut av det blå; et komplett sammensurium av historieelementer som plutselig bestemmer seg for å samles i samme rom, i tillegg til nye overraskelser sånn helt på tampen. De rekker knapt å introduseres før de er ute. Det totale kaos, med andre ord. Men det er Burton slik vi kjenner ham. Han har aldri vært noen stor historieforteller, og han er i hvert fall ikke subtil – det er heller ikke derfor jeg går for å se filmene hans. Han kommuniserer nesten utelukkende audiovisuelt, gjennom bilder, musikk, typologier og situasjoner. Her peises det på i hytt og gevær, fra det ene settstykket til det andre (en stilisert sexscene er noe av det mest hysteriske jeg har sett på en stund). Du er bare nødt til å henge med og suge opp kvaliteten i øyeblikket.

Vi publiserte nylig en artikkelserie om regissør Lynne Ramsay og Vi må snakke om Kevin, med særlig vekt på bruken av rødt som symboltung farge. Det samme slo meg i Dark Shadows. Colleen Atwoods fantastiske kostymer har nesten alle sammen islett av røde elementer, det være seg knapper eller stropper. Plutselig står det en rød frokostblanding midt på familiebordet. Barnabas fascineres av en rød lavalampe. Helena Bonham Carters karakter har rødt hår. Angelique kaster en rød truse i ansiktet på Barnabas. Det krever ingen avansert tolkningskompetanse for å se forbindelsen vampyr-blod-rødt, men nytelsen ligger mer i å gjenkjenne det på detaljnivå; å la audiovisuelle signaler kommunisere meningen alene – litt som når oppfinneren holder et pepperkakehjerte opp mot en av sine fabrikkroboter i Edward Scissorhands. Så enkelt, men så elegant.

Vi snakker med andre ord om en klassisk Burton-potpurri, både forutsigbar og uforutsigbar på en og samme gang. En lekker prolog, orgasmisk vakre bilder drapert i månelys og rokokko, Johnny Depp, Christopher Lee, Helena Bonham Carter, skjeve vinkler, skumle trær, Danny Elfman, historiefortelling direkte fra blenderen, hyperdetaljert produksjonsdesign og burlesk humor. Pluss Alice Cooper, av alle ting. Det er på langt nær det beste Burton har gjort, men det er veldig forfriskende å se ham i det lekne hjørnet igjen; at han tør å bruke filmmediet for alt det er verdt, uten eksterne, industrielle føringer.

Dark Shadows er en god påminnelse om hvorfor Tim Burton er og blir en av mine favorittregissører.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 5 kommentarer

  1. David Dawson sier:

    Godt å høre at Burton er i stor form!
    Minnet meg om en tidligere og glimrende This American Life reportasje fra en Dark Shadows convention http://www.thisamericanlife.org/radio-archives/episode/74/conventions .

  2. David Dawson sier:

    og mer om Dark Shadows folket:
    “Dark Shadows is slow. The sets are cheap. The writing is bad. The acting is stilted. It’s a Gothic horror soap opera, produced five days a week from 1966 to ’71. And, of course, it is not scary. It is never scary. Though when John was a kid, he was so scared of Dark Shadows, he’d get scared of the actresses lipstick, even the lipstick could do it.”

    http://www.thisamericanlife.org/radio-archives/episode/39/halloween
    http://www.thisamericanlife.org/radio-archives/episode/39/transcript

  3. Tore Andre sier:

    Fantastisk visuell godbit av en film! Burton er virkelig tilbake etter den alt for plastiske og sjelløse “Alice i Eventyrland”, hvor alt var kunstig og feigt.

    Denne gang er både karakterene og humoren mer levende og frisk, og Burtons perfeksjonistiske øyne og blikk for farger og det estetiske i alle former er bare til å grine gledestårer av!

    Er helt enig i at han fremdeles har grepet, skjønt han utforsker ikke alle karakterer skikkelig godt nok i “Dark Shadows”. Hva er det med datteren i familien mot slutten liksom?! Eva Green og Pfeiffer er forresten et syn for guder og trekker oppmerksomheten, for en gang skyld, noe bort i fra Depp.

  4. Godt å se at det er flere enn meg som lot meg more av Dark Shadows! Jeg er ikke enig at Eva Green overspiller, dog. Hun tar godt i, men jeg synes ikke hun tipper over, og var for meg det morsomste og beste ved hele filmen.

  5. Stian Pignon sier:

    ADVARSEL: SPOILERE+USERIØSE ARGUMENTER+ALKOHOLPÅVIRKET PERSPEKTIV!

    Jeg syns at det er flott at du har fått så mye ut av filmen, Haga. Det var spesielt en fryd å lese din detaljering av bruken av rødt i filmen. Du sier mye av det resten av oss bare tenker.
    Når det er sagt så har jeg mine egne meninger på et par punkter; hovedsakelig så syns jeg at Dark Shadows merker punktet hvor Tim Burton går full sirkel og blir selvparodierende. Ikke i stor grad, men det er definitivt et element av repetisjon her fra hans tidlige dager med “Edward Scissorhands”, men uten seriøsiteten som gjorde den filmen til et gotisk mesterverk.
    Det skal også nevnes at dette er første gangen jeg noen gang har tenkt at den finurlige ménage à troisen som er Burton-Carter-Depp burde brytes opp og at de burde finne nye lekekamerater, selv etter den substansløse CGI-orgien som var “Alice In Wonderland”.
    Kjemien mellom Carter og Depp som gjorde “Corpse Bride” magisk og “Sweeney Todd” gjenseelig er helt fraværende i “Dark Shadows” fordi det rett og slett ikke er plass til den i et sammensurium av unødige karakterer som Roger Collins, uoppbygde plott-tvister som Carolyns transformering til varulv og ulekre karaktertrekk som Angelique Bouchards Glasgow-smil. Dette er også den første gangen i filmhistorien at det første adjektivet som faller meg i minnet når jeg ser på Johnny Depps karakter er “Pløsete”. Barnaby Collins ser ut som om han lagrer et vinterforråd i kinnene til enhver tid, uansett hvor mye han jamrer om blodhungeren sin.

    Ja, dette er pirking. Men det er min mening, min kommentarboks og min Bacardiflaske i lomma, og alle tre tingene sier at mitt ord er like godt som din velformulerte analyse.

    Jeg skulle helst sett at “Dark Shadows” ble gjort med den samme formen for “campyness” som “Ed Wood” eller kortfilmen “Frankenweenie”. Dette på grunn av kildematerialet, som er godt plantet i “So bad it’s good”-sjangeren av tv-serier. Burton har alle personene han trenger for en slik tilstelning. Produksjonsdesignet er i Rick Heinrichs gode hender, og jeg er hellig overbevist om at han (selvfølgelig sammen med Burton) kunne gjort dette til en selvironisk hyllest til det originale tv-showet. Colleen Atwood skal også ha en hederlig omtale for sine kostymer. Depp og Carter hadde ikke hatt halvparten så mye stil som de har om det ikke var for Atwood.
    Det er egentlig alt jeg ville si. Jeg ser bunnen av Bacardiflaska nå.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>