Filmfrelst #14: Coraline 3D | Montages

Eric er på Filmfestivalen i Cannes i embeds medfør, og avleverer en kjapp festivalrapport før tema i ukas podkast går over til animasjonsfilmen Coraline, som Filmfrelst har sett i 3D-versjon.

Deltakere i Filmfrelst #14 er Eric Vogel, Eirik Smidesang Slåen, Marius Røstad, Martin Sivertsen og Sara Marie Vollset.

Aktuelle lenker for denne episoden:

Skriv ut artikkelen 31 kommentarer

Lars Ole Kristiansen sier:

20. mai 2009, kl. 01:12

Må si meg dypt uenig med meningene i denne podcasten. For det første overdrives sammenligningen med «A Nightmare Before Christmas», da forskjellene er ganske åpenbare. «Coraline» er ikke en goth-musikal, og jeg føler denhar helt andre ambisjoner enn Burton-klassikeren.

Dere fremhever «Nightmare» som en langt mørkere film, hvilket for meg faktisk er helt uforståelig. De mørke aspektene i «Nightmare» er tullete, overtydelige (på vellykket vis, selvsagt!) og ikke minst overflatiske, mens «Coraline» jobber med langt mørkere tematikk, formidlet mer subtilt – noe som for meg gjør det betraktelig mer forstyrrende og ekkelt. At filmen ikke henfaller til et overtydelig mørkt eventyrunivers, gjør den bare langt mer realistisk og involverende.

«Coraline» har opplagt en langt sterkere historie enn «Nightmare» og en nydelig hovedkarakter, og man må ikke undervurdere hvor viktig dette er for barn. Mine største eventyropplevelser gjennom filmmediet i barndommen er ikke kløktig stiliserte sjangereksperimenter, men først og fremst involverende historier. «Coraline» tar opp etvelkjent, men flott tema: Hvordan barn blir oversett av sine foreldre, og må søke inn i fantasiverdener for å oppleve bekreftelse og oppmerksomhet. Den grusomme moralen om at man ikke må henfalle for mye til slike fantasier, gjør den ekstra vemmelig – og bestemt ikke noe for de aller yngste. Selv hadde jeg en av de nifseste kinoopplevelsene på lenge med «Coraline», som påminnet meg om Brødrene Grim på sitt mest hensynsløse og Roald Dahl på sitt mest morbide. At dere kategoriserer filmen som barnslig og uten appell for voksne, synes jeg er merkelig. Dessuten lo jeg MYE underveis, da jeg fant mye av den sorte humoren dere etterlyser.

Og hvorfor må alle disse filmene ha Danny Elfmansk lalalalala-musikk (i ALL grenseløs ære)? Han gikk rimelig på snørra med forglemmelige, skuffende sanger i «Corpse Bride», som i og for seg først og fremst manglet en skikkelig fortelling. Når jeg ser en film i denne sjangeren ønsker jeg å involvere meg i historien, og ikke bare beundre animasjonsteknikken – dét har jeg da allerede gjort mange ganger før.

Bortsett fra «Star Trek» er det lenge siden jeg har blitt revet så langt ut av kinosetet og inn i en skikkelig eventyrverdenen. «Coraline» representerer for meg det ypperste av hva jeg higet etter som barn, og det var nesten rørende for meg å få en slik opplevelse igjen. «Coraline» er etter min mening en av årets beste filmer, og for meg faktisk den beste stop-motion filmen noensinne. Og det betyr ikke at jeg ikke har sett og digget «A Nightmare Before Christmas» ti ganger og har soundtracket på cd.

Svar
Geir Friestad sier:

20. mai 2009, kl. 20:29

Jeg må si meg helt enig med Lars Ole her – dette var en frustrerende episode å lytte til. I altfor stor grad var det egne forventninger og antagelser om hvordan filmen skulle være/burde vært som ble omtalt, ikke filmen slik den faktisk *er*. Mange av innvendingene som kom for dagen er også direkte rare.

Hvorfor skal man nødvendigvis huske musikken i etterkant? Filmmusikk, såfremt ikke det er en musical, er der for å styre stemningen, ikke for å braute seg frem og trekke oppmerksomhet til seg selv. Husker dere mye av musikken til den nye Star Trek-filmen, for eksempel? (Rent personlig synes jeg musikken i Coraline er helt fabelaktig – den minner meg mye om musikken til PS2-spillene Ico og Shadow of the Colossus – men det er selvsagt bare en smakssak.)

Hvorfor «skal» en animasjonsfilm være morsom, Sara? Animasjonsfilm er en egen kunstform, ikke en sjanger (smekk på fingrene til deg, Eirik), og humor er ikke obligatorisk. Se Plague Dogs eller Grave of the Fireflies for glimrende eksempler på dette. I samme gate gjelder castingen av Absolutely Fabulous-damene – hvorfor denne insisteringen på at de skal være morsomme, bare fordi de har en bakgrunn som komikere? Det var vel ingen som hadde tilsvarende innvendinger til Jim Carreys mangel på ablegøyer i Eternal Sunshine of the Spotless Mind?

Og Marius, «hva er vitsen med stop-motion?» Jeg regner med at det ikke var ment slik, men en mer respektløs kommentar til en gruppe kunstneres valg av medium har jeg ikke hørt på lenge! Man arbeider selvfølgelig i det mediet man selv liker best/er mest komfortabel med. DET er poenget med stop-motion!

Kommentarene om at animasjonen i Coraline er for myk og bra er dessuten rimelig absurd. En rufsete stil kan være bra det, men innvendingene slik de serveres her, er på linje med å slentre opp til Terrence Malick og be ham om å være litt mindre flink med kamera. «Dere gjør en for bra jobb, folkens. Skjerpings!», liksom.

Wybie ble forøvrig skrevet inn for at Coraline ikke skulle vandre rundt i store deler av filmen og prate med seg selv.

Og, til slutt, BBCs Mark Kermode om 3D-film og ekstragebyret brillene:
http://www.bbc.co.uk/blogs/markkermode/2009/04/3d_130409.html

Svar
Martin Sivertsen sier:

20. mai 2009, kl. 20:52

Takk for gode kritiske tilbakemeldinger så langt her…og interessant video fra Kermode. Vi legger opp til å ta opp disse – og andre tilbakemeldinger som har hopet seg litt opp de siste ukene – i neste episode!

P.S. Ang. forventninger: jeg var tydeligvis den i podkastpanelet som likte Coraline best, men også den eneste som ikke hadde sett The Nightmare Before Christmas…som et resultat av denne praten har jeg nå absurd høye forventninger til den uåpna TNBC-DVDen som står i hylla! Det er nesten så jeg vurderer å spare den til jul…

Svar
Sara sier:

20. mai 2009, kl. 21:10

Takk for gode tilbakemeldinger.
Jeg beklager at min del av denne podcasten var ladet med for mye usakelig frustrasjon på grunn av ubegrunnede forventninger til en film som ikke var den jeg fikk se. Dette skulle ikke ha gått utover diskusjonen om den faktiske filmen som vi så.
Dette forandrer dog ikke min mening om at Coraline er en film som mangler en virkelig god historie, en interessant hovedkarakter, og det lille ekstra som ville ha gjort det til en stor film, som jeg helhjertelig kunne ha anbefalt.
Men, jeg skal ta tilbakemeldingene til meg og skjerpe meg til neste podcast!

Ps: nei, jeg vil ikke påstå at alle animasjonsfilmer skal være fylt med humor (mange animerte dokumentarer er gode eksempler på dette) men Coraline legger opp til det i mange sammenhenger, men (for min del) funker det ikke.

Svar
John Einar Hagen sier:

20. mai 2009, kl. 21:19

Martin: Hvis et av problemene med 3D er refleksjoner i brilleglassene, så vil 3D hjemme i stua være mye mer problematisk; med moderat stor skjerm, lys fra lamper, vinduer og vaffeljern. Og teknologien for god 3D i hjemmet finnes rett og slett ikke enda, bortsett fra kjip blå/rød-3D og visse skjermprototyper.

Jeg tror ikke at folk i utgangspunktet ønsker å betale mer for 3D på kino. Men dersom de ekstra kronene er eneste mulighet for å se en etterlengtet film ved lansering, dvs. at filmen kun lanseres i 3D, så er kanskje svaret innlysende. Dermed kan man kanskje tenke seg et scenario der de største og beste blockbusterne i 3D tjener og vinner, mens dårlige 3D-filmer faktisk taper mer penger enn det de ville gjort ved en normal 2D-lansering med billigere billetter.

Kanskje man i fremtiden går i møte mye mer differensierte priser på kino;

225,- for Hobbiten i 3D med popcorn og alvespenne
135,- for Avatar i 3D
110,- for Transformers 3 i 2D
19,- for Elling 4 i 2D med dårlig lyd

Svar
Martin Sivertsen sier:

20. mai 2009, kl. 21:50

JohnEinar: Skjønner hva du mener….vaffeljernet mitt er som et juletre! Likevel tror jeg mye vil være løst ved bedre brilledesign (mer glass, mindre omfatning, mer wrap-around)

Jeg foreslår forøvrig følgende stimulerende kinopriser:

0,- for Transformers 3 i 2D (20,- om du kommer etter at reklamen har begynt)
30,- for Avatar i 3D (50,- om du ikke har egne briller)
135,- for Elling 4 i 3D med flesk og duppe.

+ salg av øl og vin i kinolobbyen.

Svar
Eirik Smidesang Slåen sier:

21. mai 2009, kl. 00:07

Først – At dere har fått en Filmfrelst-episode dere blir indignert, irritert, provosert av gleder meg, og jeg håper virkelig vi greier å fremkalle slike reaksjoner igjen senere.

Men podcasten omhandler atskillig mer enn at Coraline var en skuffende affære fordi vi hadde høye forventninger. Når det er sagt synes jeg det er helt legitimt å dra inn forventninger når man omtaler film; det er vel noe del fleste av oss uansett gjør når vi skal oppsummere reaksjonene våre etterpå? Forventningene til side – jeg synes dette var en kjedelig film, som for meg ble altfor glatt, pregløst osv. Jeg følte heller ingenting av den nevnte vemmeligheten, engasjerende historien, moralen eller annet som blir nevnt i kommentarene over. I så måte hadde vi altså uten tvil en veldig forskjellig opplevelse av denne filmen, og sånn skal det da også virkelig være, skal det ikke?

Jeg vil gjenta min min mening om at det er et stort pluss om filmmusikk er minneverdig, men igjen en forskjellig oppfatning. Og i denne filmens tilfelle mener jeg det er en tydelig svakhet at musikken ikke gjorde noe inntrykk overhode. Det betyr selvsagt ikke at alt skal orkestreres av godeste Elfman eller ringe i øret til evig tid etterpå, men at komponisten tilfører sitt bidrag til det lille ekstra, slik som produksjonsdesignerens idé om å sette den stakkarslige paien foran Ennis del Mar i Brokeback Mountain, eller James Newton Howards bruk av ustemte fioliner i Defiance.

Men forskjellige meninger til side; rett skal være rett, Geir Friestad – animasjon er da såvisst ikke en egen kunstform slik du så kategorisk sier over. Riktignok finnes det selvsagt filmer som fortjener dette stemplet, men å si at animasjon i seg selv er en kunstform, blir vel noe banalt? Animasjon er da heller ikke en sjanger, slik jeg sier i podcasten; både fordi den rommer så mange uttrykk (subsjangre?) og fordi den også opererer egenhendig innenfor de andre sjangrene som thriller, barnefilm, drama eller grøsser. Men en kunstform? Dagens animasjonsfilm er så variert, dessverre også så til de grader underlagt kommersielle aktører, enda oftere dessverre produsert i det uendelige etter samme formel gang etter gang, at den bør gjennomgå like individuelle kvalitetskriterier som alt annet noen ønsker å opphøye til kunst.

Å dele ut smekk på fingrene hører ikke hjemme i dette debattforumet. Isteden håper jeg som sagt Filmfrelst greier å provosere enda mer en annen gang. Og at dette kommentatorfeltet brukes til videre diskusjon av filmene i seg selv, med respekt for nettopp hver enkelts personlige oppfatning, og også hvordan vi måler en films kvaliteter eller mangel på sådan.

Svar
Eric Vogel sier:

21. mai 2009, kl. 00:34

Svar
Eric Vogel sier:

21. mai 2009, kl. 00:36

Hm, der skulle jeg poste en animert gif av en smiley som spiser popcorn, men det gikk visst ikke. Carry on!

Svar
Geir Friestad sier:

21. mai 2009, kl. 01:02

Animasjon er en selvstendig kunstform på lik linje med live action-film. Jeg ser ikke noe banalt i det, eller noen grunn til at det skulle være kontroversielt?

Det er selvsagt ikke galt å ta forventninger med i vurderingen av en film, men de må ikke få lov til å diktere premissene for vurderingen – i alle fall ikke i så stor grad som Coraline-omtalen deres ga inntrykk av. Da alt på død og liv skulle måles opp mot Nightmare ble det raskt bare frustrerende, uinteressant og kjedelig å høre på. Jeg opplevde episoden mer som bortkastet tid enn fruktbar lytting, dessverre.

Og til Sara – jeg tror nok aldri at det var meningen å krydre Coraline med mer enn forsiktige mengder med humor her og der. Det er tross alt en grøsser for barn, ikke en komedie. Anbefaler forøvrig denne utmerkede Guardian-artikkelen: http://www.guardian.co.uk/film/2009/may/01/coraline-children-scary-movie

Svar
Geir Friestad sier:

21. mai 2009, kl. 10:27

En faktakorreksjon jeg rent glemte å inkludere i går kveld: ansiktene i Coraline er stop motion-animerte, ikke cgi. Det ble laget tusenvis av utskiftbare ansiktsuttrykk til alle karakterene. Ansiktene ble laget i to halvdeler for å muliggjøre flere uttrykkskombinasjoner, og det var her cgi-verktøyene kom inn – splitten mellom de to halvdelene ble digitalt retusjert bort på hvert enkelt bilde.

Svar
Knut A. Helgeland sier:

21. mai 2009, kl. 18:40

En liten korreksjon til din korreksjon: Alle ansiktene i Coraldine ble 3D scannet og deretter modellert og rigget i 3D software (Maya), og forsjellige subtile mellom-uttrykk (blend shapes) ble fremstilt og deretter printet ut på en 3D printer som fysiske objekter. Det er en helt ny og original approach til stop motion. 3D printeren ble også brukt til å bygge en rekke props til filmen. I tillegg ble det brukt 3D verktøy (Houdini) til en rekke partikkel-oppgaver; som generering av røyk, støv, sagmugg, stjernehimmel osv.

Forøvrig brukes ikke begrepet «cgi» om rotoscopingen du nevner, eller compositing generellt (vi bruker vel helst begrepet cgi så lite som mulig, da det fort høres like utdatert ut som «edb».)

Min anbefaling til podcastdeltagerene forøvrig er kanskje å se filmen igjen i 2-D utgaven, og prøve å ikke tenke på Tim Burton hele tiden? Coraline står da ganske støtt på egne ben etter min mening.

K

Svar
Geir Friestad sier:

21. mai 2009, kl. 19:59

Min kilde er intervjuet med Henry Selick i 8. mai-utgaven av BBC4 Film Programme. Han snakker om ansiktene ca. 25 minutter ut i programmet: http://www.bbc.co.uk/programmes/b00k4l2b

Svar
Eirik Smidesang Slåen sier:

21. mai 2009, kl. 23:52

Vi har nok et veldig forskjellig forhold til hva som bør ligge til grunn for at noe kalles kunst, Geir. Hva angår forventninger og premisser for en vurdering, så synes jeg du skal holde deg for god til å diktere hva folk skal eller ikke skal gjøre. At du derimot oppfatter lytting til podcasten vår som bortkastet tid, tilsier vel at du kanskje skal bruke tiden din på noe annet.

Svar
Geir Friestad sier:

22. mai 2009, kl. 07:56

Eirik, husk at det er forskjell på kunst og kunstform. Jeg har utelukkende sagt noe om sistnevnte. Animasjon er en kunstform, live action-film er en kunstform, fotografi er det, kunstmaling er det, treskjæring er det, musikk er det, og så videre. Ikke dermed sagt at man ender opp med å lage kunst selv om man jobber innenfor en gitt kunstform.

Ellers synes jeg det er synd at du trekker deg så langt ned i skyttergraven her. Min kritikk (av denne episoden spesifikt, ikke podcasten generelt) var konstruktivt ment. At kritikken tolkes i verste mening og oppfattes som personlig, får jeg ta til etterretning, men det er også litt utenfor min kontroll.

Svar
Marius Røstad sier:

22. mai 2009, kl. 09:38

Synes det var mye god og relevant kritikk her jeg. Takk skal dere ha :)

Når det gjelder min kommentar om stop-motion, så kommer det vel litt mer utdypende her:

All respekt til de som driver med det. Jeg er ekstremt imponert over det de får til. Når jeg spør hva som er vitsen ser jeg på det fra titterens ståsted. Både på Coraline og andre stop-motion-filmer som jeg har sett de siste årene, synes jeg det er så nærme opp mot dataanimert film at jeg ikke helt ser forskjellen. Da lurer jeg på om det er økonomisk forsvarlig? Vil det ikke være mulig å gjøre det samme på kortere tid, med færre mennesker og med mer eller mindre det samme resultatet?

Jeg håper forøvrig du fortsetter å både lytte og kritisere Geir. Synes mye av det du tar opp er interessant og riktig.

Svar
Martin Sivertsen sier:

22. mai 2009, kl. 14:56

Enig, artikkelen på The Guardian som Geir og Lars Ole anbefaler har veldig mye interessant å si om filmens tematikk og dramatiske innhold – noe jeg innrømmer ble lemfeldig behandlet i vår Filmfrelst-omtale, til fordel for stil- og teknologidiskusjoner.

Svar
Geir Friestad sier:

22. mai 2009, kl. 17:31

Hei Marius, jeg regnet med at kommentaren din ikke var vondt ment, ja. Jeg har ikke gjort noen voldsom research, men om du sammenligner budsjettet til Coraline (estimert rundt $60-70M) med flesteparten av den siste tidens digitale animasjonsfilmer, kommer faktisk Selicks film godt ut av det. Et tilfeldig utvalg: Wall-E er $180M, Up er $175M, Bolt er $150M. Shrek 1, 2 og 3 er hendholdsvis $60M, $75M og $60M. Ice Age 1, 2 og 3 er $60M, $80M og $90M.

Men til syvende og sist tror jeg nok, som nevnt, at det først og fremst handler om kunstformen man trives best med. Det er heller ikke gitt at resultatet blir like bra om man forsøker å overføre stop motion-talentet sitt til digital animasjon. Se bare på Flushed Away fra Aardman Animation, for eksempel…

Jeg har ingen planer om å kansellere iTunes-abonnementet mitt på Filmfrelst, forøvrig. Det har jeg ikke engang truet med. :-)

Svar
marta sier:

22. mai 2009, kl. 17:32

Hei dere!
Min lille tilbakemelding til dere nå handler ikke om Coraline, det skal jeg heller prøve på senere når jeg har tilstrekkelig strøm på dataen.
Men det er bare en ting dere må ta tak i, som har sklidd ut de siste 4-5 episodene. Jeg liker veldig godt å høre podcasten deres, men dere sklir bare mer og mer ut tidsmessig. Begynte veldig fint etter sist kritikk på dette med omtrent 40 min. og det syns jeg er passelig. Når dere snakker i en time om en film, mister i hvert fall jeg interessen rundt halvveis.

Oj, der går strømmen, gitt!

Svar
Marius Røstad sier:

22. mai 2009, kl. 17:37

Ikke uenig Marta. Kjenner selv at podcaster opp mot en time velges bort. Vi får prøve
å fokusere praten litt videre :)

Svar
Anonym sier:

22. mai 2009, kl. 20:04

Marius sa:
«Både på Coraline og andre stop-motion-filmer som jeg har sett de siste årene, synes jeg det er så nærme opp mot dataanimert film at jeg ikke helt ser forskjellen. Da lurer jeg på om det er økonomisk forsvarlig? Vil det ikke være mulig å gjøre det samme på kortere tid, med færre mennesker og med mer eller mindre det samme resultatet?»

Og hva får deg til å tro at det på noen måte er enklere å lage det dataanimert…? DET er faktisk verdt en diskusjon.

But in short: It’s not.

K

Svar
Knut A. Helgeland sier:

22. mai 2009, kl. 20:11

Sorry anonym tag, forrige kommentar var min

Til Geir: Mer teknisk info om selve produksjonen av Coraline kan du finne bla hos CgSociety: http://features.cgsociety.org/story_custom.php?story_id=4924
og litt her: http://www.sidefx.com/index.php?option=com_content&task=view&id=1455&Itemid=68

Knut

Svar
Trond Johansen sier:

22. mai 2009, kl. 20:44

Jeg liker egentlig at det varer i én time. For meg er det helt perfekt å høre på mens jeg kjører mellom Oslo og Fredrikstad, for eksempel. Men noen ganger, som med denne Coraline-episoden, kan det bli i overkant snevert når man ikke har sett filmen selv, og har et ganske avslappet forhold til filmen i utgangspunktet. De ganger jeg ikke er veldig gira på filmene dere har i fokus, foretrekker jeg jo at samtalen flyter mer fritt om flere temaer. Som regel får jeg mest ut av samtalene når jeg selv har sett filmene det snakkes om, og når ferskvare som Coraline tas opp til diskusjon, kan det bli litt mye når dere blir veldig spesifikke. Kanskje er det best å ta slike episoder om «eldre» filmer folk har rukket å se, som f.eks. Terminator-episoden.

Svar
Geir Friestad sier:

22. mai 2009, kl. 22:44

Takk for interessante artikkel-linker, Knut! Den første av dem støtter forøvrig opp under det jeg skrev tidligere om retusjering:

«Since the faces were assembled from two separate pieces, there was a visible crack between the two sections. Though the crack enhanced the handmade quality, visibly it was determined to be too distracting so the decision was made to digitally paint it out, an arduous task that needed to be handled carefully, matching the shade and value of each frame to avoid shimmer, then identically repeated for the dual frames for S-3D.»

Svar
Knut A. Helgeland sier:

23. mai 2009, kl. 01:42

Ja de valgte å painte bort sømmene. Det var et estetisk valg i post. Jobben heter rotoscoping, og de som blir satt til å gjøre det kalles ofte roto monkeys.

Det var forøvrig et valg Selick har sagt han var uenig i, så jeg tipper det var et produsent-ønske.

K

Svar
Eirik Smidesang Slåen sier:

23. mai 2009, kl. 20:36

Noen som har noen gode stop motion-kortfilmer å anbefale?

Svar
Lars Ole sier:

23. mai 2009, kl. 23:47

Det finnes et par polske som er helt fantastiske – særlig «Ichthys», som er en slags Jesus-lignelse. Minner nesten om enThe Knife-video. http://www.imdb.com/title/tt0468326/ Har den selv i en polsk animasjonsfilmsamling, men aner ikke om den er tilgjengelig utenfor Polen…

Svar
Knut A. Helgeland sier:

24. mai 2009, kl. 01:05

‘Tommelitens hemmelige eventyr’ av Dave Borthwick er jo en unik klassiker…
http://www.youtube.com/watch?v=N3YKBOkfmbU
http://www.imdb.com/title/tt0108069/

Jan Svankmajer er gudfaren for all moderne stop motion. Se feks «Tma/Svetlo/Tma»
http://www.youtube.com/watch?v=LuBwXfg3Mr4

Og Pjotr Sapegin vant jo fortjent klassikerprisen fra Graill i år, en av norges mest prisbelønte filmskapere internasjonalt.

Huset på Kampen 1998: http://www.youtube.com/watch?v=fZPwoA8JEX4
Aria 2001: http://www.youtube.com/watch?v=39ajY_ITD8Y

K

Svar
Eric Vogel sier:

24. mai 2009, kl. 11:16

Jeg så Coraline i 3D i går kveld og likte den veldig godt! Den var full av fantasi, kule karakterer, vakre omgivelser og musikken var midt i blinken for meg. Animasjon, kameraarbeid og scenografi er noe av det beste jeg har sett i en dukkefilm. Her har Selick satt en ny standard!

Jeg kjenner meg altså ikke igjen i kritikken som kom fram i podcast-episoden, men kan godt se at forventninger på avveier (les: til en ny Nightmare) kan føre til skuffelse. Dette er noe annet, og det har også med Neil Gaiman å gjøre.

Skulle ønske jeg var 10 år og så denne – da hadde jeg hatt en ny favorittfilm tror jeg…

Svar
Jan Erling Schmidt sier:

26. mai 2009, kl. 19:28

Har brukt tiden etter podcasten til å lese TEGNESERIEN Coraline, som jeg tror Martin eller en annnen nevnte i podcasten. Men jeg har ikke fått sett filmen. Tegneserien har stemning, ingen tvil om det. Rutene er for 90% vedkommende bra nok tegnet, noe som er enormt viktig da du ikke har lyd (seff). 10% av tegningene er for grove/kvikke – tegneren kan bedre men gidder ikke. Fargeleggingen er også bra – den viser sommerfølelse og drøm. Teksten er ganske bra lagt inn i de nødvendige ‘hopp’, som historien krever. Historien: ja der svikter Coraline mest for meg. Historien er egentlig tynn – spesielt sammenlignet med ‘Alice in Wonderland’ , en sammenligning som dessverre blir svært nødvendig, da forfatteren legger seg nær opp til denne gamle klassikeren. ‘Alice’ historien blir bare så mye bedre. Og så er det noe sært britisk med dette at rotter dukker opp overalt. I don’t like it. Beklager hvis jeg sidetracker litt med TEGNESERIE kommentarer, men følte podcasten inviterte litt.

Svar
Renate Hvalstad sier:

22. mars 2010, kl. 13:05

Litt lenge siden denne podcasten, men det er så langt jeg har kommet etter å ha funnet deres podcaster for en uke siden..

Synes denne podcasten var litt rar, da dere ikke sier noe om hva filmen faktisk handler om..Det savnet jeg, da jeg ikke har sett filmen.

Svar

Din kommentar