manedens-komponist-michael-giacchino

Månedens komponist

Michael Giacchino

Navn: Michael Giacchino

Født: 10. oktober, 1967

Aktuell med: Super 8, Biler 2

Hvem?: Amerikansk komponist. Har som mange andre bakgrunn fra filmmusikk-studier ved UCLA, og ble først lagt merke til på slutten av 90-tallet, da han skrev musikk til en rekke dataspill, som The Lost World: Jurassic Park (1997) og ulike versjoner av Medal of Honor (1999-) og Call of Duty (2003-). Det var gjennom dette arbeidet han ble oppdaget av J. J. Abrams, som hyret ham til sin tv-serie Alias (2001-2006) og senere den banebrytende Lost (2004-2010). Derfra har han stadig vokst i ansiennitet og assosieres nå ofte med sjangerfilmer som Mission Impossible III (2006), Star Trek (2009) og tegnefilmer fra Pixar. Lydbildet er hovedsakelig tradisjonelt symfonisk, men ikke utelukkende. Han har flere Grammy-priser i tillegg til sin Oscar-nominasjon for Rottatouille (2007) og Oscar-statuett for Se opp! (2009).

Thor Joachims vurdering: Jeg har prøvd og prøvd og prøvd, men klarer altså ikke å finne appellen i Giacchino, til tross for at han nærmest har frelserstatus i visse fanmiljøer. Jeg har spurt meg selv hva det eventuelt er jeg går glipp av og hvor dette fantastiske lydbildet måtte befinne seg, men har vel egentlig landet på at det må være en kombinasjon av to ting: Stilvalget som heller mot et tradisjonelt symfonisk formspråk og oppdragene som i stor grad har sterkt sjangerpreg. Begge momentene har en tendens til å tiltrekke seg fanskarer.

Jeg kan tydelig høre referansepunkter som John Williams i spillmusikken, Lalo Schifrin I MI:3 og John Barry i The Incredibles (2004), men jeg sliter med å finne hans egen identitet. I tillegg er det et eller annet insisterende og nesten irriterende i fraværet av markante melodier, særlig med tanke på stilvalget og tradisjonen han komponerer i. Det harmoniseres i hytt og gevær, men ender ofte opp som ren staffasje i mine ører. Orkestermusikk uten retning og sjel. Gang på gang har jeg tenkt at oppdraget burde inspirere noe minneverdig, men så ender det opp i anonyme teknikkøvelser allikevel. Kanskje er det bare slik at hans kompositoriske valg stritter i mot egne preferanser, men jeg klarer i hvert fall ikke å la meg begeistre så voldsomt. Jeg forholder meg lunken og likegyldig inntil det motsatte er bevist.

Lost er derimot unntaket som bekrefter regelen. Heller ikke denne er noe særlig å lytte til på egen hånd, men har til gjengjeld en markant tilstedeværelse i serien. Den dundrende, dissonante ulingen og de gryntende messingblåserne som dukker opp hver gang noe mystisk skjer eller vi hopper i tid og rom (og det er ofte!), det repeterende pianomotivet som signaliserer øyas vedvarende maskineri eller den varsomme orkestermusikken for interaksjonen mellom karakterene. Dette er ingen vanlig, eksotisk piratøy, men et sted proppfull av mytologi og mørke hemmeligheter. Kanskje er det her Giacchinos musikalske identitet egentlig befinner seg?

Super 8 faller dessverre i mye av de samme fellene. Anonym spenningsmusikk uten sjarme, men med et og annet kort øyeblikk av nennsom orkestering. Skulle ikke dette være en hyllest til 80-tallets sci fi/barnefilm-estetikk? Hvor er i så tilfelle referansene til John Williams, Dave Grusin, James Horner eller de andre som opererte i denne sjangeren? Hvor er de store settstykkene? Da fungerer den rocka musikken til Biler 2 noe bedre, om ikke annet på grunn av et par funky 70-tallsgrooves. Men også den ruller og går (no pun intended) uten noe særlig å hekte seg ved. Nesten som overprodusert tv-musikk. Giacchino har ennå til gode å overbevise undertegnede, men jeg vil alltid ha døra på gløtt. Det er såpass mange små snutter her og der som vitner om noe mer lovende.

Tre anbefalinger: Lost (2004), Ratatouille (2007), Up (2009)

Musikk-klipp: Enterprising Young Men fra Star Trek (2009):

Lytt til Michael Giacchino hos Spotify:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 9 kommentarer

  1. Kjetil sier:

    Filmmusikken til Se opp er jo fabelaktig!

  2. Er heller ingen svoren fan, men “The Incredibles”-soundtracket er og blir fabelaktig! Giacchino er suveren på pastisjer, men ikke så mye annet. Som TJ sliter jeg med å finne et personlig uttrykk jeg kan forelske meg i…

  3. Øyvind M. sier:

    Enig med Lars Ole her, musikken løfter The Incredibles fra å være en veldig god til en fantastisk film!

  4. Øystein Håland sier:

    Vil det noensinne bli skrevet om komponister utenfor Hollywood i denne spalten? Bare lurer altså…

  5. Joa, Øystein, hvis det passer seg sånn. Tør jo påstå at Rahman og Mansell, for eksempel, ikke er typiske Hollywood-komponister selv om de har hatt et og annet oppdrag der.

    Men jeg håper både på flere kvinner, flere utenfor Hollywood og flere NORSKE komponister, hvis de bare slutter å hyre inn rock/pop-artister til soundtrackene sine et stakket øyeblikk (eller bare kjører lyddesign).

    Men det må være en form for aktualitet og det bør helst foreligge litt komponisterfaring eller filmmusikkhistorie på CV’en allerede. Også må jeg selvsagt ha et eller annet forhold til og mening om vedkommende. Dette er ikke en wikipedia-spalte, tross alt! :)

  6. Geir Jardar Olsen sier:

    Har vært fan av Giacchino siden jeg spilte de første Medal of Honor-spillene. Elsket musikken og spurte meg selv gang på gang “hvorfor får ikke denne mannen store Hollywood-oppdrag? Musikken han lager til disse spillene er jo helt fantastisk hva gjelder førstepersonskyter-soundtrack! Episk, klassisk, fengende temaer m.m.” Er derfor ikke overrasket at han senere har fått oppdrag fra alle tungvekterne i Hollywood, har likevel ikke satt meg ned og lyttet detaljert til mange av filmsoundtrackene hans, men når jeg så filmen “Super 8” syntes jeg musikken hans var en fantastisk “pastisje” på fordums eventyrfilmmusikk, det var snev av ikke minst John Williams og andre av de store gutta, savnet kanskje likevel et godt gjenkjennelig tema.

  7. André Øvredal sier:

    Helt klart den fantastiske musikken til Medal Of Honor-spillene som plasserer ham høyt hos mange. Jeg har selv tilbrakt hundrevis av timer med den musikken på ørene.
    Filmmusikken hans har egentlig aldri levd opp til potensialet vist i MoH. Må likevel si at Super 8 viser klare tegn til forbedring, kanskje fordi han nærmet seg John Williams-røttene sine igjen.

  8. odin aleksander gullerud lindeberg sier:

    Må nok si meg enig med de to øvrige kommentarer. Hvis du sammenligner som for eks. Sturmgeists armored train(mph frontline) og letting go(Super 8), vil man finne sturmgeist langt mer markant, taktfull og energisk.
    Du må se mer på spillene når du kommenterer en som begynte karrieren sin i spill.

  9. Jeg tar den kritikken! Sluttet å spille spill da point-and-click/adventure-spill gikk ut av moten på slutten av 90-tallet (inntil de har fått en slags moderat renessanse de siste par årene) — så spillene Giacchino tonesatte den gangen gikk meg hus forbi. Jeg lover å sjekke dem ut mer ordentlig (har vært planen min lenge).

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>