«Jaws»

Flashback

Haisommer

Jaws became the biggest and fastest grossing film in the history of the industry on September 5th, only 78 days after release. Three days later it had passed the previous record gross of The Godfather by more than $38 million (Variety, Sept. 10, 1975, p. 3). This enormous popularity means Jaws is an expression of the society’s consciousness, and should be approached critically in terms of that consciousness rather than as the private vision of a director. Spielberg’s film and Benchley’s novel have cashed in on the emotions already attached to people-eating sharks by creating fictional and filmic structures which involve audiences with the shark as an image. But these structures are more than simply a series of individually created narrative events. They are also a series of explanations and interpretations of the shark image in terms of the shared concerns and fears of our society.

In Jaws the shark reflects a disguised hatred of women and the preoccupation of our society with sadistic sexuality, a view of business as predatory and irresponsible in human terms, and a fear of retribution for the atomic bombing of Hiroshima. The film resolves these issues and fears by externalizing them from the protagonists and solving them in a macho fantasy, fear-and-bravery ending which denies any possibility of concerted social action, excludes women as weak and ineffectual, and erases the past and its guilts.

Dan Rubey i Jump Cut nummer 10-11, 1976

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 30 kommentarer

  1. Jaha… hvordan spesifikt vises kvinnehatet og bombefrykten i filmen? Jeg må si jeg sliter med å se det.
    Veldig kul film, by the way, som kan sees igjen og igjen.

  2. Ole sier:

    “The film resolves these issues and fears by externalizing them from the protagonists and solving them in a macho fantasy, fear-and-bravery ending which denies any possibility of concerted social action, excludes women as weak and ineffectual, and erases the past and its guilts.”

  3. Jenny: Jeg tror ikke du skal ta den påstanden særlig alvorlig. Etter å ha lest hele artikkelen, som det er linket til over, er det vanskelig å se forfatteren som noe annet enn en rabiat overfortolkende akademiker med lommene fulle av agendaer og fordommer.

  4. Ja, jeg regner med det. Var bare så ubeskrivelig merkelig utsagn at jeg ikke klarte å overse det. Noen er skapt for å overanalysere: leser meninger inn i verk som ikke er i nerheten av å ta opp slike temaer.

  5. Dag Sødtholt sier:

    Jeg har ikke lest artikkelen, men verket trenger jo ikke bevisst ta opp disse temaene, men bare reflektere dem – og det kan være interessant nok å påpeke.

  6. Ja, det var også derfor jeg syntes det var interessant å legge den ved. Riktignok som et ekstremt eksempel kanskje, og meget mulig preget av tiden den er skrevet i. Men jeg synes det er fascinerende hvordan Haisommer byr på veldig mye tankestoff hvis man først tar de analytiske brillene på. Jeg synes uansett det er farlig å avvise noen som overfortolkende, spesielt siden det nå er ganske så lenge siden artikkelen ble skrevet.

  7. Dag Sødtholt sier:

    Nå har jeg lest analysen og den var faktisk inspirerende – alt er fundert i konkret bevismateriale i filmen. Takk for at den ble formidlet!

  8. Thor Joachim Haga sier:

    Det eneste jeg har et problem med i den siterte anmeldelsen er påstanden “…and should be approached critically in terms of that consciousness rather than as the private vision of a director”, siden filmen i høy grad inneholder masse typiske ‘spielbergianske trekk’, både i stil og tematikk. Men det er selvsagt lett for oss å si i 2011, med totalt historisk overblikk over alle hans filmer gjennom over 40 år.

  9. Til dere som åpenbart forsvarer artikkelen: hvilken relevans og/eller nytteverdi har alle tolkningene og påstandene artikkelforfatteren kommer med utenfor artikkelens egen kontekst? Er de bare intellektuell navleloplukking, eller har de faktisk noen egenverdi? Jeg spør, for det vanskelig å ta noe som minner veldig mye om kaffegrutspådommer, fra en person som indirekte kaller meg latent sadist og kvinnehater, alvorlig.

  10. Dag Sødtholt sier:

    Vi er alle latente sadister, kvinnehatere eller mannshatere, men jeg vet ikke om det er forfatterens egentlige mening å påstå at Spielberg eller vi som liker filmen(e) hans er dårlige personer – han bare påpeker endel understrømmer han finner i filmen, som vokser ut fra helt konkrete elementer.

    Det er vanskelig å fornekte at det kan være en undertekst av en kobling mellom seksualitet og vold i filmen når vi vitterlig har en naken kvinne som blir spist opp av en hai. (Om dette så er en hovedårsak til at denne scenen faller i smak er det jo ytterst vanskelig å si, men antagelig ikke.) Og koblingen mellom Enola Gay og haien er etablert gjennom helt konkrete elementer i filmen. Akkurat dette er det vanskelig å si at ikke er intendert (selv om det naturligvis ikke trenger å være ment med hensikt av skaperne for at tolkningen skal være interessant).

    Så nytteverdien for meg er at artikkelen beriker opplevelsen av filmen – ikke som underholdning, men som kunstverk – gjennom å påpeke disse tingene, vel å merke fordi de er plausibelt forankret i konkrete eksempler i filmen. Jeg skal innrømme at jeg leste artikkelen litt fort, så det er mulig at han kanskje kommer med noen påstander “utenfor artikkelens kontekst”. Men jeg er faktisk litt usikker på hva du mener med akkurat det. Har du et eksempel?

  11. Geir: Jeg forsvarer langt i fra artikkelen, men jeg skal prøve å gi et svar. Artikkelen er interessant fordi den gjenspeiler en av de mest politiske periodene i vestlig kulturliv (70-tallet). Selv om de fleste på den tiden hadde fornutige påstander og gode argumentasjoner, var det likevel (som det alltid var). Politiske meninger om samfunnet var i stor grad viktig å ha for å bli tatt seriøst i diverse debatter. Denne artikkelforfatteren har åpenbart forsøkt å finne en mening med Haisommer, og fant denne. Hvis tolkningen om kvinnehat kommer fra den første scenen, tenker jeg at tolkningen er drøy, ettersom flere menn og barn også blir tatt av haien. Hva sier i såfall dette? Jeg tror ikke at noen vil påstå at du er en latent sadist eller kvinnehater fordi du publiserte det.

    Eirik: Jeg velger faktisk å kalle denne artikkelen for overfortolkende, uavengig om du synes det er “farlig” eller ikke. Jeg kan, selv om jeg er grovt uenig, skjønne hvor han får ideen om kvinnehat. Men Hiroshima-koblingen er så fantastisk at jeg ikke kan godta den. Selv hans samtid tatt i betraktning.

  12. Dag Sødtholt sier:

    Jenny: Så vidt jeg forstår artikkelen – jeg husker ikke fra filmen – er Hiroshima-koblingen åpenbar, siden Enola Gay faktisk blir nevnt i filmen, og karakteren som var med på å frakte bomben blir angrepet av haier etterpå.

  13. Jojo, men slik det framstilles, virker det som han mener at hele det amerikanske samfunnet på 70-tallet satt på denne frykten – noe jeg synes virker som en drøy konklusjon.

  14. Jenny oppsummerer egentlig godt hele mitt problem med artikkelen: “Denne artikkelforfatteren har åpenbart forsøkt å finne en mening med Haisommer, og fant denne.” For meg fremstår nemlig ikke forfatterens lesning av filmen som noe annet enn en eneste lang Rorschach-sesjon, fullstendig uten verdi for andre enn forfatteren selv (og de som eventuelt finner det tiltrekkende å gjøre de samme koblingene som ham). Teksten forteller meg fint lite om filmen. Den forteller meg mye om forfatteren.

  15. Dag Sødtholt sier:

    Jenny: Det kan ikke utelukkes at det finnes en skyldfølelse i amerikanernes underbevissthet – selv hos mennesker som på et bevisst nivå vil nekte plent for at det var galt å atombombe japanerne – også blant senere generasjoner som ikke var involvert. (På samme måte som det kan ligge en skyldfølelse hos tyskere på grunn av jødeutryddelsene selv hos folk som ikke hadde noe som helst å gjøre med grusomhetene eller hos senere generasjoner). Denne skyldfølelsen kan komme til å bli aktivisert ved referansen til Enola Gay, og via hai-angrepene på de som fraktet bomben, bli koblet videre til hai-angrepene i filmen. Slik kan hai-angrepene virke enda sterkere på publikum, selv om koblingen til atombomben stadig kun er operativ i publikums underbevissthet. Slik underbevisst manipulering av publikum er jo et svært vanlig virkemiddel hos filmskapere.

    Geir: Men dette framstår stadig som en serie påstander. Kan du gi meg et eksempel som jeg ba om ovenfor og konkret argumentere for hva som er galt?

    At noen har en agenda betyr ikke at de ikke kan komme med interessante observasjoner. Det er jo nettopp fordi de har en spesiell innfallsvinkel at de kan lete opp ting som andre kanskje vil overse. Så er det opp til oss andre å vurdere om konklusjonene er plausible. Og når tingene er fundert i helt konkrete elementer i filmen som her er det vanskelig bare å avvise dem. Spesielt koblingen mellom atombomben og haien framstår som relevant og kan gi opplevelsen av filmen ekstra resonans. Referansen til Enola Gay har neppe bare tilfeldigvis sneket seg inn i filmen.

    Artikkelforfatteren utelukker ikke heller at det faktum at det er en spennende film er en betydelig del av hvorfor filmen er populær. For han sier (min uthevning): “I also assume that these people like the film *in part* because they recognize as true, or familiar, or intelligible the view of reality and the narrative interpretations and causal relationships the film presents”

  16. Dag: Som ordtaket sier – noen ganger er en sigar bare en sigar. Men i Rubeys lesning av filmen later det til at ingenting er konkret – alt eksisterer på et symbolsk plan som skal tolkes inntil all eventuell motstand er overvunnet av ren utmattelse. Jeg kjøper det ikke. Han argumenterer mye for hver påstand, men er ikke overbevisende nok til at de drøye påstandene hans er svelgbare. Det blir bare som å argumentere iherdig for hvorfor blekkflekken psykologen holder opp er et neshorn og ikke en sommerfugl; det koker uansett bare ned til “Det er det jeg ser.”

    La oss ta det første angrepet som eksempel.

    The shark attack is filmed as a sexual attack, a substitute for the unconsummated encounter with the young man. The shark’s-eye camera view watches from below as the woman swims acrobatically above. Then it rises up under her toward her crotch as she scissorkicks vertically in the water.

    Rubey tolker dette med freudiansk iver, men ignorerer fullstendig realiteten av at det er slik hvithaier faktisk angriper (mest spektakulært demonstrert av hvithaiene utenfor kysten av Sør-Afrika – google “breaching great white” om du er nysgjerrig). Videre er det viden kjent at Spielberg i stor grad valgte å i vise haien minst mulig, og heller antyde dens nærvær på annet vis, fortrinnsvis ved hjelp av POV-kamera og Williams’ effektive musikk, ettersom den mekaniske haien fungerte heller dårlig. Rubey ser et implisert seksuelt angrep. Jeg ser en hvithai som handler konkret, slik hvithaier har gjort i millioner av år. Hvithaien angrep oppover lenge før Freud pattet på sin første sigar.

    The camera quickly switches to the surface of the water. Here the close up of the woman’s agonized face as the unseen shark tears her body under the water is a frightening imitation of orgasm, the cliché of the equivalence of pleasure and pain used almost from the first portrayal of female orgasm in film.

    Som bevis på at scenen skal lede tanken hen til orgasme, haler han frem en obskur science fiction-roman:

    If this seems far-fetched as an expression of the common shared mentality of the society, see science fiction writer A.E. Van Vogt’s novel, The Silkie, in which being eaten alive by a shark-like creature is portrayed as the ultimate orgasm.

    Wikipedias beskrivelse av The Silkie bidrar ikke til å bygge opp dette som et solid fundament å støtte argumentasjonen sin på. Romanens sentrale konsept er ekstremt, selv i science fiction-sammenheng, og for meg blir dette på nivå med å hale frem von Dänikens samlede verker som “bevis” på at UFOer finnes.

    Resten av artikkelen er preget av i variende grad tilsvarende drøy argumentasjon, aldri engang i nærheten av å overbevise meg om dens eventuelle sannhetsgestalt.

  17. Dag Sødtholt sier:

    Geir: Det er ingen som forsøker å overbevise deg om en “sannhetsgehalt” her. Dette er kun en tolkning, en av mange sannheter. Det ligger i tolkningens natur å løfte blikket fra filmens bokstavelighet for å finne ut om vi kan tolke det som skjer til å fortelle oss noe mer enn bare de konkrete hendelsene.

    Naturligvis er det ingen som bestrider at det faktisk er slik hvithaien angriper og at filmen viser dette på en måte som samsvarer med virkeligheten. Men forfatteren er interessert i å tolke filmen og er da ikke interessert i det konkrete representasjonen av virkeligheten. Det er tolkningen artikkelen handler om, og hvis det skal ha noen mening å tolke må man nesten involvere en eller annen form for symbolikk.

    Det blir feil å si at science fiction-romanen det henvises til er obskur da A.E. Van Vogt var en av de mest respekterte og sentrale SF-forfatterne i sin tid. Forfatteren bruker heller ikke eksempelet som “bevis på at scenen skal lede tanken hen til orgasme” – altså ansiktsuttrykket hennes som skal uttrykke “pain and pleasure” på samme tid – men som et annet eksempel på “This juxtaposition of images, the erotic swimming sequence and the shark attack, appeals to a sadism and hatred of women”. Det virker som eksempelet var ment som en slående konkret parallell i annet verk på det forfatteren tolker. Det er kanskje likevel litt far-fetched og jeg kunne godt ha tenkt meg flere eksempler.

    Men det at orgasme beskrives som en blanding av “pain og pleasure” er vel helt vanlig i kunsten? Imidlertid må jeg se filmen om igjen for å se om det kan stemme på akkurat det bildet.

    En sigar er en sigar, men en film kan kanskje være 90% sigar og 10% symbolikk? (Sigaren er jo i seg selv fallisk, he he.) Men jeg kan ikke skjønne hvorfor de 10 ekstra prosentene skulle være uinteressante i utgangspunktet – vi som er glade i film burde vel være interesserte i det som kan ligge bortenfor det rent konkrete? I alle fall så lenge det er ingen som hevder at en viss tolkning er det eneste sanne.

  18. Dag Sødtholt sier:

    Bare en liten ting til: Du sier “Rubey ser et implisert seksuelt angrep. Jeg ser en hvithai som handler konkret, slik hvithaier har gjort i millioner av år.”

    Men jeg vil hevde at det går an å se disse to tingene samtidig – og at det er nettopp en slik dobbelteksponering, hvor det konkrete smelter sammen med det symbolske, som gir det å se film ekstra resonans. Man blir grepet av det konkrete og umiddelbare, samtidig som de mer vidtrekkende mulighetene det konkrete inneholder gir opplevelsen et ekstra løft. Jeg snakker generelt nå og må se Haisommer om igjen for å se om de tingene artikkelforfatteren peker på gir noen slik effekt.

  19. Dag: Problemet er at jeg ikke er overbevist om at de 10% symbolikk sier noe om filmen, snarere artikkelforfatteren selv, ettersom tolkningene er for søkte og argumentasjonen for tynn.

  20. Enig med Geir.
    Jeg er helt enig i at de fleste filmer inneholder en slags form for symbolikk, og at alle filmer kan anlyseres og tolkes, i hvert fall til en viss grad. Det jeg reagerer på er Rubeys “ekstreme” tolkning. I sin beskrivelse av seksualisert vold i åpningscenen går han for langt i å se ting som jeg ikke kan skjønne at ligger der. Jeg synes han selv avslører sin engen manglende kunnskap om kvinnelig seksualitet.
    Han understreker videre “kvinnehatet” i filmen med representasjonen av den kvinnelige motelleieren – “The point of having a woman represent the business community does not manifest a liberated attitude toward women, It is simply an insult, and indication that they are all weak and unable to deal with the shark”. Dette argumentet faller dødt når en av hennes sterkeste støttespillere, borgemesteren, er en mann. Borgermesteren er like minst like udyktig når det gjelder hanskingen av haien, kanskje verre, fordi han har et større samfunnsansvar for hele byens befolkning.
    Hans argumentasjon om at Quint understreker “filmens kvinnehat” er også tynn. Riktignok synger Quint sanger om prostituerte, og kommer med noen rimelig sære replikker, men dette er ikke et tegn på Spielbergs, manusforfatternes eller Peter Benchleys (bokas forfatter) holdninger om kvinner. Disse utsagnene er mer et tegn på hvordan Quint ser på seg selv: som sjømann, altså en barsk reisende med en kvinne i hver havn. For ham selv er dette mer symbolsk på hans romantiske syn sjømenn. Hans holdninger er langt ifra delt av de andre i filmen, minst av alt Brody (som er filmens hovedperson, og den vi ser synsvinkelen til). Quints holdninger blir sett på mer med overbærenhet enn noe annet. Skal vi trekke dette lenger, kan vi si at hans holdninger om kvinnehat blir fortæret og dermed ødelagt i det han blir tatt av haien.

    Altså, mitt poeng er at filmen gjerne må tolkes og analyseres, men Rubeys analyse framstår som feilaktig, og sier egentlig mer om ham selv enn filmen.

  21. Dag Sødtholt sier:

    Hei dere: Jeg er ikke Rubey og kan ikke stå inne for alt hva han sier. Det er mulig han trekker ting for langt, men det betyr ikke at han ikke på veien mot sine (kanskje for vidtrekkende) konklusjoner kan påpeke verdifulle ting likevel. Det er for meg vanskelig å se at ikke det ikke iallfall skal være en undertone av seksuell vold i åpningsscenen, og koblingen mellom atombomben og haien virker så klar at den er sikkert er påpekt av mange andre enn Rubey. (Dere har ikke gått inn på dette punktet i svarene så jeg vet ikke hva dere mener om spesifikt dette.) Det er vel spesielt denne siste koblingen som jeg tar med meg fra denne saken.

    Dette har imidlertid gitt meg veldig lyst til å se filmen på nytt – tror jeg bare har sett den på tv for omtrent en million år siden…

  22. Thor Joachim Haga sier:

    Murray Smith har en interessant måte å dele inn vår filmatiske identifikasjons/sympatistruktur som kan relateres til Haisommers åpningsscene. Han snakker om ’gjenkjennelse’ (recognition), ’oppstilling’ (alignment) og ’troskap’ (allegiance). Gjenkjennelse betyr at vi skal oppfatte karakterene som konsekvente gjennom en hel film, oppstilling refererer særlig til kameraets posisjon mens troskap knytter seg til vår moralske evaluering av oppstillingen.

    Det betyr at selv om vi er ”oppstilt” med haiens perspektiv i ovennevnte åpningssekvens, gjør vi en moralsk evaluering av situasjonen og karakteren vi er oppstilt med. Dersom vi ikke har en ubønnhørlig trang til å tolke scenen sadistisk, er det derfor sannsynlig at vi føler antipati mot haien.

    Hvorvidt den påfølgende sympatien for badenymfen stammer fra en psykoanalytisk kastrasjonsangst (slik det er blitt hevdet) eller en utfordring av næringskjeden, skal jeg ikke spekulere i. :)

  23. For en morsom debatt! Jeg skal ikke bidra selv i denne omgangen, men vil bare påpeke at denne typen analyse, som Jenny kommer inn på, på ingen måte var avvikende i sin samtid. Psykposemiotikken hadde en utpreget psykoanalytisk innfallsvinkel og var de intellektuelle, humanistiske akademikernes rettesnor da den stod som aller sterkest på seksti- og syttitallet. Så vidt jeg husker har denne tankegangen hadde sitt fundament i Claude Lévi-Strauss myteforståelse/Greimas’ ideer om strukturell semantikk/Ferdinand de Saussures språkstudier.

    Saussure mente at språket bestod av paradigmatiske og syntagmatiske koder, der paradigmene henviser til elementer som er fraværende i teksten, men som teksten forholder seg til, og syntagmene er språkelementer som sammen utgjør en helhet i selve teksten. Strukturalistene forsøkte med andre ord å finne sammenhengen mellom den enkelte del og en større helhet, for å påvise hvordan en tekst rommer betydninger som går langt utover det foreliggende. Analysen beveget seg da langt utover den enkelte teksten, og var interessert i å finne likhets- og ulikhetsrelasjoner som man kan feste til andre filmer som sammen skaper et slags paradigme – som igjen kan kobles til en enda større diskurs.

    Nå merker jeg at dette ble tørt. Men det er altså en anerkjent metode innenfor filmvitenskapsfeltet, som ble utfordret og marginalisert av David Bordwells kognitive filmteori (“Narration in the Fiction Film” – et bibelsk verk, i alle fall bruddstykker av det) der Bordwell fremmet en down-up-tilnærming, der verket leses innenfra og ut, istedet for såkalt top down-lesemåte.

    Nå har jeg ikke Bordwell-bøkene foran meg her jeg sitter, men han må da ha skrevet noe rundt Haisommer…

  24. Endelig skrev noen ordet “syntagmatiske” på Montages. Det var på tide, Lars Ole! Spøk til side: Jeg har fått lyst til å se «Haisommer» igjen.

  25. Dag Sødtholt sier:

    Etter dette står filmen meget høyt på min liste også. Jeg har stor sans for Bordwell, men jeg hilser velkommen alle former for impulser jeg kan lære av. Jeg synes det er svært viktig å være ydmyk, og åpen for det arbeidet som andre har lagt ned. Og som jeg sa ovenfor, selv om konklusjonene er for vidtrekkende kan man på veien komme med mange interessante ting, som jeg syntes var tilfelle her.

    Jeg ser forøvrig at den senere berømte Peter Biskind også har skrevet om Haisommer i det samme tidsskriftet på omtrent samme tid (ikke lest av meg ennå):
    http://www.ejumpcut.org/archive/onlinessays/JC09folder/Jaws.html

  26. Thor Joachim Haga sier:

    Lars Ole, Christian Metz var jo blant kanonene som forsøkte å bruke Saussure (og lingvistisk språkforskning) ift filmmediet, særlig syntagmebegrepet, men han gikk ganske bra på trynet når han innså hvor vanskelig det var å finne filmens minste meningsenhet (scenen? innstillingen? sekvensen? what?). Men han skal ha for forsøket. :)

    Det er derfor en noe gammaldags metode. De senere årene har man vendt seg mer mot kognitiv teori når man skal kartlegge filmopplevelsen. Det er kanskje spesielt anvendelig med en film som Haisommer, som har så ufattelig mye manipulasjon av tilskuerens filmopplevelsesaspekt. Det er som en godtepose for filmanalytikere i alle former og fasonger, også utenfor akademia.

    Men det betyr selvsagt også at man risikerer å lese alskens rare ting inn i filmens meningsunivers, noe artikkelen over og den påfølgende diskusjonen er et godt eksempel på.

  27. Det er tidvis hysterisk å lese de gamle tekstene til Christian Metz, han gikk virkelig inn i materien, det skal han ha. Og hans ideer om voyeuren har vært veldig inspirerende…

  28. Dag Sødtholt sier:

    Thor-Joachim: “Men det betyr selvsagt også at man risikerer å lese alskens rare ting inn i filmens meningsunivers, noe artikkelen over og den påfølgende diskusjonen er et godt eksempel på.” Jeg har aldri vært noe spesielt inne i filmteori, men vil du si at den artikkelen hadde en spesielt kognitiv tilnærming? Var ikke det noe som kom for fullt med Bordwell, noe senere enn denne artikkelen.

    Lars Ole: Hvis du kan gi meg en link til en spesielt hysterisk Metz-tekst så kom gjerne med den!

  29. Thor Joachim Haga sier:

    Nei, Dag, du har helt rett i at artikkelen over kom altfor tidlig til å ha noenting med kognitiv teori å gjøre. I hvert fall ikke bevisst. Men den kjører på med “sosiopsykologiske” tolkningsvarianter, som kognitiv teori – i hvert fall den minst fruktbare varianten – har hatt for å vane å gjøre siden 90-tallet. Den er med andre ord heller ikke uten svin på skogen.

    Ellers anbefaler jeg boka Filmsemiologi redigert av Søren Kjørup fra medio 70-tall (1975?), som inneholder en herlig syntagme-artikkel av Metz. Og andre interessante bidragsytere, som Pasolini, Mitry, Wollen m.fl.

    Så gjenstår det å se hvor mye du kan bruke av det ift Haisommer. ;)

  30. Thor Joachim Haga sier:

    Ja, og når jeg sier “redigert av” Søren Kjørup, så mener jeg selvsagt at han parafraserer teoriene til overnevnte aktører.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>