Premiereklare Gylne tider er noe så sjeldent som en rumensk kortfilmantologi med norsk kinodistribusjon. Men såkalte omnibusfilmer finner sjelden et stort kinopublikum, og når Gylne tider i tillegg er rumensk forstår jeg at noen begynner å lure. Heldigvis er da dette en film som virkelig er verdt å oppsøke.
Filmhistorien er rik på eksempler der filmer fra en spesifikk nasjon får et samtidig kunstnerisk gjennombrudd og raskt defineres som en bølge – gjerne er det en gruppe filmskapere fra noenlunde samme generasjon som lykkes i å gjennomføre sine visjoner og treffe en tidsånd. Frankrike hadde sin velkjente nybølge på 50- og 60-tallet, som særlig François Truffaut og Jean-Luc Godard gjorde karakteristisk ved å bryte med filmspråklige konvensjoner og bringe en ungdommelig, leken energi inn i filmene sine. På 60- og 70-tallet opplevde Tsjekkoslovakia sin nybølge, ledet an av bl.a. Miloš Forman, og like etter kom en bevegelse av nye stemmer og tanker også i tysk film, med Fassbinder, Wenders og Herzog i førersetet. På 90-tallet så vi kulminasjonen av nyere iransk film, som gjennom symbolmettede neorealistiske historier fra Kiarostami, Makhmalbaf og Panahi fikk fortalt verden om andre sider av det iranske samfunnet.
Fra midten av 00-tallet og inn i dette året er det den nye bølgen av film fra Romania som har vært, og er, den viktigste av gjeldende nasjonale bevegelser. Det første tegnet på fremveksten av den nye generasjonen rumenske filmskapere kom da Gullbjørnen for beste kortfilm ved Berlinalen i 2004 ble gitt til regissør Cristi Puiu. Året etter fikk han i Cannes sitt gjennombrudd med spillefilmen Lazarescus død, som senere fikk overstrømmende anmeldelser da den hadde norsk premiere. Oppmerksomheten til den rumenske nybølgen toppet seg så i 2007 da regissør Cristian Mungiu velfortjent vant Gullpalmen i Cannes for sitt rystende abortdrama 4 måneder, 3 uker og 2 dager.
Med ett havnet rumensk film på alles lepper, og har siden vært godt og bredt representert ved de viktige festivalene. Senest ved årets utgave av Cannes-festivalen, der Puiu presenterte sin nyeste film Aurora. I tillegg til Mungiu og Puiu har særlig regissørene Corneliu Porumboiu (Hvor var du, egentlig?, 2006) og Radu Muntean (The Paper Will Be Blue, 2006) markert seg. Filmer av de tre førstnevnte har alle vært distribuert på norske kinoer – et godt eksempel i seg selv på bølgens gjennomslagskraft – og denne uken får altså en fjerde rumensk bølgefilm norsk kinopremiere, eller da faktisk fem filmer. Gylne tider består av sjangermessig ulike, men tematisk sammenknyttede, kortfilmer fra forskjellige filmskapere. Gullpalme-vinner Mungiu har riktignok hovedansvar; han har skrevet alle de fem filmene. Gylne tider ble først vist i sideprogrammet Un Certain Regard ved fjorårets Cannes-festival, og kommer til norske kinoer noe forsinket. Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.
Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at en nasjonal filmbølge slår an; filmskaperne har funnet en perfekt balanse mellom stor filmkunst, nasjonal identitet og tematisk relevans. Den rumenske filmbølgen hviler seg formmessig tungt på en nesten klassisk europeisk filmrealisme, som kan spores tilbake til den italienske neorealismen hos regissører som De Sica og Rossellini eller de nåtidige belgiske Dardenne-brødrene. Stemningsmessig slekter rumenerne dog mer på en lunefull østeuropeisk galgenhumor vi så i den tsjekkoslovakiske nybølgen, og hos serberen Emir Kusturicas villskap på 80- og 90-tallet. Men innholdsmessig har den rumenske filmbølgen isolert et udiskutabelt hovedtema: livet under Ceauşescu-regimet, og etterdønningene av denne perioden i rumensk historie.
Ideen bak Gylne tider er å gjenfortelle historier som ble mytiske under regimet, og i tittelen ligger en åpenbar ironi – de fem kortfilmene skildrer alt annet enn en gylden epoke. Men det politiske alvoret balanseres av at de fem historiene alltid fokuserer på menneskene i myten. Åpningsfilmen har elementer av både farse og tragedie, i en fortelling om hva som skjedde da en liten landsby forsøkte å stelle i stand en tilfredsstillende parade for en bilkortesje av viktige partifolk skulle passere forbi deres bygd. Neste historie handler om en fotograf og hans assistent, som kvelden før trykkefrist settes under press av redaktører og partimedlemmer til å retusjere et bilde av Formann Ceauşescu til morgenavisens forside. Disse to første filmene er hovedsakelig komiske gjenfortellinger av absurditeten som kan oppstå i et slikt system. Den tredje historien, som er mitt favorittsegment i Gylne tider, er regissert av Cristian Mungiu selv og handler om en mann som dras mellom sin egen dype ensomhet og de strenge reglene han må leve opp til i sin jobb som sjåfør av en kyllingtransport. Mungiu og fotograf Oleg Mutu skildrer mannens enkeltskjebne med en nydelig balanse mellom uanstrengt bildepoesi og en handlingsmettet historie, og det som er filmens myte illustrerer bedre enn noen av de andre hvordan regimets system hindret mennesker fra å leve ut drømmene for sine liv.
I de siste to kortfilmene tar Gylne tider en mer absurd retning. Både historien om en liten families hjelpeløse forsøk på å ta livet av en gris uten å lage lyd og den avsluttende fortellingen om en ung jentes geskjeftige ideer for hvordan hun kan tjene 300 lei raskest mulig, har klare mytiske trekk – der en fjær tydeligvis har blitt til flere høns. Men nettopp grunnideen om å gjenfortelle myter fra Romanias nære historie er det som gjør at Gylne tider fungerer så godt. Mange har forsøkt å lage spillefilmer bygd opp av kortfilmer – men få lykkes da med å skape et helhetlig verk. Mungiu og hans medskapere oppnår nettopp å heve summen av de fem filmene opp til en større helhet.
Legendene forteller oss at sårene og minnene Ceauşescu-regimet fremdeles sitter i den rumenske folkesjelen, og filmskaperne bidrar til å løfte frem også det som vokste til å bli en kulturell identitet i Romania – selv om kommunismen nå har blitt erstattet av et åpent marked og medlemskap i EU. Filmskaperne formidler sin store interesse for sitt eget samfunn og er åpenbart opptatt av å lage film som handler om noe, samtidig som de i Gylne tider, kanskje mer enn i andre filmer fra den rumenske nybølgen, også har en veldig publikumsvennlig fortellerform. Cristian Mungiu sa da også i et intervju fra Cannes i fjor at bølgefilmene ikke har tiltrukket seg særlig til publikum hjemme i Romania, og med Gylne tider aktet han å gjøre noe med dette.
Filmen har nå altså nådd helt til Norge, så bak den nasjonale satsningen finnes åpenbart noe universelt. Her har vi i norsk film en vei å gå, for å få vår filmkultur ut til et bredere internasjonalt publikum.
(Artikkelen har også stått på trykk i det ukentlige nyhetsmagasinet Ny Tid.)