Høsten 2009 bestemte vi oss for at Montages-staben skulle lage en liste over de hundre beste filmene fra 00-tallet. Men ikke bare en hvilken som helst kåring; vi gikk grundig til verks for å lage den definitive liste. Staben nominerte frem hundrevis av titler (med urpremiere fom 2000 tom. 2009) som deretter ble stemt frem av hver enkelt av oss – med femti rangerte favoritter hver. Ut fra denne avstemningen fikk filmene sin plassering, før redaksjonen fikk hente inn enkelte veto-filmer fra nominasjonslisten – så ikke sluttresultatet skulle lide av at viktige titler som ikke alle hadde sett kunne falle utenfor. Dette utgjorde til slutt en Topp 100-liste som vi er stolte av, og som vi håper vil fungere som en bred og forseggjort oversikt over hva som virkelig var 00-tallets beste filmer. Og så må en debatt med våre lesere (og tidens tann) vise om listen holder. (NB: Enkelte filmer med premiere sent i 2009 har vi ennå ikke har sett, så tidlig på våren vil vi eventuelt publisere et vedlegg til listen.)
Forrige uke presenterte vi plasseringene 20-11. Det er på tide å avsløre de siste ti plassene!
Sofia Coppola ble et av de største filmnavnene på 00-tallet og den tredje kvinnen i historien som fikk Oscar-nominasjon for regi med Lost In Translation. Fremmedgjorthet er ikke akkurat et uberørt tema i filmens verden, men måten Coppola beskriver tilstanden på er utvilsomt den som har berørt meg mest. Her portretteres to amerikanske turisters gjensidige fremmedgjøring i verdensmetropolen Tokyo. Når hovedkarakterene Bob og Charlotte opplever en utilhørighet i møtet med den japanske kulturen, er dette symptomatisk for en generell fremmedgjøring; Bob opprettholder det rutinemessige og sedate forholdet med sin hustru over mobiltelefon, og Charlotte lengter etter oppmerksomhet fra sin arbeidsnarkomane ektefelle. Tokyo bare aksentuerer hovedkarakterenes indre fremmedgjorthet; i møtet med kulturforskjeller og kommunikasjonsvansker skapes gjensidighet og forståelse mellom to individer – på tvers av generasjon og kjønn.
Årsaken til at Lost in Translation er så gripende er dens uvanlige evne til å omfavne små hendelser og øyeblikk uten å bli romantiserende eller triviell. Av merkelige årsaker vil for eksempel bildet av Scarlett Johanson i fosterstilling foran et hotellvindu alltid vekke frem en slags sorg i meg som jeg ikke helt kan sette ord på. Og slik kan jeg fortsette – det er sjeldent mange scener i denne filmen jeg er direkte emosjonelt tilknyttet til. Med sitt dempede, poetiske filmspråk og imponerende evne til å akkompagnere bildene med om mulig enda mer atmosfærisk musikk, har Sofia Coppola nærmest skapt en stil, som også har blitt transkribert i et mer altomfavnende kulturelt perspektiv. På mange måter var dette startskuddet for en hel hipster-kultur, og derfor også et naturlig offer for en motbølge. Men i møtet med filmen er det knusende opplagt at Lost in Translation er en film som fanger sin samtid på en elegant, tidvis hysterisk morsom og samtidig forferdelig sår måte. Den er faktisk helt uten sidestykke – uansett hvordan man vender og vrir det. Regnværsdagenes favorittfilm. | LOK
Hype og massiv forhåndsomtale kan i mange tilfeller ødelegge fullstendig for en film. Vi har hatt mange slike eksempler på 00-tallet, med Zack Snyders Watchmen som kanskje det grelleste eksemplet? Christopher Nolans The Dark Knight opplevde en slik hype, mye fordi Batman Begins satte en standard som vekket til live myten for flere enn bare kjernemålgruppen. Kombinert med en av tiårets beste pr-kampanjer, resulterte det i at «alle» gledet seg til filmen med tilsynelatende uoppnåelige forventninger.
Men så begynte de første reaksjonene å komme inn, og en hel verden opplevde at Nolan hadde overgått alt sammen. The Dark Knight viste seg å være en av mest komplekse, vitale og kreative blockbusterne på veldig mange år, godt hjulpet av et skuespillergalleri i gnistrende storform. Heath Ledger som Jokeren tok velfortjent den største delen av rampelyset, med en tolkning så fandenivoldsk og urovekkende, men samtidig så innsmigrende at den øyeblikkelig ble meislet inn blant filmhistoriens virkelig store rolleprestasjoner. At Nolan og hans bror Jonathan videre hadde skapt en historie som på briljant vis videreutviklet og åpnet opp det Batman Begins hadde gitt oss konturene av, resulterte i at flaggermusmannen for første gang ble emosjonelt engasjerende. Legg til at Wally Pfister, Nathan Crowley og de andre i den kreative staben bak kamera, så til de grader overgikk første film med noen av de mest ikoniske og stilsikre bildene av en storby filmmediet noen gang har fostret. Her var lyssettinger av en annen verden, en sofistikert og fullstendig historiestyrt effektbruk og en location-bruk av det slaget bare kombinasjonen penger og genial regissør kan forvalte til et slikt nivå. The Dark Knight er meget mulig tidenes beste tegneserieadaptasjon, og sjelden har vel hype så til de grader blitt overgått av selve filmen. Den eneste konkurrenten må vel være denne listas førsteplass? | ESS
En mann blir kidnappet, og holdes i femten år innestengt i en fremmed leilighet. Han får vite at kona er drept, og han er selv mistenkt. Men når han uventet blir sluppet fri, begynner jakten på sannheten – og den ultimate hevn. Dette er det enkle, men uhyre fengslende utgangspunktet for sørkoreanske Oldboy som står igjen som et av tiårets store fenomener. Mens sørkoreansk filmindustri blomstret frem med unik vitalitet gjennom 00-tallet, stod Cannes Grand Prix-vinner Oldboy frem som det kompromissløse hovedverket.
I 120 sammenhengende minutter er dette filmmagi til nytelse for hele sanseapparatet, i Park Chan-wooks grenseløst stilsikre regi. Her oppleves hver eneste innstilling, bildekomposisjon og kamerabevegelse som pur filmkunst, som mest av alt kjennetegnes av sin nyskapenhet. Aldri hadde jeg sett noe lignende – og opplevelsen av å se Oldboy for første gang huskes som en tilstand av fysisk skjelvende eufori. Oldboy er et konsentrat av filmens visuelle muligheter, ispedd en filosofisk reflekterende idé som i plott og karakterutvikling utfyller det banebrytende ytre. Park Chan-wook smører uredd på med groteske voldsskildringer i grafiske nærbilder som fanger voldens jævlige natur, men på absurd vis pakkes det inn i en smakfull estetikk som mest av alt oppleves pirrende for et publikum med øynene på stilk. Hvordan er det mulig å lage noe så hypnotiserende vakkert og filmteknisk perfekt? Oldboy oppsummerer alt jeg og mange andre elsker ved film – og er derfor en av tiårets store kunstverk. | TJ
Svært sjelden opplever jeg å se en film der jeg finner en perfekt fortelling. En type film hvor alt stemmer, hvert bilde og hver lyd, hver farge og hver rytme. De andres liv, debutfilmen til regissør Florian Henckel von Donnersmarck, er akkurat en slik film. Og dette ‘perfekte’ finner sted uten at filmen blir kjedelig eller forutsigbar i sin vellykkethet; tvert om smelter disse enhetene elegant sammen som velplasserte puslespillbiter foran øynene våre. Resultatet blir det enhver filmskaper bør aspirere til og drømme om for sin historie å oppnå: Total emosjonell hengivenhet fra publikum.
Vi befinner oss i Øst-Tyskland midt på 80-tallet, og historiens hovedperson Gerd Wiesler (Ulrich Mühe) er en knallhard Stasi-offiser med perfeksjonistiske metoder innen overvåking og torturistiske avhør. Gjennom oppdraget med å spionere på forfatteren Georg Dreyman (Sebastian Koch) og hans kjæreste, skuespillerinnen Christa-Maria Sieland (Martina Gedeck) vikles han inn i de andres liv – der begjæret, ensomheten og samvittigheten han ikke visste at han hadde vekkes til live, og setter den kjølige hverdagen hans i bevegelse mot den uunngåelige forandring. Ikke bare er karakterene i De andres liv i seg selv usedvanlig velspilte og engasjerende, men von Donnersmarck har skrevet sin filmatiske fortelling slik at han utnytter hver eneste person og hvert eneste handlingsforløp til å bygge lag på lag i en historie som til slutt blir så mangefasettert at den heves opp til noe større enn filmen i seg selv. Bare tanken på at denne historien kan ha funnet sted, og ikke minst den grøssfremkallende gode sluttscenen, minner meg om at perfekt film (også) kan være stor kunst. | KM
Jeunets postkortversjon av Paris er sukkertøy for øyet – uten at det blir klissete. Det er kanskje ingen kakerlakker eller duelort å skimte, men det er likevel et uglamorøst, jordnært bilde hvor annerledesheten hylles. Amélie er ikke bare yndig, hun er også en sær, liten drømmer full av snodige påfunn og omtanke for andre raringer med alskens ballast i livet. Likevel er hun veldig alene. Det er vanskelig å knytte seg til andre mennesker når man føler at man ikke passer helt inn. Å være en einstøing er vel og bra det, men ensomheten lurer gjerne rundt et hushjørne og livet blir jo rikere med litt kjærlighet.
Ikke akkurat ny tematikk, men fortalt på en nydelig, fargerik måte. Og jeg er overbevist om at det er mange som, i likhet med meg selv, føler et mye nærere slektskap til Amélie Poulain enn alskens frustrerte eller eventuelt sexfikserte serieheltinner. Dessuten er det deilig å fortape seg i et Paris i kledelig grønnskjær hvor alt er vakkert og selv servitriser kan bo på mer enn 15 kvadratmeter. Hver en detalj er utsøkt og det skader jo ikke å få lov til å drømme seg bort når hverdagen blir litt grå. Faktisk burde man ikke undervurdere de sjelemedisinske effektene av denne filmen. Anbefales inntatt sammen med en myk, mørk trøffelsjokolade. | KPF
David Lynch iscenesetter nok et psykedelisk L.A.-drama, kanskje hans beste, i grenselandet mellom drøm og virkelighet, fantasi og mareritt. Er Mulholland Drive en underfundig allegori i grenseland mellom Hollywood-utopi og sjalusihelvete? Et dypt psykologisk essay? Et sinnsportrett? Et nøye kalkulert lappeteppe av symbolisme og mystikk? Tilfeldig sammensatt vrøvl?
Vi sier uansett «ja, takk» over å bli servert en fullstendig absorberende film som rommer mye av den samme gåtefulle tiltrekningskraften som gjorde Twin Peaks til en dundrende suksess. Filmen ble da også opprinnelig påbegynt som en TV-serie, som av uforståelige årsaker aldri ble satt i full produkjon. Dette er kanskje medvirkende årsak til at handlingsforløpet er kryptisk og tvetydig, og fortelles uten respekt for konvensjonelle dramaturgiske rammer. Ikke desto mindre sitter vi igjen med en av tiårets mest mystiske og schizofrene, men samtidig vakre og medrivende filmopplevelser. | MS
I et tiår der kultfilmens kriterier var fullstendig ødelagt av Quentin Tarantinos cult-in-the-making-filmer i tiåret før, står allikevel enkelte titler igjen som kultfilmer slik de burde være. Titler som ble det fordi enkelte mennesker tok den til seg, og hevet den fra glemselen. Richard Kellys film hadde sin premiere i Sundance-festivalen 2001, der den fikk en heller kjip mottakelse. Den ble deretter kinolansert så tett opp mot 11. september, at et drama sentrert rundt et flyhavari ikke akkurat var en publikumsmagnet. Isteden var det først på dvd filmen virkelig ble oppdaget, og via blant annet 28 måneder sammenhengende visning på filmklubben Pioneer Theatre i New York, begynte kultstatusen å vokse til det som i dag er å regne som en av 00-tallets få ekte sådan.
Så hva er det som er så unikt med Donnie Darko? Hvorfor mener vi dette er tiårets fjerde beste film? Kanskje er det først og fremst stemningen Kelly så innbitt maner frem med 80-tallsestetikk til fingerspissende gjennomført i kostymer så vel som musikk? Selvsagt er det også historien, og de merkverdige relasjonene mellom karakterene – den mystiske, tidvis grøssende, tidvis triste, Lynch-aktige handlingen der alt later til å kunne skje. Den lille småbyen så fullstendig styrt av krefter langt bortenfor de hvitmalte stakittgjerdene, med karakterer som alle har sine hemmeligheter og intrikate relasjoner til hverandre. Jake Gyllenhaal får sitt gjennombrudd som skuespiller fordi han er så forbanna god, men også fordi få har vært mer sexy i pysjamasbukse. Nei, jeg tror snarere det er originaliteten. For Donnie Darko er først og fremst et stykke skikkelig kreativt filmarbeid, en historie man oppdager nye sider ved selv om man har sett den 81 ganger slik jeg har, og som hver gang fremstår akkurat like uutgrunnelig fascinerende. Det hjelper selvsagt også på at det hele avrundes med den grøssende velplasserte Mad World i nydelig Michael Andrews-remix; en scene som setter punktum og spørsmålstegn samtidig, og som gjør at du øyeblikkelig må tilbake og se alt sammen ihvertfall én gang til. | ESS
Nå som vi er fremme ved denne listens ubestridte toppfilmer, nærmer vi oss også ordbokens uheldige begrensninger – ikke alle tanker og følelser lar seg artikulere. Men det er forsøket verdt: I løpet av filmåret 2008 så jeg Tomas Alfredsons hjerteskjærende fantastiske film La den rette komme inn fire ganger på kino, ved fire vidt forskjellige anledninger (på urpremieren, en festivalvisning, en utekinovisning og en tradisjonell kinovisning). Hver gang forlot jeg opplevelsen i beruselse og med masse blodferske inntrykk jeg skulle skrive ned: «Denne filmen fortjener all den lovprisning jeg overhode kan makte å få frem!» lot jeg meg selv tenke (uten å få frem et ord). Men altså. Absolutt alt i Alfredsons mesterlige filmatisering av John Ajvide Lindqvists roman lykkes i det jeg anser som en filmskapers viktigste oppgave: Å frakte publikum til et annet sted, der vi rives med av våre egne følelser for hva som skjer på lerretet.
Noe jeg så til de grader opplever i La den rette komme inn. Det er som om filmens kvaliteter rent ut har oversteget mine egne analytiske evner. Hver gang sitter jeg rett og slett igjen med for ømfintlige følelser fra opplevelsen til at jeg har maktet å besinne meg til å beskrive dem. Det er en god stund siden jeg så den sist. men stadig vibrerer skjebnene til de unge hovedkarakterene Oskar og Eli i meg. De utgjør et av filmhistoriens nydeligste filmpar, der hennes vampyrisme er like sterk og sårbar som hans bleke kropp er svak, men modig. Deres vennskap og umulige kjærlighet møter en vond og vakker ondskap i både det realistiske og allegoriske univers filmen presenterer; to fortellerplan som nydelig visualiseres gjennom to utsøkte fagprestasjoner – Hoyte van Hoytemas foto og Eva Noréns produksjonsdesign. I mine øyne er La den rette komme inn et av de fremste nordiske filmverk på flere tiår. Det har kanskje til syvende og sist mest å gjøre med at historien rommer en så usigelig sår skildring av oppvekst, som nesten kan ses som en nordisk spesialgren. Oskars smertefulle opplevelser av mobbing på skolen, det uuttalte problemet hos helgepappaen på bygda og det distanserte, men kjærlighetsfulle forholdet til moren blir alle situasjoner som skaper voldsomt gjenkjennelige følelser.
Og når Oskars skjebne, og eneste flukt, er en uviss reise inn i det ukjente, som vokter for en pappeske, kan det nesten ikke bli mer trist – eller vakkert. | KM
Er There Will Be Blood verdens beste film? Kanskje, eller til og med, sannsynligvis. I alle fall var det min øyeblikkelig reaksjon etter møtet med Paul Thomas Andersons ubestridte mesterverk under Berlinalen i 2008. Jeg kan ramse opp noen favoritter som ruver enda høyere på en personlig liste, men med forsøksvis objektive brilleglass foran nesa kan jeg på ingen måte si at jeg noensinne har sett noe bedre. Påstanden er selvfølgelig like vanvittig som den er meningsløs, men la meg forsøke å forklare. There Will Be Blood begynner med lyden av skjærende strykere og et åpent, gustent landskap. Vi finner «The Self Made Man», Daniel Planview – på jakt etter en fremtid. I en tyve minutter lang montasje, helt uten dialog, etableres det forrige tiårets mest ikoniske og distinkt amerikanske karakter; vi ser hans selvstendighet, utholdenhet og giftige pågangsmot. Johnny Greenwoods musikk gråter salte tårer i en knusktørr ørken av fortrengt smerte og tilsynelatende håpløshet. Og allerede her har Paul Thomas Anderson begått et verk av filmhistoriske dimensjoner. Videre er filmen ustyrtelig velformulert, gjennom et hypnotisk, Kubrick-lignende filmspråk, der man absorberes fullstendig i bildene. Manuskriptet er noe i nærheten av en bibelsk fortelling, der de to disiplene representerer kapitalisme og nettopp religion. Samfunnskritikken er like utilslørt som den er sublim, og Daniel Day-Lewis og Paul Dano spiller seg inn i et modus der tyngdekraften oppheves og virkelig stor skuespillerkunst kan finne grobunn. På hver sin måte er de så rystende gode at jeg får frysninger bare ved å tenke på dem.
There Will Be Blood er spekket med slående enkeltscener, inkludert en ulykke midtveis i filmen, som med enkelhet kunne vært tidenes beste kortfilm helt for seg selv. Likevel er det helheten, den absurd samstemte klangen av de ulike virkemidlene og den sjokkerende vitale penslingen av arketyper som gjør denne filmen så urimelig, uakseptabelt bra. Jeg aner ikke hva fremtiden vil bringe Paul Thomas Anderson, men gjennom denne filmen ble han automatisk en av de største talentene jeg noensinne har sett – på linje med Francis Ford Coppolas fortsatt like ubegripelige syttitallskarriere. La oss nå håpe at Andersons gullrekke strekker seg lengre. Alle fingre krysser seg. | LOK
Jeg er nødt til å begynne med starten. Det finnes ikke en film som har preget mitt cinefile liv mer enn Ringenes Herre-trilogien. I vår avstemning om tiårets 100 beste filmer, ble det raskt tydelig at det også gjaldt majoriteten av de andre i staben, så dominerende var de tre filmene. For meg startet det hele tilbake i overgangen 1995/96 da Peter Jackson la frem planer om en storstilt adaptasjon av J.R.R. Tolkiens bøker for New Zealands befolkning. Bildet av Jackson med en enorm skissebok foran seg holdt meg våken i flere netter. Jeg fantaserte om hvordan bokens skisser av Frodo og Galadriel, Hutula og Minas Tirith så ut, hvordan landets enorme naturområder skulle bli til Midgard. Fra den dagen fulgte jeg med på alt som skjedde rundt disse filmene. På etterhvert flere hundre disketter samlet jeg det som dukket opp av tegninger, presseuttalelser og ikke minst mengder av kornete bilder tatt av folk som hadde lykkes i å komme inn på de strengt bevoktede filmsettene rundt om på de to øyene. Jeg husker spesielt godt det første bildet av Lommekroken fra høsten 1998, – et år før innspillingen begynte. Tatt på ihvertfall hundre meters avstand, var det bilde av en gartner med potteplanter og spade i arbeid foran en gulmalt dør. Jeg begynte å gråte av bildet, men så var det jo ikke hvilken som helst dør!
Det samme året som disse settbildene begynte å dukke opp, ble også store deler av verden klar over hva som foregikk på New Zealand. De første dedikerte fansidene dukket opp på nettet, og snart begynte en hype like episk som filmene den omhandlet. Noen var skråsikre på at dette ble bra, men de fleste var skeptiske og trodde dette skulle bli direkte ille. Det hjalp allikevel betraktelig på da Miramax solgte ut sin opsjon på å lage to filmer, og ga Jackson og Fran Walsh muligheten til å selge prosjektet videre, med den endelige trefilmsavtalen hos New Line Cinema som resultat. At daværende produsent Harvey Weinstein på et stadie pitchet idéen om å lage én film på to timer der blant annet Rohan og Gondor var samlet i ett rike, gir i den konteksten et inntrykk av hvor annerledes dette kunne blitt.
Men 11. oktober 1999 begynte innspillingen, og ikke lenge etter begynte de første offisielle bildene å dukke opp. Snart snudde skepsis seg til forventning, og et helt unikt forhold mellom fanmiljø og produksjonsselskap ble etablert. Da den første traileren ble sluppet 27. april 2000, var Ringenes Herre-trilogien så velplassert i publikums bevissthet, at 19. desember 2001 var en dato hele verden ventet på med sitrende spenning.
Allikevel hadde hverken trailere eller den massive omtalen forberedt noen på hva vi skulle få se da Ringenes herre: Ringens brorskap åpnet simultant over hele verden. Billettene var utsolgt uker i forveien, og selv om de første anmeldelsene forlengst hadde sementert inntrykket av at dette skulle bli noe helt, helt spesielt, var sjokket så massivt at jeg først etter andre gangs gjennomsyn husket noe som helst. Klumpen i halsen satt der selvsagt fra et par uker i forveien da jeg fikk premierebilletten i hånda etter en uke i kø utenfor Colosseum kino i Oslo, men at tårene skulle renne allerede idet vi får øye på Gandalf på vei gjennom det blendende vakre Hobsyssel, det hadde jeg ikke ventet.
Og kanskje var den aller største overraskelsen hvor emosjonelt engasjerende disse filmene var blitt. Forventningene hadde først og fremst handlet om å skulle få besøke et levende Midgard, men her var det så utrolig mye mer. Ja, det var utvilsomt visuelt og storslått på et nivå vi aldri før hadde opplevd, men det var allikevel ikke disse tingene som etset seg inn i både hjerne og hjerte. Isteden var det karakterene og relasjonene dem i mellom. Portretteringen av Sam & Frodo, Gandalf & Frodo, Munti & Pippin, året etter med Eowyn & Aragorn i To Tårn og Eowyn & Theoden og i Atter en konge med Denethor & Faramir. Ringenes Herre-trilogien var blitt et medrivende, engasjerende og reflekterende drama fremfor eventyret vi hadde forberedt oss på. Scener som Gandalfs melankolske samtale med Pippin om hva som skjer etter han er død eller Boromir som lærer hobbitene og slåss med sverd, gjorde Jacksons karakterer til høyst levende, mangefasetterte personligheter, og den største attraksjonen i en adaptasjon som fort kunne blitt bare de pustberøvende slagscenene, de nitidige kostymene eller et mesterlig konstruert Midgard.
Jackson & co satte en ny standard for filmmediet med Ringenes Herre-trilogien. Ikke bare fordi han plasserte kamera på steder der et kamera aldri før hadde vært, om det så var svevende som en ørn over Orthanc eller på hesteryggen til Gandalf i fullt firsprang inn i Minas Tirith. Nei, her var også en sjeldent fin balanse mellom digitaleffekter og historiefortelling. Visjonære Jackson hadde ikke latt noe begrense seg, og lyktes med engasjert stahet å presse effektene til et nivå de aldri hadde vært før. Den Gollum som Jackson og hans medmanusforfattere hadde skapt så solid grunnlag for i manus, ble dermed også historiens første troverdige CGI-karakter. Etter 90-tallet der effektfilmen først og fremst solgte seg på effektene alene, representerte Ringenes Herre-trilogien derfor et veiskille også for blockbusteren.
At de videre så til de grader dominerte salgslistene, men samtidig ble en kritikersuksess gjør det vanskelig å ikke anse resultatet som 00-tallets mest toneangivende filmarbeide. Samtidig er det viktigste allikevel filmene i seg selv, bortenfor alt fokuset som har vært på antall Oscar eller solgte billetter. For aldri har vel filmformatet blitt spent bredere! Alle karakterene, stedene, handlingstrådene, konfliktene – alt er så mesterlig balansert, så imponerende fokusert at det skal mye til om noen lykkes med noe lignende igjen. | ESS
» Les også: 00-tallets beste filmer #100-76
» Les også: 00-tallets beste filmer #75-51
» Les også: 00-tallets beste filmer #50-41
» Les også: 00-tallets beste filmer #40-31
» Les også: 00-tallets beste filmer #30-21