Den japanske filmskaperen Hirokazu Kore-eda var nylig i Oslo som æresgjest under Film fra Sør-festivalen, og mottok under samme besøk Oslo Kinos lanseringspris for Still Walking (Aruitemo aruitemo). Filmen har ordinær kinopremiere denne helgen – og det er med en ubehagelig nærhet Kore-eda bringer dette ektefølte og personlige familiedramaet til lerretet.

De er nå tre år siden Kore-eda sist var kinoaktuell med mesterverket Nobody Knows; en film basert på virkelige hendelser om fire søsken som blir kastet ut av leiligheten og ut i den urbane storbyverden de ikke har noen forutsetninger for å overleve i. Moren har i alle år holdt dem skjult for omverden, innelukket i en liten leilighet. Så forsvinner hun. Og barna slippes fri.

Nobody Knows er en moderne tragedie om den følelsesløse storbyen, og de anonyme skjebnene man ser forbi i en travel hverdag. Kore-eda fanger den vonde håpløsheten med en blanding av poetisk og dokumentarisk filmspråk. Bildene er velkomponerte og preget av kunstnerisk presisjon, samtidig som den realistiske stillferdigheten og barneskuespillernes naturlighet foran kamera, rykker oss ut av komfortsonen. Kore-eda er uinteressert i sentimentalitet, og det er den kvasidokumentariske nærheten som gjør Nobody Knows til noe av det vondeste jeg har sett på film noen gang.

Hirokazu Kore-eda har ikke viet sin filmskaperkarriere til det lettsindige. I Still Walking tvinger han igjen publikum til å reflektere over det som forblir usagt, men som absorberes i tankene og kroppen av stemningen. Det er denne poetiske realismen som er blitt karakteriserende for Kore-eda som filmskaper, og som han i høyeste grad også signerer Still Walking med. Filmen males av lange tagninger med statisk kamera, og tankene flyr til landsmann Yasujiro Ozu som en åpenbar inspirasjonskilde, eller Mikio Naruse som Kore-eda selv liker å trekke frem.

Ja, det er langsomt. Men tilnærmingen tjener sitt formål: det gis tid til å føle – og tenke. Dramaet er komplekst, og de tematiske hovedlinjene blir ikke alltid liggende der vi venter å se dem. Med et stille og observerende kamera fanges hverdagens rutinebaserte detaljer, uten nødvendigvis å være i kameraets fokus. Det er ofte i det trivielle og gjentagende vi finner de fundamentale svarene. Kore-eda ber oss søke på egenhånd.

I filmen blir vi kjent med Yokoyama-familien gjennom ett døgn. De er samlet til en markering for å minnes dagen da eldstesønnen tragisk døde for femten år siden. I den anledning kommer familiens andre sønn, hans kone og deres felles barn som hun har med en tidligere ektemann, på besøk hjem til det aldrende ekteparet. De har ikke sett hverandre på lenge. Og samlet er de en familie som de siste årene er blitt fremmed for hverandre.

I befriende enkel form skaper Kore-eda et lukket univers av menneskelig subtilitet i samspill rundt hverdagslige situasjoner. Her rives familiebånd opp av smertefull fortid og emosjonell distanse, samtidig som varm lengsel og kjærlighet skimtes bak et kjølig slør av familiær tomhet. Filmens sterkeste kort er en gjennomgående ektefølt tone formidlet gjennom en dypt personlig inspirert filmskaper. Kore-eda har funnet inspirasjon i eget liv; hvordan han med bitter nostalgi innser at tiden med foreldrene ikke ble brukt slik han i dag skulle ønske den ble brukt. I dag er de døde.

Som en meditasjon over liv og død, er Still Walking både enkel og komplisert. Varm i sin lengsel, kald i sin erkjennelse. Og et nytt stykke stillferdig mesterverk i Hirokazu Kore-edas regi å oppdage i norske kinosaler. Grip for all del sjansen.