FFS’10: Montages har fått i oppdrag å sette sammen et eget asiatisk sjangerprogram for Film fra sør. Dette har blitt et utvalg basert på filmer vi har lest om, fulgt på festivaler eller på andre måter blitt interessert i. I artikkelen under, tar Karsten for seg sin utvalgte film, filippinske Kinatay.
Hvor langt ned i mørket kan en film reise, og hvor langt er publikum villig til å følge den? I møte med en filmfortellings nesten ubegripelige grusomhet reises disse spørsmålene, og regissør Brillante Mendozas kompromissløse Kinatay er et utmattende tilfelle. Denne filippinske filmen er et drama som tar publikum med til helvete. Ordet kinatay betyr «slaktet», og filmen forteller om den nygifte politirekrutten Peping, som gjennom et selvmotsigende småkriminelt kveldsarbeid ved siden av studiene dras inn i en kriminell underverden mørkere enn han (og vi) kan forestille oss.
Grenselandet mellom kunstopplevelse og lidelse påkaller minner om hva man stålsetter seg for i møte med eksempelvis Gaspar Noé sine brutale filmunivers. Men i motsetning til Noé og andre som overfladisk sett kan beskyldes for å lage film i grusomhetens tjeneste, har filippinske Mendoza lagt seg på en nesten neo-realistisk linje. Kameraet observerer og henger på karakterene lik en dokumentarists tilnærming, men det eksplisitte foregår som regel offscreen eller i skyggene. Som en slags allegorisk reise ned i den filippinsk-katolske selvpiningskulturen tar Kinatay oss med ned i avgrunnen. Så vær advart.
Samtidig som dette er en svært mørk film, er den et lyspunkt og sentralt verk i den kunstneriske blomstringen som har foregått i den filippinske filmbransjen de seneste årene. Og i sitt miljø har Brillante Mendoza plassert seg i en unik posisjon – hans filmer utvikler og utvider den nasjonale filmfloraen, med prosjekter som viser bredde og får internasjonal oppmerksomhet. CNN, av alle medier, har laget et godt videoportrett av ham som gir et bilde på hans rolle og uavhengighet. Og Mendoza har gått gradene; ut fra en karriere som dokumentarist har den produktive filmskaperen deltatt ved større festivaler med både Foster Child og Tirador (begge 2007), før han med Serbis (2008) debuterte i det ypperste selskap -- hovedkonkuransen i Cannes. Og i 2009 returnerte han til croisetten med Kinatay, som fikk den prestisjetunge prisen for beste regi av Isabelle Hupperts jury. Og ikke bare juryen lot seg fenge; i samme konkurranse deltok Quentin Tarantino, som etter å ha sett Kinatay ga Mendoza et håndskrevet takkebrev.
Og det føles egentlig logisk. Mendoza går mer kompromissløst inn i den meningsløse voldsmaterien, som Tarantino heller polerer og gjør til underholdning. Som en billedbok for uttrykket ’nedadgående spiral’ utvikler Kinatay seg fra et drømmende miljøportrett av Manila til en marerittlignende moralimplosjon. Filmen tøyer grensene for hva man kan utholde i en kinosal – ikke av grafiske bilder i like stor grad som av en utholdelig tørst etter behag. Og som sjangeruttrykk representerer filmen et umistelig bidrag til den torturpornografiske trenden som har skylt over mye horrorfilm på 00-tallet, og Kinatay bidrar rimeligvis med å fortelle ferdig hva som kan sies om det grusomme i menneskets vesen.
Og vår cinefile oppmerksomhet festes ved Brillante Mendoza, en egenartet filmskaper som er villig til å dykke ned i mindre billedskjønne sider av sitt hjemland, i motsetning til å tegne opp postkortene vi kun kan føle overflaten av.