Filmfrelst #483: The Matrix Resurrections

I denne episoden diskuterer vi en av årets mest etterlengtede filmer, Lana Wachowskis The Matrix Resurrections. Ble det mulig å gjenskape magien fra originalen (1999) og kanskje overgå de omdiskuterte oppfølgerne Reloaded og Revolutions (2003)?

Siden det ble annonsert at Matrix-universet skulle rebootes, har forventningene vært store hos flere fans i Montages, og de ble ikke mindre av en rekke lovende trailere. Vel og merke var det små illevarslende detaljer å spore, som for eksempel en radikalt omkalfatret estetikk, men i lys av åpenbare metagrep lot dette til å være meningsbærende og potensielt spennende.

Dette er for øvrig den første spillefilmen Lana Wachowski har skrevet og regissert alene, så vi spør oss: Var det Lilly Wachowski som hadde ansvaret for filmspråket og de grasiøse actionscenene i den opprinnelige trilogien?

Ved mikrofonene sitter Martin Sivertsen, Karsten Meinich, Ida Cathrine Holme Nielsen og Lars Ole Kristiansen. Samtalen inneholder spoilere.

God lytting!

Skriv ut artikkelen 13 kommentarer

Lars Klevberg sier:

29. desember 2021, kl. 20:44

Det er i hvertfall god humor i å forestille seg dere sitte og vente på post credit scenen etter å ha følt hele det cinematiske 2021 falle i grus for så å bli servert _ den _ post credit scenen. Tror ikke den bidro til noen oppjustering av terningkastet.

Svar
Øystein sier:

30. desember 2021, kl. 13:01

Filmen kommentere filmskaping og hvordan filmer blir laget i 2021. Filmen kommentere hvordan publikum forvente at action scener skal bli laget, at mange folk hugser The Matrix eller forguder Matrix pga action sekvensane og hvordan hollywood tok «feil» ting fra Matrix i årene etter 1999. Det blir litt sånn Snyder vs Nolan. Hvordan Snyder’s Watchmen mister poenget ved novella ved å lage det om til en stilistisk superhelt film. Nolan blir ofte kritisert for action scenene fordi dei ikkje har nok stil og han jobber «fort» uten å planlegge scenene i minste detalj som Wachowski gjore i 1999. Eg stille bare et åpent spørsmål til filmfrelst: Kan stilistisk kul action gå utover det tematiske og historie?

Det meta er ikkje fan service men en måte å holde Neo i sjakk på i the Matrix akuratt som nostalgi gjere det for mennesker idag. Hugser du hvor bra livet ditt var før? Kjenn på de gode følelsene er en måte for store bedrifter å ha kontroll på deg. Likte veldig godt hvordan mennesker og maskiner jobber i sammen og hvordan også maskiner begynner å gå mpt hverandre i den ekte verden men og hvordan maskiner ønsker å flykte til The Matrix. Dog enig at ting går litt for fort og er bare referert til kort. Men alt i alt likte eg filmen.

Svar
Øystein sier:

30. desember 2021, kl. 14:12

Podcasten her er bare med på å gjer denne filmen enda betre. Triologien er misforstått av så mange og mange bruker bilder fra filmene til å fremme sitt politikse syn så filmen er og en kommentar på det. Filmene handlet ALLTID om Neo og Trinity så jeg forstår ikke kritikken mot denne fjerde filmen der handlingen er igjen knytt til dei to.

Svar
Lars Klevberg sier:

30. desember 2021, kl. 15:49

Enig. Meta aspektet er misforstått hos veldig mange som har sett filmen. Det er et usedvanlig originalt, tøft og rasjonelt valg av regissøren. Og det er et veldig smart og utspekulert valg av maskinene for å holde Neo i sjakk som du sier. Det er banalt enkelt men også så fremsiktig tenkt at alle koblinger, tanker, «syn» som Andersson måtte ha kunne enkelt feies til side basert på det han gjør.

Mye annet som skurrer men den likte jeg godt.

Svar
- Øystein sier:
  
  30. desember 2021, kl. 16:37
  
  Digge og at filmen kom nesten på likt med Spider-Man som etter hva jeg har hørt er det stikk motsatte av Resurrections. «Post-credit» scenen er jo og ein kritikk av marvel universets «post-credit» scener.
lars klevberg sier:

30. desember 2021, kl. 17:22

Jeg tror filmen vokser utover årene.

I det minste hadde den mot til å gjøre noe usedvanlig originalt og energisk. Vi kan jo nevne Star Wars og Terminator franchisen som stolte for mye gammel årgang.

Action scenene er dessverre helt bak mål i denne filmen og sjelden et spark gikk over hofte-høyde. Men det er noe i denne filmen som de fikk til som jeg satt veldig pris på.

Og så kan vi jo bare drømme om hvordan filmen egentlig hadde vært om Hugo Weaving hadde fått tid til å være med. Da hadde nok det sett veldig annerledes ut. Agent Smith nå føltes veldig..merkelig.

Svar
- Øystein sier:
  
  30. desember 2021, kl. 17:53
  
  Det trur eg og. Ser noen sammenligner med The Last Jedi. Til å være en blockbuster er Matrix Ressurrection et mesterverk.
  
  Ja jeg trur action scenene var et bevisst valg om å gå en annen vei enn i de tre foregående filmene.
  
  Synes rollen Smith hadde i denne var helt naturlig. Hvor Smith og Neo begge var «fanget». Smith har jo aldri likt å bli styrt. Likte at de to jobbet sammen. Smith og Neo er veldig sammenslått etter Revolutions.
- Lars Ole Kristiansen sier:
  
  30. desember 2021, kl. 21:26
  
  Takk for gode kommentarer, Lars og Øystein! Jeg har jo egentlig veldig lyst til å like denne filmen, og i så måte er det fint å lese det dere skriver. Som det fremkommer i podkasten er estetikken og actionregien et uoverkommelig problem for meg, men meta-dimensjonen kunne blitt riktig så gøy hvis den var bedre gjennomført. Skarpere manus, dyktigere skuespillere og en mer helhetlig visjon. De satiriske sparkene til Marvel er artige nok, og under gjensynet med trilogien slo det meg at Reloaded/Revolutions er tidlig ute med en slags fortellerstil som har forplantet seg i dagens superheltfilmer.
  
  At The Matrix-trilogien alltid handlet om Neo og Trinity skal jeg ikke nekte for, men gjensynet påminnet meg om at denne delen av fortellingen likevel engasjerer meg minst. Særlig fordi jeg synes måten den forløses på i Revolutions er slapp. I det hele tatt samler den filmen trådene på en måte jeg opplever som antiklimaktisk. Når jeg likevel tar Reloaded/Revolutions i forsvar, handler dette om det stilistiske uttrykket og mange fremragende sekvenser. :-)
- Lars Klevberg sier:
  
  30. desember 2021, kl. 22:10
  
  LOK
  
  Det har du rett i. Jeg husker jeg ofte tenkte, når jeg så Reloaded, hvordan hadde en superhelt film sett ut om Wachowskis hadde regissert en. Det er noen shots som er helt out of this world. Det gjelder jo alle filmene men i særdeleshet Reloaded.
- Øystein sier:
  
  31. desember 2021, kl. 13:41
  
  Trur nok det er litt av problemet og som irriterer Lana Wachowski. At folk har mest av alt tatt det stilistiske uttrykket fra triologien. Det er derfor hu har gått en annen vei nå og forandret seg som regissør (mistet det som dere sier). At dere bruker så å si hele podcasten og snakker om estetikken og nevner hvordan dere snakket om «highway» scenen fra Reloaded underbygger dette. Jean Baudrillard kritiserte jo oppfølgerne og sa at det er nettopp slike filmer som ville blitt lagt i The Matrix. For meg er blandingen av vestlig og østlig filosofi det mest interessante med The Matrix og den veldig undervurderte Cloud Atlas. Jeg var foreberedt på at Resurrection ikke kom til å revolusjonere action sjangeren og at den var tettere opp mot Cloud Atlas at kanskje det gjore at jeg likte den bedre. Som sagt ikke uten feil og mangler.
Lars Krstian sier:

9. januar 2022, kl. 01:18

Matrix 4 er den mest interessante kinoopplevelsen på flere år. En kontra- universbyggande-film. En langfing til fandom, nostalgi og cashgrab-produksjon. En latterlig satire-meta-greie.

Elendig cinematagrofi, klipp, tempo, musikk og casting. Casting av Neil Patrick Harris er ikonisk rævva. The Merovingian har en absurd cameo.

Historien Wachowski ville fortelle endte åpenbart med Matrix 3. Det er noe ekstremt tilfredstillende ved å se kunstnere fanga i Hollywoods maskineri, smette ut kritikk til hele opplegget, i denne fjerde filmen de aldri ville lage.

Det er så mange grunner til å ikke like denne filmen, og det er så enkelt å ta den. Men etterhvert som filmen rullet avgårde koste jeg meg mer og mer. Det er helt for jævlig deilig å være tilbake i The Matrix.

Keanu spiller Neo, slik han gjorde i første filmen, og jeg digga det. Trinity ble en bedre karakter, med fleire gådehudfremkallende øyeblikk. Bugs er kul og heit som satan. Filmen er så lgbtq- inkluderande at det kanskje er det mest urealistiske med filmen. Det var som om alle bi-karakterane (og skuespillerne) er skeive. Go Wachowski! Til gjengjeld er Neo og Trinity ekstremt heterofile.

Manuset er av en besettelse av The Matrix. Det bobler over av tankar om den opprinnelige trilogien, og det er tydelig at filmene betyr noe helt enormt for Lana Wachowski – 20 år etter. Og det er gøy å være vitne til.

The Matrix Resurrections: Den dårligste filmen jeg noen gong har digga.

Terningkast 3 – Et mesterverk.

Svar
- lars klevberg sier:
  
  10. januar 2022, kl. 22:17
  
  Dette er den beste og mest korrekte anmeldelsen av filmen man noengang kan skrive. Dette er Analysen.
- Lars Ole Kristiansen sier:
  
  11. januar 2022, kl. 13:41
  
  Hahaha, selv om jeg ikke kan fordra filmen, må jeg si meg enig med Lars: Her er du inne på noe. Gøy å lese!