I de to aktuelle filmene Kveldsvakt («Heldin») og Adam’s Sake («L’interêt d’Adam») kikker vi over skulderen på sykepleieren og blir vitne til hvordan profesjonell omsorg er avhengig av ansvarsbevisste helsearbeidere.
Det moderne sykepleieryrket slik vi kjenner det i dag ble initiert av Gud. I hvert fall ifølge Florence Nightingale, som forklarte sin hengivelse til sykepleievirket som svar på et hellig kall. Nightingale kom fra en velstående familie, og hadde ikke trengt å jobbe. Likevel pleiet hun soldater blant annet under Krimkrigen (1853-1856), og la grunnlaget for moderne sykepleie.
Ideen om at sykepleieren kommer til yrket ut fra et kall, er en seiglivet forestilling. Selv om den guddommelige dimensjonen nok har blitt litt svekket i takt med sekulariseringa, har mange av oss en opplevelse av at folk i omsorgsyrkene drives av en slags medfødt vilje til det gode.
Kveldsvakt og Adam’s Sake er i disse dager aktuelle, henholdsvis med ordinær kinolansering (via Arthaus) og i programmet på Bergen internasjonale filmfestival som går av stabelen 15.-23. oktober (se visningstider her). I begge de to filmene skildres sykepleiernes arbeidsvilkår, og peker samtidig på hvordan forestillingen om at sykepleieren drives av et kall lever i beste velgående. Fortellingene og de to hovedpersonene viser hvordan systemet utnytter denne godviljen til det ytterste, og da også hvordan «kallet» kan være til hinder for en systemisk endring.
De to filmene er påfallende like i noen av strategiene de bruker for å vise fram trykket i sykehuslivet. Samtidig gir de helt ulike seeropplevelser, men mer om det senere i denne teksten. Begge følger en kvinnelig sykepleier gjennom en hel vakt fra start til slutt og begge har sekvenser der vi, eller kameraet, henger på ryggen til sykepleieren og følger henne rundt på avdelingen. Det er et virkningsfullt grep som effektivt viser fram det mylderet av skjebner et sykehus består av.
Over skulderen til henholdsvis Floria (Leonie Benesch) i Kveldsvakt og Lucy (Léa Drucker) i Adam’s Sake får vi oppleve hvordan det er å vandre gjennom korridorene og møte pasienter og avdelingens omgivelser med Floria og Lucys blikk. Vi blir utsatt for den samme granskende pasienten med sine krav og behov, vi kan nesten føle hvordan stresset forplanter seg fra linoleumsgulvet, gjennom crocksene og opp i korsryggen.
En indirekte appell
Kveldsvakt utspiller seg på et sykehus i Basel og er regissert av sveitsiske Petra Volpe, kjent for filmer som Traumland (2013) og Die göttliche Ordnung (2017), som handler om sveitsiske kvinners kamp for stemmerett i 1971 (!). Vi møter hovedpersonen Floria om ettermiddagen idet hun skal gå på vakt, og allerede fra starten er tempoet høyt. Floria kler på seg uniformen og veksler noen ord med kollegaen hun skal dele vakt med, før hun trer inn på sykehusscenen hvor hun møtes med henvendelser og krav fra omtrent første stund.
I overlappinga fra dagvaktene får vi vite at de er underbemannet; de er kun to sykepleiere, i tillegg til en praksisstudent, som skal dekke en avdeling. Det er et utall pasienter Floria skal innom i løpet av filmen, mange ber om litt ekstra, eller trenger plutselig mer pleie enn det hun har lagt opp til, og som tilskuere blir vi revet med i denne uavbrutte tidsklemma. Jeg ble sittende og riste på hodet når hun faktisk gidder å ta hensyn til en pårørende som lurer på om sykepleieren kan lete etter morens briller. Floria, du har ikke tid til de jævla brillene!
Floria strekker seg langt, følger opp forespørsler, løper hit og dit, og klarer å være profesjonell og omsorgsfull, riktignok med et litt stivt smil, til tross for den altfor store arbeidsmengden. Når en av pasientene, Severin (Jürg Plüss), en rik, middelaldrende forretningsmann som er privatpasient, gir henne en skyllebøtte for at hun bruker for lang tid på å servere ham te, renner imidlertid begeret over for Floria. Midt oppi liv og død, hennes konstante skyldfølelse og opplevelse av tilkortkommenhet, klikker hun på Severin og kaster den kjempedyre klokka hans ut av vinduet.
Det er en befriende scene, endelig får den oppdemma spenningen i det klaustrofobiske stresset sin forløsning. Frihetsfølelsen punkteres imidlertid når Florias kollega sier hun må ut og finne klokka. Det har hun jo i hvert fall ikke tid til. Hun finner den heller ikke, men når hun skal inn og forklare seg til denne rike pasienten, overrasker han med å drite i hele klokka og å bryte sammen i dødsangst og påfølgende nyvunnet medmenneskelighet.
I starten av filmen ser vi at Floria har med seg noen kjærligheter på pinne, den ene gir hun til sykepleierstudenten som hun skjeller ut en gang i løpet av vakta. Det er en fin detalj, som om hun vet at hun må regne med at hun komme til å havne i en situasjon der hun må si unnskyld i løpet av arbeidsdagen.
Alt i alt ender Kveldsvakt i en slags harmoni. Selv om Florias arbeidsdag har vært utrolig krevende og innholdsrik, ender hun i en slags avklarthet. Vi opplever at hun er utrolig snill og at hun har gjort sitt beste, og filmen ser ut til å kommunisere at Floria på sett og vis er enig i den vurderinga. At filmen i stor grad deler Florias eget blikk på seg selv og situasjonen, gjør at den oppleves som litt flat, særlig når etterskriften samtidig retter en indirekte appell om behovet for å rekruttere flere sykepleiere. Det moralske stresset i Florias arbeidshverdag burde kanskje ha hatt noen mer synlige konsekvenser ved filmens slutt.
Tillit og identifikasjon
I Adam’s Sake synes jeg imidlertid det moralske stresset kommer tydeligere fram, fordi hovedpersonen Lucy går langt utover profesjonalitetens grenser i oppfølginga av pasienten Adam (Jules Delsart) og hans mor Rebecca (Anamaria Vartolomei). Lucy er sykepleier på en pediatrisk avdeling og en av pasientene hun skal pleie er fire år gamle Adam som er innlagt for underernæring. Moren er tillagt en form for begrenset tilgang til barnet, på grunn av underernæringen, og i starten av filmen går konflikten ut på om helsepersonellet kan stole på at mor faktisk gir Adam den maten sykehuset har bestemt.
I første omgang kan de ikke det, Rebecca går imot sykehusets råd og gir Adam en slags hjemmelaget velling fordi hun mener han blir dårlig av sykehusmaten. Dette bidrar til en ytterligere svekkelse av tilliten fra sykehusets side, og Lucy får beskjed om at Rebecca må forlate avdelingen. Lucys tvil knyttet til om det er lurt å adskille mor og barn og hennes kamp og forhandling mellom sykehusets regler og hensynet til den lille familien, utgjør hovedkonflikten i filmen. Gjennom dette dramaets fortettede 78 minutter trekkes Lucy mellom ulike hensyn innen omsorgsyrkenes vanskelige, tidvis paradoksale, etiske landskap.
Adam’s Sake frembringer flere gode problemstillinger knytta til makt og avmakt som forelder, og som profesjonell helsearbeider. Hvor lenge skal man la tvilen komme en mor til gode, når er det rimelig å ta fra en forelder omsorgen for sitt eget barn? Hva legger man i idealet om å ivareta barnets beste?
Styrken i filmen er at man som seer aldri blir sikker. Jeg vet fortsatt ikke om mora eller sykehuset hadde rett i avgjørelsene sine. Det at Lucy har sin egen personlige erfaring som alenemor, som fører til at hun går veldig opp i både Adam og Rebecca, gjør at vi også trekker hennes vurderinger i tvil. Kanskje hun overidentifiserer seg, og tror at moren er akkurat som henne selv, og at hun derfor trenger akkurat den samme typen oppfølging og støtte som hun selv fikk, eller manglet, da hennes barn var lite.
Underveis bryter Lucy med all profesjonell kutyme, blander seg inn i situasjoner etter at hun har blitt bedt om å dra hjem, og tvinger så å si Rebecca til å ta inn på et herberge. Lucy går med andre ord litt i oppløsning, dette er jo ikke holdbar atferd, men hun gjør det likevel, det moralske stresset er for sterkt til at hun klarer å stå imot. Den krevende arbeidshverdagen setter spor i den erfarne Lucy på en helt annen måte enn i den yngre Floria.
Selv om de to filmene har en del likheter, er de også svært forskjellige. Adam’s Sake er en film som føles intenst realistisk. Bare lydbildet alene er for eksempel fullt av hverdag; det knirker i crocks og sykehussenger, det kremtes og snufses mens sykehuset durer i bakgrunnen. Denne realistiske og intime stilen kan man kjenne igjen fra den belgiske regissøren Laura Wandels tidligere produksjoner, som den prisbelønte Playground (2021), om et søskenpar som utsettes for grusom mobbing i skolegården.
I Adam’s Sake bytter Wandel ut barnets perspektiv med sykepleierens, og kameraet som følger Léa Drucker i alt hun gjør gir oss en nærhet til hennes opplevelse, folk er bleke (og syke), har ringer under øynene og hele kammerspillet er badet i et grønnskimret sykehuslys.
Men den største forskjellen mellom Kveldsvakt og Adam’s Sake ligger nok i manus- og skuespillerarbeidet. Franske Léa Drucker er utrolig god i rollen som Lucy, tilbakeholden og kontrollert, selv når hun er på mest frustrerte. Riktignok med enorm intensitet og bevrende underleppe. Til forskjell fra Kveldsvakt klarer også Adam’s Sake å vise fram pasienter som er slitsomme og vanskelige, ikke fordi de er sjablongmessig onde eller slemme, men fordi de står midt i livene sine når de kommer på sykehuset. Vi kan alle være kjipe pasienter når vi er redde.
Det at vi kun egentlig følger én familie er også en styrke i Adam’s Sake. Det gir oss muligheten til å gjennomgående overveie Lucys valg. I Kveldsvakt blir antallet pasienter som Floria forholder seg til kaotisk (også for oss), og ingen av dem utforskes i særlig grad. I stedet seksjoneres pasientene litt i to grupper; de snille og de slemme. Noe dybde oppnås imidlertid med Severin, den rike pasienten, men her også blir samtalen og relasjonen liggende å duppe i overflaten. Mest fordi jeg ikke helt tror på den personlighetsendringa pasienten går igjennom. Når han liksom plutselig forstår at han kan dø, blir han helt enormt generøs. Det hadde jo vært flott om virkeligheten var sånn, her blir det for mye eventyr for min smak.
Dette bidrar dessuten til at Kveldsvakt får et didaktisk preg – det gnis liksom inn at vi skal skjønne hvor vanskelig det er å være sykepleier, en innsikt vi har oppnådd allerede etter fem minutter. Den direkte oversettelsen av den tyske tittelen, Heldin, er «heltinne» – noe som underbygger Laura Volpes litt enkle tilnærming til tematikken. Når det er sagt, har likevel Kveldsvakt et godt driv og Beneschs muntre, nesten naive, oppsyn er en fin kontrast til den dunkle sykehustilværelsen.
Helse på dagsorden
De to filmene vises på et svært passende tidspunkt i norsk sammenheng. I forrige uke var temaet for Debatten (vist på på NRK1, torsdag 9. oktober) at direktørene i Helse-Norge har dobbelt så høye lønninger som helseministeren, samtidig som det kuttes i en haug med helsetilbud til pasienter. Det er nesten til å le av når urettferdigheten blir så satt på spissen som her; på toppen kastes millionene etter byråkrater som er flinke til å kutte i helsebudsjettene.
Kuttene presser helsearbeidere til å gjøre mer for mindre penger, skaper stress og for noen blir arbeidet uutholdelig, en virkelighet som de flotte sykepleier-portrettene i både Adam’s Sake og Kveldsvakt skildrer. Midt i denne tilstandsrapporten fra de norske helseforetakene blir jeg imidlertid nesten litt frustrert over at Floria og Lucia framstilles såpass heltemodige.
Ikke fordi det ikke er sant, veldig mange sykepleiere strekker seg nok langt, et nylig eksempel er situasjonen samfunnet var i under pandemien. Men all den tid sykepleiere framstilles som helter, med det Nightingale-inspirerte «kallet» i ryggmargen, risikerer man at samfunnet tar for gitt at sykepleieres kapasitet blir utnytta til det ytterste. Jeg har sjøl skrevet en roman om profesjonell omsorg, og i all beskjedenhet synes jeg at jeg har et ganske godt poeng i det å påpeke at noe av poenget med å ha en velferdsstat er at omsorg og ordentlig pleie ikke skal være avhengig av enkeltpersoners forgodtbefinnende eller snillhet.
Velferdsstaten har systematisert og profesjonalisert omsorg slik at vi alle skal kunne utføre det, uavhengig av kall og «medfødt» snillhet. Sykepleiere må få lov til å være normale mennesker de òg, og ha et yrke som er bærekraftig – både økonomisk og psykososialt. For at verden skal gå rundt, og sykepleierstudenter rekrutteres, må nesten folk kunne bidra i omsorgen med den medmenneskeligheten de har, selv om den ikke er fullt så lysende som Floria og Lucys.
En lignende problematikk blir adressert i sesong fire av HBO-serien The Wire (2002-2008) da den lite street-smarte Pryzbylewski forlater politiet etter å ha skutt en afro-amerikansk kollega og begynner å jobbe som lærer. Prez er en samvittighetsfull lærer og menneske, og tar seg særlig av den ene eleven Dukie, som er sønn av rusmisbrukere, og kommer fra et dysfunksjonelt hjem. En av de mest hjerteskjærende øyeblikkene er den siste gangen Dukie oppsøker Prez og ber ham om hjelp, og hans gamle omsorgsfulle lærer slipper ham. Han blir overlatt til seg selv, og det går selvsagt også til helvete.
Det er en fæl scene, men kvaliteten ligger blant annet i å vise at individuell godhet ikke er nok når samfunnsstrukturene ikke funker. I Norge var det for noen år siden en lege som begikk selvmord fordi hun ikke orka presset på jobb, en hendelse som ledet til et opprop mot den høye arbeidsbelastninga. Og sykepleierne har et av de yrkene med størst flukt, en av fem slutter i jobben etter ti år i følge SSB.
To filmer kan ikke løse de strukturelle problemene, ei heller belyse alle sidene ved et mangelfullt system. Men jeg skulle gjerne sett at idealet om den selvoppofrende, for ikke å si selvutslettende sykepleieren, ble mer nyansert i framstillingene. Dette gjelder særlig Kveldsvakt, siden den jo har et ganske eksplisitt mål om bevisstgjøring, og muligens rekruttering, for øyet.
Til tross for enkelte innvendinger, ønsker jeg disse filmene varmt velkommen. Adam’s Sake er en film med mange kvaliteter som strekker seg langt utover den overordnede helsediskusjonen. Kveldsvakt er også en medrivende film, selv om den blir litt for grunn i portrettene sine. Det er sjeldent med filmer som gir realistiske innblikk i helsesektoren slik som disse to gjør.
I norsk sammenheng har særlig Dag Johan Haugerud vært innom sykepleieryrket i både Kjærlighet (2024) og Som du ser meg (2012). Selv om jeg elsker Haugeruds sykepleiere, har de kanskje litt vel god tid? Så vidt jeg husker er det i alle fall ingen av dem som jobber med akuttsituasjoner.
Fremover håper jeg på flere framstillinger som tør å utforske hva som skjer når man tar kallet ut av yrket.
*