Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Tomás Gutiérrez Aleas Minner fra underutviklingen (1968) vises fra og med torsdag 18. september – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.  

*

Minner fra underutviklingen («Memorias del subdesarrollo», 1968) av Tomás Gutiérrez Alea regnes som et hovedverk i latinamerikansk filmhistorie og er en av de mest innflytelsesrike filmene fra den cubanske revolusjonens tidlige år.

Fortellingen skildrer Sergio (Sergio Corrieri) en desillusjonert intellektuell i Havana som betrakter omveltningene rundt seg med distanse og forakt, og den blander dokumentariske innslag med fiksjon i et formspråk som både reflekterer og utfordrer epokens uro.

I 1959 tok revolusjonære styrker ledet av Fidel Castro makten fra Batista-regimet. I 1961 sto USA bak invasjonen i Grisebukta, et forsøk på å vinne Cuba tilbake fra kommunistisk innflytelse under den kalde krigen. I denne perioden åpnet også USA grensene for hundretusener av cubanere, hovedsakelig fra overklassen, som flyktet fra Castros nye styre. Dette var, mildt sagt, en turbulent tid for landet, preget av dramatiske endringer i begynnelsen av 26. juli-bevegelsens sosialistiske prosjekt.

Tomás Gutiérrez Alea var en filmskaper fra Havana, og en sentral figur i Nuevo Cine Latinoamericano. Dette var en bevegelse som hentet inspirasjon fra den europeiske auteur-tradisjonen for å utforske temaer som neokolonialisme og latinamerikansk identitet, og som brukte filmen som verktøy for politisk refleksjon. Minner fra underutviklingen var hans andre film, basert på Edmundo Desnoes’ roman Inconsolable Memories (1965), og forteller historien om en mann som blir værende på Cuba – ikke fordi han støtter revolusjonen, men fordi han forakter både den og alternativene som står igjen.

Minner fra underutviklingen består av fragmenter fra Sergios personlige liv, satt opp mot Cubas politiske virkelighet tidlig på 1960-tallet. Alea vever sammen dokumentaropptak, klipp fra andre filmer og taler for å fange essensen av en epoke, samtidig som han holder en narrativ linje gjennom Sergios relasjoner. Soldater, prester og Brigitte Bardot. Marxisme, ballkjoler og Hemingway. Denne kulturelle berg-og-dalbanen, fortalt av en kyniker, er i bunn og grunn et spill mellom fakta og subjektivitet; historien utspiller seg mens revolusjonen blir til missilkrise, og Sergio sørger over sine personlige tap.

Vår hovedperson er den typiske moderne overklassemannen: rasjonell, kultivert og distansert. Han minner om Camus’ Meursault; begge lever gjennom politiske uroligheter med apati, men blir likevel fanget opp av bevegelsene rundt seg. I en sekvens som dokumenterer Grisebukta-invasjonen, observerer Sergio spenningen mellom individet og kollektivet. Han merker hvordan vold rettferdiggjøres gjennom kollektive mål, mens kollektivt tap forklares med individuell svakhet.

Sergio selv legemliggjør denne spenningen; han bruker sin kritikk av det han kaller det underutviklede cubanske samfunnet som et forsvar for hvorfor hans egne relasjoner kollapser, uten å stille spørsmål ved seg selv. Kort sagt: Hvis skylden alltid ligger hos andre, er ingen ansvarlig.

Det kan sies at Sergio selv er et minne om underutvikling. Hans manglende evne til selvrefleksjon og hans letthet i å peke fingre speiler hans kritikk av Cubas situasjon – som om mennesket alltid er uløselig knyttet til samfunnet det tilhører.

Minner fra underutviklingen er på mange måter en kritikk av selve kritikken, slik det sies i filmen under en debatt: en tvil på tvilen. Dette kommer tydelig frem i Sergios beskrivelser av kvinnenes feil; først hans kone Laura (Yolanda Farr), som han kritiserer for å forsøke å distansere seg fra arbeiderklassen, og deretter Elena (Daisy Granados), en mye yngre jente, for å være ukultivert og brutal. Sergio forakter både borgerskapet, som han beskriver som tomt, og folket, som han ser på som underutviklet og intellektuelt svakt. Han ender opp midt imellom, alene og isolert, slik Cuba selv står mellom verdens stormakter.

I motsetning til Sergio – og langt fra apatisk – ga Tomás Gutiérrez Alea kritisk støtte til cubansk sosialisme. Han beskrev seg selv som en mann som kritiserte innenfor revolusjonen, for å forbedre den, ikke ødelegge den. Det er nettopp dette som gjør Minner fra underutviklingen til en særlig interessant kommentar. Filmen skaper rom for refleksjon der fordømmelsen ikke rettes mot en bestemt politisk gruppe, men mot mangelen på overbevisning i seg selv – både hos individet som tror seg hevet over kollektivet, og hos samfunnet som ikke ser individet. Denne komplekse spenningen forblir uløst, akkurat som Sergios eget ubehag.

Minner fra underutviklingen er en filosofisk rik og historisk viktig film, preget av stilsikker regi og en tydelig auteurstemme. Aleas kritikk av apati viser hvordan intern kritikk kan være et nødvendig verktøy for fremgang, med fokus på refleksjon og forandring heller enn avstand og stagnasjon.