Paolo Sorrentino lar oss filosofere sammen med hovedpersonen i Parthenope, den store skjønnheten som forsøker å finne ut av hvorfor livet er verdt å holde fast ved.

1950. En båt ankommer den pittoreske napolitanske kysten, omsvøpt av krystallblått hav. Den frakter en overdådig oppstaset kjerreseng, som velkomstgave til husets kommende datter. I det samme havet kommer Parthenope til verden og blir møtt av rungende jubel. Hun skriker.

Skjønnheten som er så prominent i både estetikken og tematikken til mange av Sorrentinos filmer, åpenbarer seg tidlig også i Parthenope. Naturens iboende fagerhet komplementeres av utsmykket kystarkitektur som vitner om både smak og velstand. Kamerabevegelsene og klippingen følger en behagelig, stillferdig rytme. De maleriske tablåene er komponert med stø hånd. Fargepaletten er lys og fargemettet. Alt sammen gir fiksjonsuniverset en forførende, mytisk fremtoning: Det fremstår ikke helt som virkelighet, men heller ikke som ren fantasi. 

*

1968. Parthenope (Celeste Dalla Porta) stiger opp fra havet, plutselig voksen. Hennes ynde og prakt skinner så tydelig gjennom at man umulig kan sette spørsmålstegn ved premisset for den neste fasen av livet hennes: Hvor enn hun går, hva enn hun gjør, vil hun overøses av beundrende, begjærlige og misunnelige blikk.

Men Parthenope vil være mer enn bare vakker. Hun har vokst opp i et univers der hver eneste replikk har et poetisk tilsnitt, og berømmes for sitt skarpe, kyniske vidd av nær sagt alle hun møter. Omverdenen later til å forvente passiv underdanighet, så ethvert tegn på personlighet eller kløkt vil nødvendigvis fascinere. Selv under antropologieksamen på universitetet er dette en faktor: Verden settes på pause når hun uttrykker en tiltalende blanding av kunnskap og uvitenhet.

Midt oppi dette har Parthenope én relasjon hun stoler på, én person som alltid har vist henne betingelsesløs kjærlighet, i broren Raimondo (Daniele Rienzo). Dynamikken mellom de to er ikke frarøvet den erotiske undertonen som preger samtlige av hennes menneskelige interaksjoner (og især dem med menn), men de oppnår en spirituell sammensmeltning som ingen andre kan nærme seg. De er ett, de kjenner hverandre som ingen andre, de elsker hverandre av årsaker som de begge vet at ikke (utelukkende) handler om overflate.

Seg imellom deler også Parthenope og Raimondo en melankoli som fremstår uforklarlig. Hele livet står for deres føtter, de er unge og vakre i en verden som verdsetter disse to kvalitetene over alle andre, men dette fjerner ikke følelsen av lengsel. Lengsel etter en svunnen, uskyldig barndom; lengsel etter respekt og meningsfulle relasjoner; lengsel etter lykken mange anser som en selvfølge.

*

I gresk mytologi var Parthenope en sirene som lokket til seg alle forbipasserende sjømenn med sin uimotståelige stemme. Da Odyssevs viste seg i stand til å utstå hennes sang uten å overgi seg (ved å beordre mannskapet til å binde ham fast til masten og ikke slippe ham fri uansett hvor mye han tigget og ba), druknet hun seg i skam og skuffelse og skylte opp på land i byen som skulle bli oppkalt etter henne. «Vår» Parthenope er en slags reinkarnasjon, og viser seg å ha lignende kvaliteter som sin formor.

Det er imidlertid forskjellige dimensjoner ved Parthenopes tiltrekningskraft. Mest åpenbart er hennes status som objekt for andres lyst. Spesielt i denne første delen av filmen er den seksuelle spenningen allestedsnærværende, og den nesten-incestuøse relasjonen mellom Parthenope og Raimondo springer ut av dette. Men Raimondo er ikke er interessert i jenter på den måten, sies det, så interaksjonene med Parthenope fremstår som en desperat søken etter menneskelig kontakt snarere enn en jakt på seksuell tilfredsstillelse.

I tillegg til utseendet, er Parthenopes kombinasjon av blyg selvnedlatenhet og tilslørt mystikk sjarmerende og sympatisk. I så måte kan hun minne om Fyrst Mysjkin i Fjodor Dostojevskijs Idioten: Alle misunner Parthenope, men jordnærheten hennes gjør det vanskelig å faktisk bebreide henne alt hun får servert gratis. I likhet med Mysjkin, bidrar dette til at alle Parthenope møter har en tendens til å åpne seg opp, gi henne innpass, og være fortrolige på en måte som overhodet ikke samsvarer med dybden på relasjonen.

Men det er også noe uhåndgripelig som spiller inn i de øvrige rollefigurenes oppfatning av Parthenope – en karisma som verken kan innøves eller beskrives. En må nesten bare akseptere at hun besitter en magisk sirenemakt som det ikke finnes maken til i virkeligheten.

*

1973. Sommersolen bringer med seg lovnader om guddommelig velbehag og ubegrensede muligheter for Raimondo, Parthenope og (i mindre grad) deres patetiske barndomskamerat Sandrino, som de sleper med seg til paradisøya Capri. Parthenope er stadig mer belest, men har en fraværende utstråling og virker reservert i møte med livets grunnleggende premisser. Hun er hevet over vanlige problemer, tilbaketrukket og fremmedgjort – rett og slett ikke helt «med». Hun har ennå ikke funnet ut av nøyaktig hva som gjør livet verdt å leve. Alt er tilgjengelig, alt er enkelt, og derfor er alt litt uinteressant. En kjedsommelig mangel på utfordringer er et uhyre privilegert problem, men effekten det har på Parthenope synes tydelig i hennes livløse øyne.

Utifra bruddstykkene vi har blitt servert fra Parthenopes liv å dømme, begynner sommeren på Capri omtrent som forventet. Hun skjenkes oppmerksomhet fra alle ønskede og uønskede hold, men selv ikke rikmannen som svever over øya i et helikopter og innstendig ber om et stevnemøte evner å fremprovosere noe i nærheten av en kjærlighetsrespons. Parthenope har tross alt det hun trenger og vel så det, hvilken nytte har noen ekstra millioner lire hvis det går på bekostning av så mye som et snev av frihet og selvbestemmelse?

Den eneste som lykkes i å bryte ned forsvarsmurene hennes og oppnå noe som ligner på respekt, er den deprimerte, homofile forfatteren John Cheever (spilt av Gary Oldman). I hans megetsigende sukk, hans nihilistiske, men poetiske ordlag og grimasene i hans foreldede ansikt ser Parthenope egenskaper hun frykter at hun også har, og egenskaper hun ønsker mer enn noe annet å omringe seg med og tilegne seg selv. Cheever avslår imidlertid hennes tilbud om å utvikle relasjonen, ettersom han nekter å stjele ett eneste øyeblikk til av ungdommen hennes.

Dermed vender Parthenope tilbake til sin bror og makker. De danser tett og deler hungrige blikk og berøringer, før treenigheten oppløses i opptakten til elskovsakten. Raimondo vandrer retningsløst omkring, ensom og forvist. John Cheever, som drikker alene med et besynderlig ansiktsuttrykk, fremstår som en projisering av Raimondos skjebne, men han nekter å la denne gå i oppfyllelse. Alene og fortapt gir han seg selv til havet.

*

Som i The Hand of God og Den store skjønnheten tyr Sorrentino til et uventet dødsfall som katalysator for endring i filmens premiss og tone. Med dette fullfører han også Parthenope-myten, men med rollene byttet om. Det er Raimondo som ikke lykkes i å forføre verken Parthenope eller Sandrino, og gir etter for sine tidligere etablerte suicidale impulser – selv fremgangsmåten samsvarer med myten.

Den ungdommelige følelsen av udødelighet avsløres som dårskap, og voksenlivet står plutselig for døren kledd i sorg.

*

1974. Parthenopes melankoli, som tidligere kunne virke påtatt, er nå berettiget. Smerten som skjuler seg bak øynene har et konkret opphav, og hennes søkende retningsløshet er forståelig for alle og enhver. I sitt villrede får hun det for seg at en glamorøs skuespillerkarriere er utveien, og overgir seg til den forlokkende opphøyde stien som blir pekt ut for henne. I møte med Greta Kool (Luisa Ranieri) oppdager imidlertid Parthenope at også kjendislivets utvendige lykke bare er en fasade.

Isteden drar Parthenope ut på eventyr med en gammeldags mafioso som regjerer i slummen. Her får hun innblikk i en side av livet hun aldri tidligere har hatt tilgang til. Desperasjon og elendighet preger gatene de vandrer gjennom, og hennes organisasjonskriminelle beiler blir møtt med ærefrykt. De tar turen til en offentlig ekteskapsfullbyrdelse: Et ungt ektepar har vist seg ute av stand til å reprodusere på eget initiativ, og må derfor veiledes gjennom prosessen. Brudens bedende blikk møter Parthenopes. Hun kjenner det igjen som sitt eget.

*

Når så å si alle scenene er bygget rundt hovedpersonen, hviler mye på skuespilleren. Sorrentino har valgt å ta sjansen på relativt ferske Celeste Dalla Porta; dette er hennes første ordentlige rolle i en langfilm. At hun er ukjent for publikum, forsterker følelsen av å ville bli kjent med henne – på samme måte som alle hun møter i filmen.

Mest slående ved Dalla Porta er evnen til å fremstå som et blankt lerret, en kvalitet som også var prominent hos for eksempel Liv Ullmann tidlig i karrieren. Ansiktsuttrykkene og mimikken preges av tilbakeholdenhet, på en måte som gjør at de kan leses i flere retninger. Vinglingen mellom obsternasig selvsikkerhet og nølende frykt er ikke alltid helt enkel å bli klok på.

*

1975. Parthenopes foreldre har mistet livsgnisten i kjølvannet av Raimondos bortgang. Faren gjør det tydelig at det eneste Parthenope kan tilby dem, det eneste som kan dra dem ut av depresjonens tyngende tåke, er et barnebarn. Parthenope kjenner livet vokse i seg, før hun velger å frasi seg familiens betingete kjærlighet og avslutter svangerskapet på ulovlig vis. 

Hun velger kunnskapen som livsretning. En karriere innen akademia vil forhåpentligvis dempe den eksistensielle krisen som aldri helt har sluppet taket. Rastløsheten erstattes av et uimotståelig press til å velge en vei og forplikte seg. Hun kan ikke være ung for alltid.

*

Parthenopes ensomhetsfølelse er et resultat av en besynderlig mangel på dyptgående, varige forbindelser til andre etter tapet av broren. Unntaket er relasjonen til professor Marotta, som gradvis vokser seg sunn og sterk. Han har ingen intensjoner om å erobre henne, er ikke sjalu når hun får oppmerksomhet fra andre, og er oppriktig interessert i hva hun har å si, uten å virke uforbeholden eller påtatt. Marotta er Parthenopes første kvalifiserte mentor, som behandler henne med respekt og ærlighet.

*

1982. Den akademiske karriereveien går omtrent som planlagt, og Parthenope jobber iherdig sammen med sin gamle professor. Skjønnheten er løftet av en modenhet som kler henne. En tilværelse som rommer mer enn transaksjonell skjønnhet har gitt henne farge i kinnene og liv i øynene.

Likevel klarer hun ikke å dy seg for å se nærmere på noen gåtefulle aspekter ved den menneskelige eksistensen. Denne gangen er det religionsutøvelse som står for tur, med forskning på San Gennaro-mirakelet som inngang. Uten å anstrenge seg får hun tilgang til kirkens artefakter og hemmeligheter. Selv ikke her er den seksuelle dimensjonen fraværende, men i mye større grad enn tidligere er det Parthenope som leder an – om ikke annet et tegn på at hun har funnet ut av hva hun vil ha og hvordan hun skal få det. Men hun finner lite å ta vare på i religionens skattkammer: Også dette er et spill der kyniske råder og naive lider.

Når Parthenopes professor nærmer seg pensjon, staker han ut en ny kurs for henne. En stilling har åpnet seg opp i Trento, og hvis hun får den er det ingenting som vil hindre henne fra å fylle skoene hans om noen år. Parthenope kvier seg for å forlate Napoli, byen som har gitt henne alt hun har og frarøvet henne alt hun har mistet. Men Parthenope drar. Og hun ser seg ikke tilbake. 

*

2023. Den eldre Parthenope spilles av Stefania Sandrelli, kjent fra en rekke italienske filmklassikere. Utstrålingen hennes er varm og selvsikker. Stien som ligger bak henne, er hennes egen. Smerten i blikket er borte. Hun virker tilfreds.

*

Det lange temporale hoppet før avslutningen, gjør at den kan tolkes i mange forskjellige retninger. Parthenope forteller vagt om delene av livet vi ikke har fått se. Stemmen og ordvalgene tilsier at hun har gjort det hun ville, skulle, måtte eller burde. At valgene ble riktige til slutt. Det tok lang tid å bli lykkelig, selv om mulighetene var der hele tiden. Hvorfor det? Hun vet ikke.

Men jeg tror Paolo Sorrentino vil si oss noe om hvordan forventningene til livet – at det skal leve opp til mytene vi blir fortalt – hindrer oss i å oppleve tilfredsstillelsen vi alle søker.