Filmfrelst #476: Julia Ducournaus Titane

I denne episoden av Filmfrelst diskuterer vi Julia Ducournaus kontroversielle Gullpalme-vinner Titane, som nå er aktuell på norske kinoer. Vi reflekterer også over hva som gjør body horror-sjangeren så fascinerende.

Franske Julia Ducournau fikk sitt gjennombrudd med skrekksensasjonen Raw i 2016, og deltok altså med Titane i hovedkonkurransen i Cannes i år, der Ducournau ble den andre (!) kvinnelige regissøren til å vinne Gullpalmen. Titane er en av de mest kompromissløse og polariserende filmene som noensinne har vunnet pris i Cannes, og er en film man vanskelig kan snakke om uten å gå detaljert til verks.

Mottagelsen her i Norge etter kinopremieren tyder på at Titane er et uregjerlig verk få er helt enige om, og dette er også tilfelle for panelet i denne podkastepisoden, der vi har besøk av filmskaper og body horror-entusiast Emilie Blichfeldt (How Do You Like My Hair?, Saras intime betroelser), i samtale med Montages-redaktør Lars Ole Kristiansen.

Episoden inneholder spoilere, men de varsles underveis.

God lytting!

Skriv ut artikkelen 7 kommentarer

Jon Christoffersen sier:

9. november 2021, kl. 22:32

Huff! Her burde dere hatt med flere gjester. Utrolig irriterende med bare en gjest når vedkommende var så kjip i omtalen av dette mesterverket. Denne filmen var jo kanonkul og original, og jeg skjønner ikke poenget med å henge seg opp i litt smårusk her og der og overproblematisere alt mulig. Filmen forsøker jo ikke å være troverdig. Og hvis den er post-moderne – so what? Jeg nøt hvert sekund! Årets kuleste film sammen med Dune for meg!

Svar
- Lars Ole Kristiansen sier:
  
  10. november 2021, kl. 12:53
  
  Jeg er svært begeistret for filmen selv, men tenker det er helt naturlig å ha delte meninger om TITANE, og har ingen problemer med å gå Emilies innvendinger i møte. Vi bestemte oss for å ikke snakke om filmen før opptak, så det var ikke avklart på forhånd om episoden ble «euforisk» eller kritisk – eller begge deler. TITANE er en av årets definitive, vesentlige filmer, og således en «topplistefilm», men jeg er ikke av den oppfatning at TITANE er en «perfekt» film (hva det nå enn betyr). Og i alle tilfeller: Definitivt ikke for enhver smak. PS: Vi laget også en episode om (blant annet) TITANE fra Cannes: http://montag.es/jjQ
- Jon Christoffersen sier:
  
  11. november 2021, kl. 13:34
  
  Her må man bare nyte det man får av filmen. Det er enkeltscener her som er helt vidunderlige. Scenen med brannmennene sitt party gjorde uutslettelig inntrykk. Og volden og selvskadingen her sitter også godt i, kjenner jeg nå noen dager etter å ha sett filmen. Må bare anbefale alle å se denne på kino. Her trengs stort lerret og høy lyd! Så skjønner jeg også at filmen er vanskelig å snakke om. Filmen er kul litt på samme måte som noen personer er det: du merker det, men det er vanskelig å sette ord på. Det er bare noe med selve deres vesen. Sånn virket TITANE på meg.
- Lars Ole Kristiansen sier:
  
  11. november 2021, kl. 14:40
  
  Skriver under på dette! En sånn type film. Et vesen/uvesen. Godt oppsummert, Jon.
Thomas Heie sier:

10. november 2021, kl. 11:18

Alexia likner ikke tilfeldigvis på noens avdøde sønn, hun søker opp plakater over savnede personer og ser gjenskapninger av hvordan de ville sett ut i dag og prøver å etterlikne utseendet til en av dem ved å transformere ansiktet sitt inne på et offentlig toalett.

Som Eskil Vogt snakker om i podcasten Levende bilder (Vogt gikk på filmskole i Frankrike med filmens produsent), er finansieringen av filmen en kombinasjon av Raws suksess, at Julia Docournau er blitt en stjerne og er veldig veltalende og karismatisk, fransk film og Cannes-festivalens ønske om løfte fram noe altenativt og Vincent Lindons posisjon i Frankrike som veldig folkekjær.

Svar
- Lars Ole Kristiansen sier:
  
  10. november 2021, kl. 13:04
  
  Jeg hørte episoden du henviser til, og ville unngå å parafrasere Vogt – og tenker selv at RAW sin suksess er den aller viktigste årsaken, i tillegg til castingen av Lindon (men det er jo også en høna eller egget-situasjon, hvor tidlig i prosessen han ble involvert vet jeg ikke noe om). Litt usikker på tanken om at Cannes’ er mer interesserte i å løfte frem «noe alternativt» enn tidligere, for overskridende, endog ekstreme filmer har alltid vært en viktig del av festivalens profil. Fra CRASH og FUNNY GAMES til OLDBOY og HOLY MOTORS (og dette er kun titler fra hovedkonkurransen). Men at det skjer noe med tanke på sjangerfilm, kjenner jeg meg igjen i. At man kunne «ta for gitt» at TITANE skulle til Cannes (med tanke på finansiering) handler mer enn noe annet om at RAW gikk av som en bombe i Kritikeruken og ble en vaskeekte «Cannes-sensasjon». Får man til noe slikt, blir man invitert tilbake med sin neste film, og gjerne i et gjevere program.
Simen Kolstad Lindblad sier:

16. november 2022, kl. 14:06

Jeg returnerte nylig til denne episoden etter å endelig ha fått sett Titane (fikk dessverre ikke opplevd filmen på kino i fjor høst) og det var veldig spennende å høre de ulike perspektivene deres på filmen.

Jeg vet at mange har (med rette) trukket frem Cronenberg og body-horror som viktige referansepunkter for Titane, men jeg opplevde den faktisk mer som en monsterfilm. Det var noe monstrøst og fremmedgjørende over fremtoningen til Alexia og underveis begynte jeg å sette henne i sammenheng med Frankensteins monster – hun er jo «skrudd sammen» av metal på samme måte som det klassiske monsteret. Det var også en innstilling med silhuetten hennes i en døråpning som fikk meg til å tenke på Nosferatu.

Jeg vet ikke om denne monsterfilm-parallellen har blitt drøftet av Julia Ducournau selv noen gang, men jeg tenkte mer på dette enn på body-horror da filmen var over. Dette er kanskje litt langsøkt, men monster-tematikken fikk meg til å dra en linje til fabelfilmene til Guillermo del Toro, som jo også er opptatt av hvordan man kan kjenne empati for monstre. Og er det ikke noe fabelaktig over Titane?

Anyways, en heftig filmopplevelse som overgikk mine litt justerte forventninger.

Svar