Begrepet: Body-Horror

«Begrepet» er en spalte der vi enkelt forklarer opprinnelsen og betydningen av et begrep knyttet til filmens verden.

«Body-Horror» er et begrep som brukes om filmer som har et sterkt estetisk fokus på kroppslig forandring og mutilering. Ofrene kan selv ikke styre det som skjer siden det som oftest er som følger av en ekstern påvirkning i form av en overgriper eller noe overnaturlig. Genren spiller på folks iboende frykt for mekanisk-teknisk kroppslig skade. Kjente regissører som ofte benytter body-horror-elementer er japanske Shinya Tsukamoto og kanadiske David Cronenberg. I nyere tid har genren sett en revitalisering med torturpornofilmene i Saw-serien.

Eksemplet under er hentet fra Shinya Tsukamotos Tetsuo, som handler om en mann som plutselig opplever at hans kropp forvandles om til en maskin.

Skriv ut artikkelen 26 kommentarer

Daniel F N sier:

2. februar 2010, kl. 17:59

Er det bare jeg som synes Tetsuo 1 er en forferdelig film?

Svar
Geir Friestad sier:

2. februar 2010, kl. 18:11

Sikkert ikke, men det er altså helt feil. :-) Tsukamotos film er et industrielt mesterverk, og en voldsomt sentral film innen japansk cyberpunk cinema (bare slått i viktighetsgrad av Sogo Ishiis tidlige filmer).

Svar
Daniel F N sier:

2. februar 2010, kl. 18:15

Er det feil at jeg synes det er en forferdelig film? Ja vel.

Jeg forstår at filmen har fått seg en omfattende fanskare, men jeg personlig ville aldri kalt filmen for et mesterverk. En ambisiøs, eksperimentell film som var vellykket teknisk en gang i tiden, men som i dag ikke har noen som helst relevans. Men så er ikke japansk cyberpunk noe jeg bryr meg om.

Svar
Karsten Meinich sier:

2. februar 2010, kl. 19:28

Japansk cyberpunk. Dere er far-out. Jeg venter ennå på norsk cyberpunk.

Svar
Geir Friestad sier:

2. februar 2010, kl. 21:12

Daniel: Hehe, nei det er feil at det er en forferdelig film, ikke at du synes at den er det. Å si at den er helt uten relevans i dag er, for å ta litt hardt i, litt som å si at Citizen Kane er helt uten relevans i dag. Det faller selvsagt på sin egen urimelighet. Viktige filmer slutter ikke å være viktige bare fordi det kommer filmer senere som viderefører teknikkene som ble introdusert med dem.

Karsten: Dere argumenterte jo for at norsk film ligger rundt ti år etter i sist Filmfrelst, så sånn sett er vel tiden inne for norsk cyberpunkfilm… ;-)

Svar
Daniel F N sier:

2. februar 2010, kl. 23:13

Hvilke teknikker ble introdusert med Tetsuo?

Svar
Karsten Meinich sier:

2. februar 2010, kl. 23:40

Geir: Tiden er så definitivt inne. (Og som jeg har snakket med Frobenius om på Twitter: også musikal- og operafilmsjangeren er vidåpen for sjangerhungrige norske produsenter.)

Svar
Geir Friestad sier:

3. februar 2010, kl. 10:00

Karsten: De største problemene er at man ikke har like enkel tilgang her på den type heftige, urbane locations som de japanske cyberpunkregissørene hadde. Dessuten er dette per definisjon en lavbudsjettsjanger. I dag innebærer det stort sett skyting på et eller annet videoformat, og da mister man den grovkornede følelsen rufsete 16mm gir, og som sjangeren sårt behøver. Det er bare å ta en titt på Tetsuo 3, som er skutt på HD, og mottagelsen den har fått…

Den moderne, norske musikalsjangeren begynner og slutter vel med Alt for Egil, forøvrig. :-)

Daniel: Er du genuint interessert, eller var det bare et retorisk spørsmål?

Svar
Daniel F N sier:

3. februar 2010, kl. 17:47

Jeg lurer.

Svar
Geir Friestad sier:

4. februar 2010, kl. 22:51

Vel, først og fremst var Tetsuo tonesettende for sjangeren, samt den som gjorde sjangeren noenlunde kjent, også utenfor Japans bredder. Den var ikke den første filmen – Tsukamoto gjorde en tidligere, kortere versjon av samme historien i farger på Super8 først, for eksempel. Den hentet heller ikke formen sin ut av intet; mye inspirasjon ble hentet fra Sogo Ishiis energiske punkfilmer fra tidlig åttitall (Burst City, Crazy Thunder Road). Dette ble krysset med industriell, urban paranoia og fremmedgjøring, og ditto musikk/lydlegging, og gjerne utstrakt bruk av pixilation-sekvenser.

Sentralt for sjangeren er problemstillingen menneske/maskin, og hvorvidt den enes fremgang er på bekostning av den andres, osv. I Tetsuo undertrykkes anger med maskiner, og det menneskelige svelges til slutt av maskinene. Lignende problemstillinger dukker opp i senere, tilsvarende filmer. Shozin Fukuis 964 Pinocchio og Rubber’s Lover, f.eks.

Svar
Daniel F N sier:

5. februar 2010, kl. 12:59

For en intellektualisering av noe så lite. Teknikkene Tetsuo tok i bruk, som absolutt ikke var noe helt nytt og originalt, er så minimale og interne og har absolutt ikke vært med å drive filmspråket videre. Det er interessant innenfor nisjer. Små nisjer.

Ærlig talt, du svarte ikke på spørsmålet mitt.

Svar
Geir Friestad sier:

5. februar 2010, kl. 17:35

Du får kose deg med The Hangover, Daniel. Det later til å være en film mer på ditt nivå.

Svar
Daniel F N sier:

5. februar 2010, kl. 23:59

Å herregud da. Er du 15 år?

Når du dreper debatten med å kun gå til et så barnslig personangrep fremstår du som utrolig lite seriøs og usympatisk. Du må tåle at folk er kritiske.

Forøvrig var ditt forsøk på å latterliggjøre meg hverken treffende eller spesielt originalt.

Svar
Geir Friestad sier:

6. februar 2010, kl. 10:19

Om du faktisk er interessert i å debattere dette får du komme med velfunderte motargumenter da – med spesifikke eksempler som viser at Tetsuo ikke var skoledannende for den japanske cyberpunksjangeren.

Svar
Daniel F N sier:

6. februar 2010, kl. 10:36

Jeg har jo sagt at den muligens er relevant for veldig små kretser. Om Tetsuo har hatt innflytelse på cyberpunksjangeren er det helt greit, det vet jeg ingenting om. Men du sammenlignet Tetsuo du med Citizens Kane og la frem en påstand om at Tetsuo introduserte teknikker som andre filmer har videreført, og at dette har hatt en relevans for filmverden generelt. Jeg ba deg derfor forklare hvilke teknikker det da er snakk om, noe du ikke har gjort. Du snakker om temaer og formspråk, det er andre ting. Citizens Kane introduserte teknikker som revolusjonerte måte å lage film på, og alle filmer siden har vært preget av det. Tetsuo kan nok ikke si det samme om seg selv.

Svar
Geir Friestad sier:

6. februar 2010, kl. 11:18

1) Hvorvidt japansk cyberpunk er en stor eller liten sjanger er fullstendig irrelevant.

2) Jeg har ikke satt et stort likhetstegn mellom Tetsuo og Citizen Kane. Det jeg skrev var at Tetsuo var like viktig for japansk cyberpunk som Citizen Kane var for film generelt.

3) Formspråk er er summen av en mengde teknikker. Teknikkene Tetsuo benyttet seg av var ikke nye isolert sett. Den unike kombinasjonen av dem var det.

Svar
Daniel F N sier:

6. februar 2010, kl. 11:58

1) Feil. Å få klarhet i hvor stor bredde viktigheten av filmen har er helt avgjørende for diskusjonen. Jeg påstår at den er helt uten relevans for andre enn cyberpunkfans i dag. Enten skal du si deg enig eller argumentere mot dette. Det har du enda ikke gjort. Hvilke teknikker introduserte Tetsuo som gjør det til en viktig film?

3) Tetsuo er en unik film i formen. Filmen er et veldig godt håndtverk, det har jeg aldri motstrid. Men hvem andre enn cyberpunkfans bryr seg i dag? Begrepet «viktig» blir veldig subjektivt her. Jeg forstår at tilhengere av sjangeren kaller den viktig. Poenget mitt er at for alle andre har ikke Tetsuo gjort noe for å påvirke filmspråket, i motsetning til Citizens Kane. Derfor synes jeg at valget ditt om å trekke paralleller mellom de to filmene var et dårlig valg.

Svar
Geir Friestad sier:

6. februar 2010, kl. 12:20

Jeg har aldri argumentert for filmens viktighet utenfor sin egen sjanger, og har heller ingen intensjoner om å gjøre det. Du forsøker å føre en helt annen debatt enn det jeg har gjort hittil.

Svar
Daniel F N sier:

6. februar 2010, kl. 12:32

Den står altså i dag uten relevans for andre enn sjangerboys.

Svar
Geir Friestad sier:

6. februar 2010, kl. 13:06

Om du mener at det er irrelevant at den var starten på karrieren til en av Japans sentrale regissører i dag, så er den vel, ja. Omtrent som Eraserhead, i grunn.

Svar
Hausart sier:

6. februar 2010, kl. 18:22

For en unødvendig diskusjon av en såpass dårlig film.

Svar
Sivert Almvik sier:

6. februar 2010, kl. 18:42

@Hausart: og DER kom det mer bensin på bålet ;-)

Svar
Drix sier:

17. februar 2010, kl. 11:53

Veldig enig i Eraserhead kommentaren!

Dette var starten på noe stort både for sjangeren og for en stor regissør. Om dette hadde vært Tsukamotos eneste film, og sjangeren ikke hadde blitt det den er blitt, så sier det seg selv at filmen ikke hadde vært den klassikeren den er, men det skjedde altså, og det gjør den viktig.

Ikke minst var den enormt viktig for meg personlig, da det var filmen som gjorde at jeg idag interesserer meg for film på den måten jeg gjør. Det var min første film på kjøpt VHS, og jeg så den om og om igjen.. viste den til alle mine venner, som selvfølgelig mente jeg var sinnsyk. Det var også musikken i filmen som gjorde at jeg begynte å høre på mer elektronisk musikk, så jeg har mye å takke Tetsuo for!

Svar
Geir Friestad sier:

17. februar 2010, kl. 12:57

I etterkant kom jeg på at et enda bedre eksempel enn Eraserhead er Darren Arronofskys debutfilm, Pi, som er direkte inspirert av Tetsuo, og ikke bare har enkelte formmessige fellestrekk.

Svar
Traumas sier:

2. mars 2010, kl. 16:55

Å trekke direkte paraleller er missvisende. Tetsuo er toneangivende i sammenheng med navn som Burroughs, Bacon og Cronenberg for et begerp som strekker seg ut over filmediet. Det er et referanssepunkt for forfattere, filosofer og billedkustnere som lar seg påvirke av alternativ popkultur (type arthaus). Den er et slående eksempel på den kompromisløse japanske filmens destruktivitet, samt en av de mest eksporterte filmene fra landes lange og interessante tradisjon av eksperimentell filmskapning. Japan har lenge vært en viktig importvare for vestlig kunst og kultur, og det fikk en stor oppbølge fra slutten av nittitallet. Filmen brer seg ut over en nisje på en måte som smale locale verk ikke gjør. Selv om den er langt fra popkulturen ser man den fort i sammenheng med for eksempel NiN og det britiske musikkselskapet Warp Records. Den er unektelig en av de viktigste japanske filmene for den vestlige kulturverden.

Svar
Ole sier:

14. mars 2010, kl. 23:18

Jeg så denne filmen i går på Cinemateket, der professor Yomota snakket en del om filmen og Tsukamoto, og ja, for en film! (Kan også innrømme at det er ikke min type film i det hele tatt, men allikevel, for en film!)

Yomota viste først en kortfilm laget av Tsukamoto; «Monster in regular size» som i grunn var Tetsuo filmet på 8mm, 19 minutter lang. Det som var interessant der var at vi fikk se flere hentydninger til andre filmeskapere, (andre enn Cronenberg og Lynch) som f.eks. Hitchcock og Wes Craven. prof. Yomota sa også at Tsukamoto fikk sitt store gjennombrudd i Europa og det var der han hadde flest beundrere. Antageligvis pga den psykoanalystiske symbolikken som gjennomstrømmer Tsukamoto sine filmer. På de tekniske sidene av filmene så ble jeg veldig positivt overrasket over klippingen; Den var så rask. Et bilde varte nesten aldri over sekundet og med den pulserende musikken ble det en utrolig heftig filmopplevelse. Også ble den laget for tyve år siden. En ordentlig avant garde.

Svar