Omakase #7: Biler på film

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Vanishing Point (1971) vises fra og med torsdag 11. mars – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

I spalten Omakase – en filmmeny fra Montages byr vi på spesialkuraterte filmprogrammer til våre gjester, der et utvalg titler blir presentert som et helhetlig, cinematisk måltid. Omakase (お任せ) er et japansk begrep fra gastronomiens verden, som løst oversatt betyr «jeg lar det være opp til kokken». Våre filmmenyer i Omakase-spalten blir satt sammen av redaksjonen i Montages. Prosjektet er støttet av stiftelsen Fritt Ord fra deres ekstrabevilgninger under koronakrisen.

*

Denne uken vises Richard C. Sarafians motordrevne kultklassiker Vanishing Point («Døden bak rattet», 1971) på de digitale cinematekene rundt om i landet, og i den anledning varter vi opp med en helaftens fast food-meny der biler på film står i fokus. De cinematiske serveringene nedenfor kan inntas både som drive-in foran kinolerretet, godt fastspent med sikkerhetsbelte, eller som take away hjemme i egen stue.

Filmen og bilen er to oppfinnelser og fenomener som opp gjennom 1900-tallet fulgte hverandre tett. Det bevegelige bildet og det bevegelige karosseriet har ofte smeltet sammen; modernitet og frihet i skjønn forening. Som et strukturerende fortellergrep har dessuten det å kjøre bil stått sentralt som narrativ bærebjelke i filmer så forskjellige som iranske Abbas Kiarostamis eksistensielle dramaer (med Smaken av kirsebær [1997] som ureksempelet) til amerikanske road movies à la Ridley Scotts Thelma & Louise (1991) eller høyoktans thrillere som Steven Spielbergs Duel (1971) og Robert Harmons The Hitcher (1986).

Vi kommer heller ikke unna at racingfilmer fort kan dominere på menyer smidd fra denne litt for generelle råvaren «biler på film», med valgmuligheter som John Frankenheimers Grand Prix (1966), Lee H. Kazins Le Mans (1971), Ivo Caprinos Flåklypa Grand Prix (1975), Hal Needhams The Cannonball Run (1981), Tony Scotts Days of Thunder (1990), Ron Howards Rush (2013) og James Mangolds Ford v. Ferrari (2019). (Til og med Hallvard Bræins Børning-filmer har fungert som nødføde for bilsjangerens entusiaster her hjemme, og ingen Happy Meal-omakase kan serveres de yngste uten John Lasseters Biler (2006)!)

Om vi i tillegg hadde åpnet kjøkkenet for politi- og røverfilmer med fremtredende nærvær av motoriserte kjøretøy (looking at you, Bonnie & Clyde, Bullitt, The French Connection og Convoy), da blir menyen for lang og hverdagslig i smak.

Så i denne utgaven av Omakase omgår vi de ovennevnte, og retter fokuset strengt inn mot en servering bygget opp av filmer som langt på vei fortaper seg i bilers utseender og egenskaper; som på ulike måter fetisjerer kjøretøyenes funksjonalitet og frigjørende potensial. Filmer der bilen(e) er som rollefigurer i seg selv. Lakk og panser, ratt og rute, olje og bensin.

Vel bekomme!

*

Nuggets

Det er mye som er knasende helsprøtt i den legandariske Cannes-kollisjonen Southland Tales (2006), som effektivt satt en stopper for karrieren til Donnie Darko-regissør Richard Kelly. Men om man skal løfte bare én godbit opp av den boblende frityrgryta, må det nesten bli denne lille reklamefilmen-i-filmen, der to biler har samleie – som var de to hester på en eng. Harde, glatte eksosrør og mystiske åpninger bør igangsette en følelse av lyst hos alle med utpreget erotisk forhold til bil, og ikke minst smøre appetitten frem mot neste servering…

*

Fries

Ikke bare er Crash (1996) å regne som David Cronenbergs mest vågale og komplekse verk, det er nok også filmhistoriens mest fetisjistiske bilfilm, med utgangspunkt i J.G. Ballards roman ved samme navn fra 1973, om mennesker som får seksuell tenning av ulike former for bilkrasj og all den kroppslige destruksjon som hører til (lemlestelser, arrdannelser, proteser). Cronenberg har alltid vært mer inspirert av litteratur enn film, og dette kan forklare hans unike evne til å fylle arbeidene sine med spennende, sammensatte ideer – uten at dette går på bekostning av den visuelle utformingen. Crash får det til å gå kaldt nedover ryggen, nettopp fordi selve iscenesettelsen får motivene til å fremstå som noe «utenfor verden». Møysommelig komponerte, nesten mekaniske kamerabevegelser, kunstig lys og et el-gitardrevet lydspor fra Howard Shore skaper en følelse av total fremmedgjøring. Avstanden mellom filmens rollefigurer og oss tilskuere er tilsynelatende uoverstigelig, men man trekkes inn – nesten umerkelig – og slår rot i dette merkelige fiksjonsuniverset.

I Crash er de typiske cronenbergske ideene om symbiosen mellom det biologiske og det maskinelle utforsket enda mer innstendig enn i tidligere filmer. Maskinene påvirker ikke bare kroppene våre – de blir utvekster, forlengelser av andre kroppsdeler, i dette tilfellet proteser av metall – men også vår seksuelle drift. Crash fremstiller moderne teknologi som noe mer enn menneskets hjelpemidler, som en integrert del av den menneskelige psyke, og er sågar et filosoferende verk. Den står sentralt i filmografien til den kanadiske mesteren, som alltid har utforsket menneskesinnets irrganger med kroppslige reaksjoner og omdannelser som motiv.

Se filmen på Blockbuster, iTunes eller kjøp den utsøkte nytutgivelsen i 4K fra Arrow hos Platekompaniet.

~~~

For litt extra cheese anbefales Cronenberg-kuriositeten Fast Company (1979) som topping. Riktignok er dette en racing-film og tilsynelatende kanadierens mest konvensjonelle produksjon, og nettopp fordi forsøket på publikumsvennlig historiefortelling mislykkes så brutalt, blir dette tvert imot en acquired taste. Denne obskure B-filmen bærer preg av Cronenbergs manglende interesse for rollefigurene, og oppmerksomheten ledes derfor helt andre steder. De kunstneriske valgene avslører en fetisjistisk fascinasjon for motoriserte kjøretøy, som peker fremover mot nettopp mesterverket Crash.

Se filmen på Blu-ray, utgitt på sone 2 i Tyskland og til salgs fra Amazon.de.

*

Hamburger (dobbel)

En ensom bil skyter fart over endeløse veistrekninger i det åpne amerikanske landskapet, som var den et moderne ekko av den titulære diligensen i John Fords Stagecoach (1939). Men istedenfor å frakte med seg en liten gruppe mennesker som deler skjebne i det ville vesten, er det kun én mann – den lovløse Kowalski (Barry Newman) – som sitter bak rattet i sin hvite 1970 Dodge Challenger R/T, et kjøretøy vi raskt forstår er fulgt av politibiler, helikoptre og tv-kameraer. Vanishing Point er en eksistensiell actionfilm som skildrer klappjakten på Kowalski, med speedometeret som kompass og bilradioens spillelister som soundtrack.

Richard C. Sarafian endte aldri med å andre filmer som har etterlatt et tydeligere avtrykk enn Vanishing Point., kultfilmen som etter å ha blitt møtt med streng kritikk rundt premieren, vokste seg til å bli fast inventar på amerikanske drive-in-kinoer utover 1970-tallet, og et popkulturelt nøkkelverk. Steven Spielberg har trukket frem Vanishing Point som en av sine favorittfilmer fra perioden der han selv debuterte med Duel og så signerte The Sugarland Express – begge road movies med klare nikk til Sarafians film.

Ved siden av å være en drivende actionfilm med hånden godt festet på girspaken, gjør Vanishing Point også inntrykk som et tidvis dokumentarisk portrett av sin epokes motkulturelle bølger og det rastløse enkeltmenneskets frihetstrang mot det etablerte – en slags sjelelig oppfølger til den mer motorsykkelorienterte søskenfilmen Easy Rider (1969), som riktignok i enda større grad ble et innflytelsesrikt filmverk i sin samtid. Selv om det tok noen år for Vanishing Point å bli en hyllet film, var dens effekt på bilsalget i USA umiddelbar: en Dodge Challenger ble synonymt med kraft og egenart; en bil som viste styrke.

 Se filmen på de digitale cinemakene denne uken. (Også tilgjengelig på britisk import-Blu-ray fra Platekompaniet.)

~~~

Christine er en psykologisk kompleks adaptasjon av Stephen Kings roman ved samme navn, der man merker at det rasende og vemmelige i forfatterens språk er oversatt til lyd og bilder. I andre enn John Carpenters hender kunne den antropomorfe titulære bilen blitt ufrivillig lattervekkende, men i stedet er det noe dypt forstyrrende over hvordan kjøretøyet smelter sammen med mobbeofferet Arnie (en strålende Keith Gordon). Hans akkumulerte raseri og brennbare hevnfantasier blir drapsmaskinens bensin, en rød Plymouth Fury med cronenbergsk plastisitet i karosseriet.

Se filmen på Netflix (abo) eller via Blockbuster (leie: 29,- / kjøp: 99,-)

Milkshake

Tokyo Drift, det tredje kapittelet i serien som startet med The Fast and the Furious (2001), var den første med Justin Lin i førersetet. Lin har senere blitt en slags stamfar bak kulissene i universet, og hyllet for å utvikle det som i utgangspunktet var en populær blockbuster med en stusselig oppfølger (2003) til å bli en langvarig franchise. Vi snakker Flåklypa Grand Prix (1975) i verdens største og mest atmosfæriske by, der en konflikt med en lokal Blodstrupmoen og en sjelløs kjærlighetsintrige er krokene fortellingens tynne stoff henges på.

Tokyo Drift fortaper seg sjelden i omgivelsene, og på vulgært turistifisert vis skaper Lin et tulleby som – bortsett fra yakuzaens kjellere – så å si utelukkende består av det neonglitrende området i Shunjuku, foran Kabukichos irrganger (kjent fra blant annet Lost in Translation), og ikoniske Shibuya Crossing. Avstanden mellom de to knutepunktene har aldri vært kortere, for Tokyo Drift handler i grunnen utelukkende om hvor stilig det er mulig å iscenesette biler i rasende fart, og på dette området lykkes den. De utallige knasende sammenstøtene mellom kostbare kjøretøy, henvender seg – dønn ærlig – til et forestilt behov for macho adrenalinrus. Takket være det utsøkte samspillet mellom kameraets bevegelser og aggressiv klipping, blir Tokyo Drift en dynamisk actionfilm der bilene ikke bare er anse som våpen i en pågående krig, med utallige liv som innsats, men talismaner og statussymboler på linje med de kosteligste edelstener.

Se filmen på Netflix (abo) eller på Viaplay, iTunes eller andre klikkefilmtjenester.

*