Kristine Tingvik Aas’ topp 20, 2020

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2020

Hopp rett til

Neste:  Lars Ole Kristiansens topp 20, 2020

Filmåret 2020 ble noe helt annet enn de fleste kunne forutse, med avlyste festivaler, nedstengte kinoer og utsatte blockbustere. Ikke desto mindre vil vår tradisjonsrike, grundige kåring av fjorårets beste filmer prege Montages i dagene fremover.

Tidligere har vi offentliggjort bidragsyternes individuelle lister samtidig, men i år velger vi å publisere disse én og én, som en slags forsinket julekalender. Listen som oppsummerer kåringen finner du her.

*

Mye har blitt sagt om Bong Joon-hos Parasitt, og likevel kribler det i fingrene etter å undersøke filmens kriker og kroker på nytt, på jakt etter enda flere detaljer å fordype seg i og studere. Fjorårets storeslem har ikke bare skrevet seg inn i historiebøkene som den første ikke-engelskspråklige filmen til å stikke av med Oscar for beste film, men også som den første koreanske filmen til å vinne gullpalmen i Cannes. Bong er kjent for å vri og vende på sjangerkonvensjonene, og med Parasitt har dette auteur-trekket virkelig slått ut i full blomst.

Den utemmelige filmfortellingen framstår som fullstendig uforutsigbar i sin veksling mellom brå byks og listig innsirkling. Vi befinner oss vekselvis i et thriller-, komedie-, og familiedramalandskap, uten at filmen på noe tidspunkt virker overlesset eller rotete. Tvert imot føles svingningene og skiftene naturlige, og resultatet er en usedvanlig underholdende og sofistikert film, preget av like deler vidd og betagende estetikk.

Parasitt har så langt fengslet tilskuere over hele verden, og kommer til å gjøre det i mange år framover. En treffende samfunnskritikk som ikke tilbyr entydige og høylytte konklusjoner, men som i stedet inviterer til fortolkning.

021917

1917
Storbritannia, 2019

Med 1917 har Sam Mendes lagd en filmopplevelse så kraftfull og intens at det godt skal la seg gjøre å ikke bli oppslukt. Ved hjelp av nesten umerkelige klipp, skapes illusjonen av en to timer lang sammenhengende tagning, mesterlig fotografert av Roger Deakins. Skildringen av skyttergravenes harde realiteter fører tankene over på vår egen samtid og den moderne formen for krigføring – dronekrig – der idealet om «øye for øye, tann for tann» for lengst er en saga blott.

I utgangspunktet fremstår det kanskje ikke så spenstig å lage enda en film om første verdenskrig, men Mendes’ formalistiske innfallsvinkel er så medrivende at selv de minste detaljer framstår som interessante.

Trey Edward Shults har kalt sin tredje spillefilm for en «soundtrack-film», og ikke uten grunn. Den amerikanske filmskaperen skal ha hatt spesifikke låter i tankene for mange av scenene, og det eksessive lydbildet beveger seg fra rap, R&B og popmusikk til et elektronikascore signert Nine Inch Nails-musikerne Trent Reznor og Atticus Ross. «What a difference a day makes,» synger femtitallsartisten Dinah Washington, og med det kommenterer hun implisitt filmens handling: En ung gutt utfører en skjebnesvanger handling, som får store konsekvenser ikke bare for ham, men også for familien hans.

Waves minner oss på hvor flyktig tilværelsen kan være, og byr på usedvanlig fyldige refleksjoner omkring motgang og overlevelse. Formmessig en den inspirerende i sin blanding av eksperimentvilje og stilsikkerhet, med ekspressive farger og vekslende fortellerperspektiver. Shults leverer et emosjonelt og modent familiedrama, vakkert fortalt og med stor ømhet for sine karakterer, som er fantastisk spilt av Kelvin Harrison Jr., Sterling K. Brown, Lucas Hedges, Taylor Russell og Alexa Demie – for å nevne noen.

Britiske Joanna Hogg skildrer den vanskelige kjærligheten i sin fjerde spillefilm, The Souvenir – et selvbiografisk prosjekt basert på hennes egen ungdomstid. I filmen fortelles det om den unge og lovende filmstudenten Julie (Honor Swinton Byrne) og hennes gryende kjærlighetsforhold til den eldre Anthony (Tom Burke) – en mann som ved første øyekast fremstår som både intellektuell og verdensvant, men som bak fasaden sliter med en destruktiv heroinavhengighet.

Anthonys demoner fører paret inn i en avskjermet tilværelse, en boble der det er oss mot verden, fordi sannheten er for sår og skamfull til å dele med andre. Rent estetisk er filmen imidlertid som en en betagende, myk pakke omkring smakfulle interiører, kostymer og rokokko-kunst, satt til et åttitalls-London som tilhører overklassen. Hogg skildrer en ung kvinnes uskyldsrene forelskelse, hennes omsorgsfulle lengsel som tilskitnes av uro og lidelse, på en rørende måte.

«Why’d ya spill yer beans?» Siden spillefilmdebuten The Witch (2015) har Robert Eggers beholdt sin dragning mot mytologisk horror, men med The Lighthouse har han virkelig gått fra sans og samling. Willem Dafoe og Robert Pattinson sendes ut i noe som ikke kan beskrives som annet enn skuespillerverdenens versjon av ekstremsport i rollene som fyrvoktere på en avsidesliggende øy en gang på 1800-tallet. Når arbeidet forhindres av et kraftig uvær, blir mennene sendt inn i en klaustrofobisk mellomtilstand – og terpentinen de heller nedpå er ikke akkurat med på å gjøre situasjonen noe bedre.

Den stumfilminspirerte heisaturen er nydelig skutt i svart-hvitt og et nesten-kvadratisk format, som et nikk til 1800-tallets fotografiuttrykk. Resultatet er uhyre stemningsfullt selv når det sklir ut i delirisk psykose, og kan kanskje best beskrives som et portrett av en mannsrelasjon oppsvulmet av kåtskap og selvforelskelse, voldsnykker og grov humor. Skillet mellom det menneskelige og overnaturlige viskes gradvis ut idet filmen tilsettes H.P. Lovecraft-inspirerte sjømannsmyter og feberfantasier. Eggers gir oss simpelthen ren og skjær galskap – nyskapende, i all sin pastisj.

06A Hidden Life

a-hidden-life
Storbritannia, Tyskland, USA, 2019

«… for the growing good of the world is partly dependent on unhistoric acts; and that things are not so ill with you and me as they might have been, is half owing to the number who lived faithfully a hidden life, and rest in unvisited tombs.»

Med disse ordene avslutter Terrence Malick sin nesten tre timer lange nøkternlyriske skildring av en østerriksk bonde som nekter å kjempe for Det tredje riktet, og oppsummerer med det fortellingens hjerte. Utdraget er hentet fra George Eliots Middlemarch, og er bare ett av flere sitater om martyrdom og rettferdighet, signert størrelser som Platon og Kierkegaard. Mesterregissøren har begått et humanistisk stykke arbeid og gitt ekteparet Franz og Fani Jägerstätter den stemmen og plassen i historien de fortjener.

A Hidden Life er ikke noen svulstig hyllest av heltemot  – i stedet lar Malick Franz’ standpunkt tale for seg, gjennom skildringer av bondens stillferdige besluttsomhet. Filmens subtilitet står i etterlengtet kontrast til vår egen filmnasjons trang til oppildnet patriotisme. Her dveles det i stedet ved det provinsielle gårdsbruket, landskapet og det harde fysiske arbeidet. Malick viser også fram hvordan mange kvinner har måttet sjonglere barneoppdragelse og gårdsdrift gjennom lange, tunge krigsår.

August Diehl og Valerie Pachner er inderlige og overbevisende i rollene som mann og kone, og filmen er vel så mye en hyllest til deres respektfulle kjærlighet.

07For Sama

for-sama
Storbritannia, Syria, 2019

For Sama er et sjeldent nært vitnesbyrd fra en krigssone, fanget på film av journalisten Waad Al-Kateab. Gjennom en femårsperiode har Al-Kateab, som var en sentral skikkelse i Aleppo-opprøret mot det syriske regimet, filmet og dokumentert det som skjedde omkring henne, og i etterarbeidet har hun valgt å bruke sin egen stemme til å fortelle historiene om alle som kjempet og led i kampen for frihet.

Her er ingen sensur av verken de skrikende mødrene eller deres ihjelbombede barn. Sykehusgulvene er dekket av blod, og likevel finnes det en overraskende letthet i tonen menneskene imellom. I forsøket på å holde motet oppe, klamrer de seg til det nærmeste de kommer konturen av en hverdag. Bomberegnet setter ikke stopper for verken giftermål eller fødsler – selv plantene skal vannes, om de så står midt i de støvete ruinene.

For Sama tar form av et emosjonelt filmbrev. Sama, Al-Kateabs datter, var allerede født da hendelsene på filmen fant sted, men er for ung til å huske dem. For Sama gir et sjeldent og skakende innblikk i utholdenheten, pågangsmotet og samholdet som fantes i Aleppo, og er en nødvendig påminnelse om det som vi altfor ofte lukker øynene for og lar gå upåaktet hen.

Hvorfor kan ikke Mads Mikkelsen gjenvinne livsgløden i alle filmer, for så å bryte ut i et fortryllende jazzballettnummer, fritt etter (den slørete) hukommelsen? Et glass til er en varm, sår og morsom film om tidens gang og hvordan håndtere den.

Mikkelsen gjør en sympatisk rolle som den middelaldrende og smått deprimerte læreren Martin, som etter et fuktig 40-årslag inngår en pakt med tre kollegaer og venner med utgangspunkt i Finn Skårderuds tilsynelatende tvilsomme påstand om at mennesket hadde vært lykkeligere om det bare hadde litt i promille. Premisset er passe fårete og veldig underholdende, og åpner for en dypere utforskning av eksistensiell angst, meningstap og alderdomsredsel. Med spritflaskene på innerlommen inntar mennene klasserom og fotballtreninger, men tross en lovende start, byr «eksperimentet» snart på utfordringer for familierelasjonene og arbeidshverdagen. Med sin forfriskende midtlivskrise-skildring utforsker Thomas Vinterberg en tematikk som er relevant for de fleste av oss, med sjarm, håp og alvor.

09Den gylne hanske

den-gylne-hanske
Tyskland, 2019

Ryktene stemmer: Den gylne hanske er ingen film for sarte sjeler. Fatih Akin har satt seg fore å motarbeide den populærkulturelle forestillingen om seriemorderen som et intellektuelt, sjarmerende og utspekulert overmenneske. Løst basert på livet til den faktiske drapsmannen Fritz Honka som herjet «red light district»-området i Hamburg på syttitallet, får vi kikke inn i et lugubert hjem tapetsert med naken-dame-plakater, klebrige pornoblader og urovekkende dukker – en loftsleilighet hvis ulidelige stank stammer fra lik som råtner i veggene.

Akin tar i bruk en skitten syttitallskoloritt og skildrer alkoholisme, ensomhet og fattigdom i kombinasjon med svette og kåtskap, slik det kommer til uttrykk på hovedpersonens stampub, som filmen har fått sin tittel fra. Med (u)utsøkt estetisk presisjon konfronterer filmskaperen oss med vår egen morbide nysgjerrighet.

Benjamin Ree var virkelig på alles lepper i 2020. Den unge nordmannen som tidligere har laget kinodokumentaren om Magnus Carlsen samt den iøynefallende nettserien «Homoterapi» (VGTV), har her klinket til med et skikkelig snedig dokumentarisk plott. I Kunstneren og tyven får vi være med når maleren Barbora Kysilkova møter Karl-Bertil Nordland – mannen som stjal kunstverkene hennes – for første gang. Senere følger vi relasjonen som utvikler seg mellom dem.

I filmen, som følger dem begge over en treårsperiode, inntar Ree en iakttakende posisjon, uvitende om hvilken retning handlingen skal ta. Med utgangspunkt i en enkel situasjon – Barbora skal male Karl-Bertil – oppstår det interessante problemstillinger, som hvorvidt det er etisk forsvarlig at Barbora lar seg insipirere av Karl-Bertils ulykke, og at de begge finner næring i hverandres traumer og et slags felles mørke. Ree utfordrer fordommen om den kriminelle rusmisbrukeren ved å vise oss Karl-Bertils kunstbekledde vegger, følelsene som velter fram i ham når han får se seg selv foreviget på Barboras lerret, og den kloke og sympatiske måten han beskriver og fortolker sin egen betrakter på – for blikket går begge veier.

Ree har med Kunstneren og tyven skapt en original og følsom film som sier at helbredelse er mulig, om en bare våger å stille seg sårbar.

*

11. Mank (Fincher)
12. Tenet (Nolan)
13. The Farewell (Wang)
14. Om det uendelige (Andersson)
15. Lyset fra sjokoladefabrikken (Haugerud)
16. Jojo Rabbit (Waititi)
17. Saint Maud (Glass)
18. On The Rocks (Coppola)
19. Matthias & Maxime (Dolan)
20. Ema (Larraín)

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2020

Hopp rett til

Neste:  Lars Ole Kristiansens topp 20, 2020