«First Cow» (Kelly Reichardt).

Topplister

Ida Madsen Hestmans topp 20, 2020

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2020

Hopp rett til

Neste:  Karsten Meinichs topp 20, 2020

Filmåret 2020 ble noe helt annet enn de fleste kunne forutse, med avlyste festivaler, nedstengte kinoer og utsatte blockbustere. Ikke desto mindre vil vår tradisjonsrike, grundige kåring av fjorårets beste filmer prege Montages i dagene fremover.

Tidligere har vi offentliggjort bidragsyternes individuelle lister samtidig, men i år velger vi å publisere disse én og én, som en slags forsinket julekalender. Listen som oppsummerer kåringen finner du her.

*

I et traumatisert og manisk depressivt år var Bong Joon-hos Parasitt et vilt, varmt og nødvendig tilskudd – en sprellende satire med årets mest imponerende rollebesetning. Bare oppsynet på Bongs faste skuespiller, veteranen Song Kang-ho – her som familiens lateste medlem og loffermann, pappaen – skaper en ubeskrivelig glede i meg. Hovedpersonenes arbeiderklasse-nabolag og kjellerleilighet gløder av sjarm i all sin søplete cluttercore-het. Opplysninger av typen at moren er en tidligere sleggekaster og detaljorienterte dekonstruksjoner av borgerskapet er kostelige, og i kombinasjon med Bongs forrykende tempo, estetiske teft skapes en flerdimensjonal og intens opplevelse, preget av en overraskende blanding av feelgood og suspense.

Du kan komme langt med å være en fake person, for det viktigste er jo å bære den riktige fasaden: Herme de opphøyedes språk og stil. Som mannen i den rike familien sier i møte med et hjemmelagd visittkort: «You can tell from this card that they are high class.» Eller som den naive rike moren påpeker til ulvene i fåreklær: «The chain of recommendations is best». For innimellom all nikkinga til gamle fabler og eventyr stiger H.C. Andersen-lærdommen om å ikke skue andungen på hårene frem: Selv en tung og stygg gråstein kan vise seg å ha flere gode egenskaper. Hands up, dette er den beste politiske filmen om klasseforskjeller jeg har sett på årevis!

Midt i den lille slusa i koronahelvetet ble jeg filleristet av en sårt tiltrengt blockbuster. Christopher Nolan besitter en sjelden evne til å etablere spennende fiksjonsunivers i actionformat, og Tenet er hans mest sjangertro så langt – inntil det parodiske hva arketyper angår, noe filmen kommenterer underveis. I kjent Nolan-stil er Tenet en film som ikke bare underholder, men utfordrer og konfronterer oss. Samfunnskommentaren er presentert som et worst case framtidsscenario, bare noen måneder før teknologibedriftene Twitter og Facebook demonstrerer hvor mektige de er ved å utestenge president Donald Trump fra plattformene sine. For hva skjer når den ene prosenten råder over verdens viktigste ressurser, og kan styre som de vil, og ingen andre kan gripe inn for å regulere eller forvalte disse? Hva risikerer vi da?

Masseødelegelsesvåpen er tematisert i utallige filmer. Hva skjer om man får monopol på andre viktige ressurser og misbruker det man skal forvalte? Makten i det å besitte monopol kan også handle om sannhet, det å være en opinionsdanner. Og så har vi leken med tid og rom, da, som ofte har en sentral plass hos Nolan: Historien vår bygger på konseptet om at vi ikke kan justere tiden, og i dag står vi overfor en debatt om hvorvidt vi skal sensurere og delvis slette den. Og videre, hvordan vi forvalter vår kulturarv, identitet. På forbausende mange plan handler Tenet om dagens debatt om verdier og historie og hvorfor dette er sårbare ting vi plutselig risikere å miste.

031917

1917
Storbritannia, 2019

Jeg er svak for melodramatiske skildringer om «krigens brorskap», heltemodige menn og fete skytescener, og det er laget altfor få virkelig gode filmer om første verdenskrig. I 1917 skildrer Sam Mendes meningsløsheten i skyttergravene på en måte som er kraftfull i sin tilsynelatende enkelhet – og samtidig komplisert som filmatisk konstruksjon. Gjennom illusjonen av én uavbrutt tagning i første akt, fanger 1917 hvor langsomt tiden går når redselen omfatter alt. Fotograf Roger Deakins‘ slående bilder og komponist Thomas Newmans majestetiske arrangementer skaper en styggvakker poesi parallelt med at adrenalinet pumper der vi springer nedi gjørma og drister oss opp langs en ås mens kulene spruter.

Hvordan blir et menneske av å leve et isolert og øde liv, utsulta på nærhet og sivilisasjon? Robert Eggers pirker borti dette i The Lighthouse, sammen med den herligste og mest dynamiske duoen jeg har sett på film i år: Robert Pattinson og favoritt-veteran Willem Dafoe. Eggers gjenforener alle fagfolkene som gjorde debuten hans The Witch (2015) så magisk: Komponist Mark Korven og klipper Louise Ford finner tonen og rytmen, og forvalter en fjetrende, innimellom hypnotiserende bildemiks, preget av en uimotståelig symmetri i hvert enkeltutsnitt, signert fotograf Jarin Blaschke. Dessuten er det en artig overraskelse å registrere at kongen av populære familiefilmer, selveste Chris Columbus, står oppført som utøvende produsent sammen med datteren Eleanor Columbus (tidligere bedre kjent som Susan Bones, den mystiske rollefiguren som fikk så mye plass i sorteringshatt-scenen i den ellers travle Harry Potter og de vises sten).

Kelly Reichardt er blitt spesialist på å drøfte det enkle livet, mennesket og naturen, gjerne på avsidesliggende steder. Så også med First Cow, som i likhet med Certain Women (2016) har noe zen-aktig og meditativt, nesten romantisk over seg. Min appetitt stimuleres ikke bare av filmens kulinariske fokus (!), men av fotografens observante blikk og sans for detaljer. Reichardts teft for å skape spennende og vakre bilder samler fortellingens mange tilfeldigheter, og konsentrasjonen i uttrykket fanger inn filmens kloke diskusjoner om hva som gjør noe verdifullt og hvilke ting som betyr noe.

En kjærlighetserklæring til kulturen, som vi virkelig trengte i 2020, fortalt slik at alle kan forstå, men uten å undervurdere publikum. På dette området er Pixar best i klassen. Gleden, kraften og sjela i musikken speiles av en genial strek og glimrende timing – og budskapet stikker som kniver i den sofatrøtte koronaskrotten. Jeg hadde ingen planer om å hverken gråte eller bli cheesy av en pedagogisk påminner om de banale, men viktige momentene som gir livet mening. Soul gir meg flava to the bone, den bidrar til å holde min pågående eksistensielle krise i sjakk.

Da Sasha Baron Cohen omsider skulle gjenforenes med sin mest populære rollefigur, ble det sammen med Maria Bakalova som datteren Tutar – og denne kombinasjonen overgikk alle forventninger. Og hvilken timing! Lite visste vi om at virkelighetens US of A drøye to måneder senere skulle ligne mer på Borat Subsequent Moviefilm enn Borat Subsequent Moviefilm. Speilingen mellom Cohens fokus og klimaet i USA markerer enda tydeligere hvor viktig og relevant prosjekter hans er – ikke minst i en bransje som tørker inn, en industri prega av å vegre seg for å ta sjanser, være spontan og risikere noe.

Her stikker han både sin lange jøde-løsnese (et meta-øyeblikk med tanke på at han selv er jødisk) og sitt kjønnsorgan ut, og våger å være farlig politisk ukorrekt. Stuntene med skjult kamera og under falske premisser overfor de uheldige medvirkende, kunne i verste fall blitt værende på klipperommet – men den gang ei. Hvordan har de fått mange folk med uheldige utsagn til å godkjenne å bli offentlig latterliggjort? Jeg mener, Rudy Giuliani! Hallo!

Richard Jewell minner meg på hvorfor jeg elsker historier om middelmådige middelklasse-folk – og hvor stor tilfredsstillelse jeg finner i å se ikke-oppussede åpne kontorlandskap på film. Kameraets tilstedeværelse, de strenge utsnittene og den duse koloritten gjør meg skjerpet. Paul Walter Hauser har lenge vært blant Hollywoods mest interessante skuespillere, og med Richard Jewell gjør han sin første hovedrolle. Han overbeviser sterkt, og bærer filmen, som har flere fellestrekk med I, Tonya enn at Hauser nok en gang inntar rollen som slapp og sleip, skurkeaktig faen.

Men her er han uskyldig i ugjerningene han blir anklaget for. Clint Eastwood kommenterer klimaet i dagens Amerika: Den sterke trangen til å tillegge noen karakteristikker, å dømme mennesker på bakgrunn av utseende og livssituasjon; den selverklærte retten til å mistenkeliggjøre en ung mann for terrorforsøk på bakgrunn av at han er svært overvektig og bor hjemme med mammaen sin (en strålende, Oscar-nominert Kathy Bates). Richard Jewell er et sterkt drama, laga av mannen og legenden som tilsynelatende fortsatt er i sin beste alder: 90 år!

Waves er rik på visuelle og soniske elementer (Trent Reznor!), som alle går opp i en større enhet. Fotograf Drew Daniels (Euphoria) har et observant blikk og teft for å skape stemning – kameraarbeidet og eksperimenteringen med forskjellige formater drar meg inn i en fortelling som skifter perspektiver på en smidig og tankevekkende måte. Vi blir aldri hengende, tilløpene til melodrama kuttes av – man merker at det sitter en musikkvideoklipper (Isaac Hagy) bak spakene.

10The Painted Bird

the-painted-bird
Slovakia, Tsjekkia, Ukraina, 2019

Jeg foretrekker gjengivelser av historiske begivenheter og krig som ikke er for spesifikke, og som unngår å kretse rundt enkeltpersoner, men heller sier noe om kontekst og konsekvenser av politiske beslutninger. Om hvem som blir taperne og vinnerne, og at virkeligheten sjelden er svart-hvitt. Apropos svart-hvitt, kan monokrome bilder brukes for å forsterke en skildring av menneskers iboende ondskap, og dette fungerer svært godt i tsjekkiske The Painted Bird, majestetisk fotografert av Vladimír Smutný. En fabel om at vold avler vold og hat avler hat.

*

11. On the Rocks (Coppola)
12. Den gyldne hanske (Akin)
13. For Sama (Al-Kateab, Watts)
14. Mank (Fincher)
15. Cuties (Doucouré)
16. Never Rarely Sometimes Always (Hittman)
17. Kunstneren og tyven (Ree)
18. Selvportrett (Olin)
19. Monos (Landes)
20. Matthias & Maxime (Dolan)

Beste filmmusikk: «Tenet» (Ludwig Göransson), «The Mandalorian» (Ludwig Göransson), «Soul» (Trent Reznor & Atticus Ross, Jon Batiste, David Diggs, Cody Chestnutt), «Mank» (Trent Reznor & Atticus Ross), «The Lighthouse» (Mark Korven).

Beste TV-seriefiksjon: «The Boys 2», «The Queen’s Gambit», «The Mandalorian 2».

Årets WTF: «Mulan», «Kadaver».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2020

Hopp rett til

Neste:  Karsten Meinichs topp 20, 2020

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>