Cannes 2020: Vår alternative utgave av Cannes-festivalen 2020 er like rundt hjørnet, og tirsdag 12. mai braker det løs med visninger av Cannes-filmer her i Montages-redaksjonen (og i de tusen hjem). Vi har spurt norske og internasjonale filmpersonligheter med en spesiell erfaring fra Cannes-festivalen om deres anbefalinger fra programmet.

Først ut er regissør Unni Straume, som har studert utvalget og sendt inn sine fem anbefalinger. Straume deltok med filmer i Cannes både i 1993 (kortfilmen Avsporing) og 1994 (Drømspel), begge i Un certain regard. Det vennlige svarbrevet fra Straume er limt inn nedenfor, og deretter følger filmene hun har trukket frem som sine tips til publikum.

*

Kjære Montages,

Dette var et veldig morsomt initiativ, og takk for utfordringen med å dykke ned i programmet og finne mine favoritter. Dere spør hva Cannes-festivalen har betydd for meg personlig, og det er et vanskelig spørsmål å svare på, for det finnes både et positivt og et negativt svar.

Det var en vanvittig opplevelse å bli invitert av Cannes-festivalen til å vise film i Seléction Officielle, to år på rad. Det kan åpne så mange dører og gi så mange muligheter, men det er også avhengig av at man har et apparat rundt seg, som jeg dessverre ikke hadde den gangen. Jeg produserte jo begge de filmene i eget selskap og følte meg nok temmelig ensom på ballet. Jeg husker først og fremst at jeg ble ekstremt sliten, og kanskje heller ikke var i stand til å spille mine kort slik jeg sikkert burde ha gjort, så jeg vet ikke om det fikk så stor betydning for min videre karriére. Men når det er sagt, er jeg veldig stolt av det, og jeg ville definitivt ikke vært det foruten!

Dere har jo over 100 filmer i det alternative Cannes-programmet deres, så mange utvalg og anbefalinger kunne kommet naturlig for meg, for eksempel Jakten (1959) av min mentor Erik Løchen, men det blir vel litt for opplagt fra min side. Og jeg hadde forresten håpet å se Suzanne Ostens Skytsengelen [vist i sideprogrammet Quinzaine i 1990, red.anm.] på lista deres, for den gjorde veldig inntrykk på meg da jeg så den i Cannes i sin tid.

Så nedenfor har jeg gjort et valg om å konsentrere meg om de italienske filmene, som dere har valgt å vise såpass mange av, og som ligger mitt hjerte nært. Som dere vet, er jo Italia mitt andre hjemland.

Beste hilsen,
Unni

*

Miraklet i Milano

(«Miracolo a Milano», 1951, Vittorio De Sica) – Vises i hovedkonkurransen
▷ iTunes (digitalt), Platekompaniet (fysisk)

Dette er jo filmhistorie. Alle husker vel Sykkeltyvene (1948), Vittorio De Sicas neo-realistiske mesterverk! Også i denne filmen viser han sin mesterlige evne til å fortelle om samtiden gjennom et barn. Det er nerven også i denne litt naive historien, men her beveger han seg et stykke bort fra den etablerte neo-realismen og trekker inn magi og overtro, sirkuset og surrealismen som jo er så nært knyttet til den folkelige italienske kulturen. Det er en tidvis gripende historie om fattigdommens grusomhet, men det mangler ikke på håp og optimisme.

Kanskje viktig å minne om samarbeidet mellom De Sica og manusforfatteren Cesare Zavattini. Regi og forfatter jobbet ofte svært tett i den italienske filmproduksjonen og Zavattini var jo en av de aller største. Jeg assosierer denne filmen litt med Fellinis La Strada (1954), selv om den forteller en helt annen historie.  Den kom jo bare tre år etter Miraklet i Milano, som kanskje var en inspirasjonskilde for den unge Fellini?

*

Hevet over mistanke

(«Indagine su un cittadino al di sopra di ogni sospetto», 1970, Elio Petri) – Vises i hovedkonkurransen
▷ The Criterion Channel (digitalt, VPN, abo), Amazon (fysisk, import)

En politisk triller tett knyttet til virkelige politiske hendelser i Italia, den gangen og nå. Filmen vant Oscar for beste utenlandske film og ble også en stor publikumssuksess på tross av et raffinert filmspråk og sin tydelige politiske side. Det er lenge siden jeg så den filmen, og jeg må innrømme at det jeg husker best er hovedrolleinnehaveren Gian Maria Volonté, for meg en av italiensk films største (og vakreste) skuespillere.

Av disse fem anbefalingene er vel kanskje dette den filmen jeg ikke har helt «inn under huden», ikke fordi jeg ikke husker den, men fordi den opererer innenfor en sjanger som ikke er helt min greie, uavhengig av filmens kvaliteter. Hevet over mistanke er en stilren thriller i sin sarkastiske intelligens og avsløring av maktstrukturer, veldig viktig fremdeles i Italia, men den mangler kanskje poesien jeg er avhengig av for å virkelig hengi meg til en film. Jeg liker den altså bedre for sin politiske analyse enn for sin form – om det går an, da. Om jeg skal legge til noe så er det tydelig at Paolo Sorrentino, kanskje særlig i Il Divo (2008) er påvirket av Elio Petri, selv om han trekker den realistiske iscenesettelsen i en mer poetisk retning, som jeg altså liker…

*

Treskotreet

(«L’albero degli zoccoli», 1978, Ermanno Olmi) – Vises i hovedkonkurransen
▷ Platekompaniet (fysisk)

Ermanno Olmi var virkelig humanist og kanskje jeg kan kalle hans filmiske univers for poetisk realisme? Han begynte sin karriere som dokumentarist og hans filmer har sterk forankring i virkeligheten. Treskotreet er nok hans viktigste, og er alltid like aktuell med sin enkle fortelling og varme medmenneskelighet. I dag kan den også sees på for å minnes de tusenvis av døde av coronaviruset nettopp i det distriktet filmen er laget, Bergamo, og der alle skuespillerne kommer fra, samtlige amatører, bønder fra distriktet uten noen skuespillererfaring. Det er rett og slett imponerende, ikke minst regien! Men som sagt var Olmi opprinnelig dokumentarfilmskaper, og hadde dermed også god erfaring med å instruere mennesker som skal «bare» skal være seg selv.

*

Love & Anarchy

(«Film d’amore e d’anarchia, ovvero ‘stamattina alle 10 in via dei Fiori nella nota casa di tolleranza…’», 1973, Lina Wertmüller) – Vises i Cannes Classics
▷ DeepDiscount (fysisk, import), eBay (fysisk, import)

Lina Wertmüller er en av Italias mest frodige og originale filmskapere, og dessuten første kvinne nominert til Oscar for beste regi (i 1975, for Seven Beauties). Love & Anarchy er kanskje ikke hennes mest kjente, kanskje heller ikke hennes beste, men den er helt klart et godt eksempel på hennes filmiske verden, med sin barokke blanding av politikk, erotikk og surrealisme. Ikke minst har Wertmüllers filmer en humor og vidd som innimellom går selveste Fellini en høy gang. Rart det der med Italia, et mannsdominert samfunn på så mange vis, men også med en historisk feministisk tradisjon, og særlig filmregissørene har vært blant de tydeligste. Wertmüller og Liliana Calvani er strålende forbilder og inspirasjon for oss kvinner som har valgt denne leveveien.

*

Orkesterprøven

(1978, «Orchestra Rehearsal», Federico Fellini) – Vises utenfor konkurranse
▷ Platekompaniet (fysisk)

På tross av Fellinis uttalte skepsis til TV-mediet (det er også en tematikk i Orkesterprøven) ble filmen produsert av RAI for TV. Den er bare 70 minutter lang, men inneholder som alle Fellinis filmer kraftfulle scenografisk tablåer, masse poesi, humor og magi. Det er også et tydelig politisk statement her, en kritikk mot syttitallets demokratiseringsprosesser innen kunsten, men uansett hav man måtte mene om hans synspunkter: Fellini, Nino Rotas musikk og et fantastisk italiensk orkester kan ikke annet enn å forføre.

Jeg hadde egentlig «glemt» dennes genistreken av en film, men når jeg tenker på den nå, er den kanskje en av mine Fellini-favoritter. Den er full av metaforer, subtil og mangetydig som den er i sin hyllest til kunsten og kunstnerne. Nyttig filosofi også i disse dager; når alt bryter sammen blir kunsten som viktigst, som på Titanic, der musikerne spiller til skipet går ned. Det er umulig å ikke bli berørt av Fellini!

*

Den alternative Cannes-festivalen utspiller seg mellom 12. og 23. mai. Her kan dere bla gjennom det komplette programmet.