Filmfrelst #354: Venezia 2019 – Noah Baumbachs Marriage Story

Venezia 2019: I denne episoden diskuterer vi Noah Baumbachs Marriage Story, med Adam Driver og Scarlett Johansson i hovedrollene.

Noah Baumbach er en filmskaper vi har fulgt tett på Montages, og ifølge internasjonale kritikere er Marriage Story – basert på hans personlige erfaringer med et samlivsbrudd og en påfølgende skilsmisse – hans mesterverk.

Vårt panel har delte meninger om filmen, som er kraftfullt spilt av de to hovedrolleinnehaverne, men uten en klar idé om hvordan fortellingen skal struktureres.

Ved mikrofonene sitter Lars Ole Kristiansen, Karsten Meinich og Pernille Middelthon.

God lytting!

Skriv ut artikkelen 10 kommentarer

Jon Christoffersen sier:

1. september 2019, kl. 10:08

Grattis til alle tre med kjempeepisode av filmfrelst! Det er veldig lærerikt og gøy å høre på de gangene dere er skikkelig uenige også, og det var fint at dere tok dere tid til å stå lenge i uenigheten og diskutere grundig. Bra at Karsten ikke grep inn for mye som «fredsmegler», men lot ting gå sin gang. Framifrå innsats fra Pernille som sto skikkelig opp for denne filmen og argumenterte godt. Sjelden jeg har hørt Lars Ole bli kjørt såpass hardt, og det tror jeg kanskje var fortjent i akkurat dette tilfellet siden argumentene noen ganger var dårlige. Et eksempel er når han kritiserer filmen fordi den ikke får til noe like bra som Bergman(!). Skjønner likevel at en slik film vil ha ulik appell hos ulike folk avhengig av hvordan den treffer emosjonelt, og det kan godt hende jeg blir mer enig med Lars Ole og Karsten når jeg får sett filmen selv. Men de som liker filmen må jo få lov til det likevel.

Svar
- Lars Ole Kristiansen sier:
  
  1. september 2019, kl. 10:35
  
  Takk for hyggelig respons, Jon! Haha, ja, her blåste det opp til storm! Jeg er enig i at det kan virke i overkant retorisk å henvise til «Scener fra et ekteskap», samtidig som jeg veldig godt vet hva jeg mener med å gjøre det: Baumbachs manus er ikke engang i nærheten av å ha en så gjennomarbeidet oppbygning, samtidig som det forsøker seg på like stor dramatikk i særlig én scene. For meg gjør det at resultatet føles mer konstruert enn organisk. Det hjelper ikke at skuespillerne leverer så bra som de gjør, selv om de isolert sett imponerer. Selv om skuespillerne og historien i seg selv er gripende, er ikke MARRIAGE STORY tilstrekkelig _kunstnerisk bearbeidet_, og jeg mener virkelig det er overilt å utrope den til Baumbachs beste – i en slik grad at jeg begynner å lure på hva de som gjør det likte så godt ved Baumbach i utgangspunktet.
- Jon Christoffersen sier:
  
  1. september 2019, kl. 12:15
  
  Svar til Lars Ole:
  Ser den! Gleder meg til å se filmen selv. Blir jo veldig nysgjerrig etter en sånn episode med Filmfrelst.
  En fryd å høre på var det uansett :)
Christian sier:

3. september 2019, kl. 15:29

Montagegjengen virker som regel samstemte i filmpraten så det var jo litt forfriskende med uenighet og en herlig diskusjon med høy temperatur. Har vel ikke hørt dere være så uenige siden Eirik Smidesang Slåen var fast invetar (har oppdatert meg på gamle podcaster i sommer).

Veneziapodcastene har vært helt nydelige, gler meg like mye til hver gang, keep ’em coming!

Svar
Anders Haavie sier:

10. desember 2019, kl. 07:31

Veldig deilig med uenighet. Jeg misliker denne filmen kanskje enda mer enn Lars Ole og Karsten og det var deilig å endelig få litt støtte rundt denne filmen

Svar
- Karsten Meinich sier:
  
  10. desember 2019, kl. 14:13
  
  Hyggelig å kunne bidra som en slags motstemme nå som mottagelsen har vært så unisont positiv; i Venezia var det jo litt motsatt, og i episoden forsvarer jo Pernille sitt syn meget bra synes jeg. Husker også at Birger Vestmo trillet en 6’er og vår reaksjon var vel mild befippelse og et forsøk på å dra ham over i vår argumentasjon (til ingen nytte).
  
  Filmen skal nok holde seg relevant og som en del av samtalen helt frem til og med Oscar-utdelingen, men etter mitt syn er ikke Baumbach her i nærheten av sine beste filmer (Squid og Gerwig-samarbeidene). Hva var dine hovedinnsigelser, Anders?
- Dag Sødtholt sier:
  
  10. desember 2019, kl. 14:50
  
  Jeg misliker å «mistenkeliggjøre» andres årsaker for å prise en film, men kan jeg bare få kaste fram muligheten at filmen kanskje har scoret ufortjent sterkt på grunn av høy gjenkjennelsesfaktor hos mange som har vært gjennom lignende prosesser, i og med den intense tonen og fokuset på nærmest marerittaktig uforsonlighet, men personlig syntes jeg den framsto som ganske overfladisk. Den presenterer temaet mer enn arbeider seg gjennom det. Scener fra et ekteskap og A Separation aka Nader og Simin – et brudd formidler temaet på en måte som engasjerer uansett seerens egen bakgrunn, og sistnevnte film framstår som usedvanlig kompakt, fokusert og belysende, samtidig som den helt uanstrengt fletter inn andre tematiske tråder. Kanskje Baumbach er best når han satiriserer en viss type rollefigur, som den narraktig selvopptatte faren i The Squid and the Whale; samme type vender tilbake i Dustin Hoffmans ubetalelige spill som kunstnerfaren i The Meyerowitz Stories. Humoren i de barnslig kranglende brødrene i samme film er også kostelig. Alvoret i denne nye filmen virker i motsetning ganske insisterende og overtydelig.
Erik Vågnes sier:

15. desember 2019, kl. 09:20

Jeg likte filmen svært godt, selv om kanskje Laura Derns karakter kunne vært mer kompleks og hun ikke kommer helt til sin rett.

Jeg er uenig i at advokatscenene var unødvendige og at det burde være flashbacks i fortellingen: denne filmen handler ikke om hvem som hadde egentlig rett i denne krangelen og det å ikke vise flashbacks ivaretar det subjektive i det som blir fortalt. Vi skal ikke få se disse flashback’ene og ta stilling til hva som egentlig skjedde. Filmen handler om ord og fortellinger – om hvordan ordene former vår opplevelse av hva som har skjedd.

Etter mitt syn kunne Marriage Story egentlig blitt kalt «Prosessen», og derfor er advokatene viktige. Dette handler om hvordan en konflikt blir formalisert og gjort om til en grusom prosess som drives fremover – hvor hver minste handling eller ytring blir gjort om til et angrep. Karakterene er fanget i den naturlige progresjonen i denne «prosessen» og er hjelpesløse ofre i hvordan den utspilles. Det er heller ikke viktig at vi som seere forstår hvordan denne krangelen opprinnelig har eskalert; tvert imot. Det er viktig at dette blir skildret som at hvordan små irritasjoner og problemer har vokst seg store i det skjulte. Ingen av de to forstår hvordan de har havnet på dette stadiet.

Synes dette er en av Baumbachs beste filmer, kanskje unntatt The Squid and the Whale og Margot at the Wedding. Driver og Johanson skinner og Baumbach våger å gi slipp på den trygge ironiske distansen som gjør mange av hans mest anerkjente nyere filmer litt flate (men likevel veldig fornøyelige).

Svar
Magnus Høiby-Nikolaisen sier:

30. desember 2019, kl. 08:30

Må si meg enig med Erik Vågnes her, jeg synes fokuset blant mange som hyller filmen og nevnte kritikk her er litt på siden av kjernen i filmen.

Det sterke og unike med denne filmen er nettopp skildringen av prosessen og «stegene» i et samlivsbrudd. Den komplekse følelsesmessige reisen man går igjennom når man skal «fredelig» bryte opp 10 års samliv er vanskelig nok i seg selv. Det å plutselig se din livspartner leve et helt nytt liv kan ikke være lett. Av praktiske årsaker og grunnet barnet skal alt samtidig frem i offentligheten og vurderes av eksterne personer. Alt de har hatt sammen reduseres og forvitres i enda raskere og i enda større grad grunnet denne prosessen. Jeg synes nettopp dette elementet ved filmen er det som gjør den god og interessant.

Det eneste jeg egentlig har å utsette på filmen er at den hadde kledd en litt bedre struktur i det narrative, den er litt ufokusert og rotete fortalt….

Svar
Øystein sier:

20. januar 2020, kl. 17:57

Team Pernille!

Vil trekke frem Blue Valentine som en sammenligning.

Svar