Ole Giæver zoomer inn på livets ulike faser og små detaljer i kinoaktuelle Fra balkongen. For de aller fleste er musikk en viktig tidsmarkør – lyden av en periode eller en tilstand som bringer oss tilbake til steder og stemninger vi har beveget oss videre fra.

Montages har snakket med regissør og hovedperson Ole Giæver om filmens soundtrack, en eklektisk miks av låter som rommer alt fra «Also Sprach Zarathustra» til Enya og Modern Talking. I tråd med filmens vesen, er det en utilslørt personlig playlist, som i lys av Giævers anekdoter og grublinger danner en slags helhet.

Noen av låtene har vært sentrale for konseptualiseringen av Fra balkongen, andre har banket på døren underveis. Her deler Giæver generøst av sine tanker om hvordan musikken har betonet filmen og arbeidsprosessen.

Nederst i artikkelen finner du filmens offisielle spillelister på henholdsvis Spotify og YouTube.

*

Ola Fløttum

«Ola Fløttum og jeg har jobbet sammen siden Sommerhuset i 2008, så Fra balkongen er fjerde filmen vi samarbeider på. Jeg hadde kjent til og vært fan av bandet hans The White Birch i en god stund, men det var da jeg lyttet gjennom soundtracket til Reprise (2006) at jeg ble overbevist om at det var noe i hans musikalske univers som tangerte mitt filmunivers.

Ola er et selvransakende og selvkritisk menneske, som lytter og føler med hele seg når han komponerer musikk. Han har en sjelden forståelse for det romlige, den emosjonelle dybden, i det levende bildet, som gjør at han kan komponere musikk som løfter potensialet som allerede ligger der i spillet og i montasjen. Ofte opplever jeg at filmmusikk blir som et ekstra lag oppå eller utenfor bildene, men Ola mestrer å integrere musikken og gi en ekstra dimensjon og dybde til det audiovisuelle uttrykket.

Fra balkongen er en veldig assosiativ, fragmentarisk film, der vi ikke følger et klassisk narrativ, men hvor dramaturgien i større grad er strukturert rundt tematikken. I tillegg til å fylle de ulike sekvensene med stemning, fungerer også Olas musikk som et slags lim, som emosjonelt binder sammen de assosiative sprangene. Både i mine egne filmer, i Joachim Triers, Ruben Östlunds og andres filmer der Ola er komponist, opplever jeg at musikken pirker borti et slags emosjonelt underbevisst nervesystem; jeg lytter ikke til musikken, jeg føler den. Nettopp derfor er det sjelden ham, men skuespillerne, fotografene og regissørene som stikker av med alle nominasjoner og priser; han overkjører aldri bildene, men løfter alles prestasjoner og filmens bestanddeler på en subtil måte.»

Richard Strauss – Also Sprach Zarathustra

«Det er sjelden jeg blir beveget av billedkunst eller kunstinstallasjoner, men jeg husker et verk som grep meg sterkt. Det var en stor kollasj med bilder av et nesten uendelig antall forskjellige blokker fra ulike deler av verden. Det var nesten som å stirre inn i sin egen avgrunn, bevisstheten om at også jeg bare var en av mange som levde et alminnelig og uvesentlig liv i en leilighet i en blokk i en ubetydelig del av verden.

Med Fra balkongen forsøker jeg derimot å gi dette lille livet verdi og betydning, jeg prøver å si at i både mitt og ditt alminnelige hverdagsliv fins det noe som er både genuint og universelt, noe som er verdifullt og verdt å fortelle om. Det kunne jeg påstå forsiktig og ydmykt, eller jeg kunne dra på og si «DITT LIV ER IKKE BARE VERDT NOE I DEN STORE SAMMENHENGEN, DU ER FAEN MEG I FUCKINGS SENTRUM AV DET HELE». Ved å starte ute i verdensrommet og zoome inn på balkongen min akkompagnert av Richard Strauss‘ «Also Sprach Zarathustra» er det liten tvil om at jeg syntes det siste alternativet var mest besnærende.

Jeg blir for øvrig mindre og mindre glad i referanser, det er noe pretensiøst over kunst som refererer til og ber om å få stå i kontekst til annen kunst, men i dette tilfellet syntes jeg referansen var så åpenbar at det også fins en slags ironi i det. Kubrick tok spranget fra apeplaneten og ut i verdensrommet. Jeg bruker den samme monumentale musikken til å ta oss tilbake.»

Asgeir Trausti – Heimförin

«Hvilken låt er den første du setter på hvis du er helt alene i verden? Det er ikke lett å si, men jeg har en spilleliste som heter «Togmusikk» på iPhonen min, og valgte noe impulsivt å gå inn på den da vi improviserte frem denne scenen inne på Blå, kanskje fordi det er noe med reiser, særlig på tog, som stimulerer det sentimentale i oss; vi forlater noe eller noen, på vei mot noe annet. Av og til skal man ikke planlegge ting for mye, fordi det er noe i underbevisstheten, i det ikke-planlagte, som gir en mer autentisk impuls. Heldigvis var det ikke vanskelig å få rettighetene til låta, så da kunne vi beholde den, også i klippen.»

Seinabo Sey – Younger

«I motsetning til Asgeir Trausti var det vanskeligere å få rettighetene til «Dancing On My Own» av Robyn, som er den låta jeg egentlig danser til her. Denne sekvensen innbyr også til en ironisk distanse, forestillingen om sin egen begravelse eller at man er det siste menneske på jorda avslører jo en selvmedlidende side i oss, og dypt og ektefølt selvmedlidenhet på film fungerer sjelden bra, det vekker snarere antipatiske følelser for rollefiguren, men ved bruk av humor og ironiske grep åpner vi for at det er lettere å føle identifikasjon.

At han (velger å bruke tredjepersons benevnelse til denne scenen) velger å danse til «Dancing On My Own» er selvmedlidende på en komisk måte. Men nå fikk vi som sagt ikke rettighetene til denne låta, så da måtte det bli noe annet av samme kvalitet. Slike utfordringer støter alle regissører på i etterarbeidet, og ofte veldig tett på ferdigstillingen av filmen, noe som er fryktelig stressende og ubehagelig, men jeg syntes «Younger» ga noe av den samme enkle og banale kommentaren til scenen, spesielt når vi valgte et strekk der Seinabo Sey synger «You ain’t getting any younger».»

Henning Sommerro – Vårsøg

Jeg har alltid hatt et sterkt forhold til denne låta, spesielt Henning Sommerros versjon. Det er noe med Sommerros ujålete og relativt ordinære stemme som gjør at jeg aksepterer melankolien i komposisjonen hans og i Hans Hyldbakks tekst. Det er noe nakent og ur-menneskelig over Vårsøg som jeg synes kler filmens ambisjon – en søken etter det utilgjorte og ærlige.

«Fra balkongen» handler mye om lengsel og avstand, derfor valgte jeg å bruke låta til bilder av høstlandskap. Det er om høsten vi lengter etter våren, når våren kommer så er det jo ikke noe å lengte etter lenger.

I filmen snakker jeg en del om mangelen på friksjon. Det er ingen åpenbar konflikt i «Fra balkongen», med lite ytre motstand og et fravær av antagonister, så jeg ble nødt til å finne denne friksjonen andre steder, og jeg fant den blant annet i lengselen. I avstanden mellom der du er og dit du vil er det ikke tomt, ikke friksjonsløst, men en slags mental konflikt mellom nåtid og fremtid eller nåtid og fortid.

Enya – Boadicea

Jeg vokste opp på 80-tallet, det kanskje pinligste tiåret i menneskets historie, ikke bare med tanke på mote og kultur, men også idealer og politikk. Det var som om hele menneskeheten (det vil si den vestlige verden), tenkte at dette er så langt vi kan strekke oss, mer perfekt blir det ikke: vannseng, skaisofa og Catzy hårspray, kan man ønske seg noe mer?

Det var så bra da, at når det var sultekatastrofe i Afrika, lagde idolene våre en sang totalt blottet for ironi som het «We are the World», og den bekymringsfrie allsangen på nachspielet kunne fortsette. Men så kom 90-tallet og alle skjønte hvor naive og teite vi hadde vært, og ironien entret scenen. Det ødela både uskylden og inderligheten for mange ungdommer tror jeg, det var så mye som ble flaut, blant annet å høre på en artist som Enya.

Nå vokser det opp en ny generasjon som tør å være inderlige igjen. Det er interessant at den forrige virkelig generasjonsdefinerende serien i Norge var ironi-programmet Lille Lørdag, og nå, drøyt tjue år, én generasjon, senere, kommer Skam, en serie helt uten ironi. Jeg tror det er derfor serien også er så populær blant 40-åringer, den gir oss tilbake noe av det ektefølte og inderlige vi distanserte oss fra på 90-tallet. Endelig er det lov til å føle igjen, og det er endelig greit å innrømme at jeg digger å høre Enya på repeat.

Rufus Chaka Khan – Ain’t Nobody

«Denne dansesekvensen kommer like etter stillbildemontasjen fra barne- og ungdomsårene mine, og det var naturlig å binde delene sammen med en låt fra noenlunde samme epoke. I manusutkastet var det tenkt at en voice-over skulle bidra til «monteringen» av den inderlige og tilstedeværende ungdomstiden og den mer praktisk-orienterte hverdagen som voksen, og jeg sa noe sånt som at hvis jeg vil være til stede er det bare å sette på en sang og begynne å danse. Men det ble for direkte og kjedelig, vi foregrep overraskelsen i at det utvikler seg til å bli en musikkvideo-liknende montasje, og valgte derfor å fjerne stemmen og la låta springe ut av mitt behov for å lystbetone det å brette sammen klær.

Jeg ønsket å trekke inn andre mennesker i denne montasjen for å gjøre den rikere og mer livsbejaende – som en motsats til «Dancing On My Own». Strukturelt befinner vi oss også her i slutten av det som gjerne kalles «romanse-sekvensen» i klassisk filmdramaturgi, partiet der man for første gang får anledning til å ta en liten pause fra hovedhistorien, bygge opp håp og forventninger, før hovedpersonen igjen blir innhentet av og påminnet om det som er hans eller hennes utfordring.

Konflikten som må løses, eller i Fra balkongen sitt tilfelle: Spørsmålene rundt hva som gir livet mening og verdi skal besvares. Når jeg får vondt i ryggen på slutten av sekvensen, bringes jeg raskt tilbake til det fysiske, det kroppslige og forgjengelige, og vi går inn i et vondt parti, der jeg gjennom min onkels ulykksalige skjebne belyser hvor skjørt og tilfeldig livet kan være.»

https://youtu.be/VJYfUS96f6w?list=PL1XzREOE9stSGDyjDkgnz3uwOHet7eWxx

Modern Talking – You’re My Heart, You’re My Soul

«Det var veldig utfordrende å finne den riktige låta til filmens epilog-aktige avslutning. Mot slutten av klippefasen fikk det sentimentale større og større plass og betydning i filmen; vissheten om at ingenting varer evig, at alt forandrer seg, og at alt skal bli borte en gang. Jeg visste at det måtte være en låt som hadde noe av dette nostalgiske preget, samtidig som den ikke måtte bli for svulstig.

Filmen handler jo om å løfte det opp det noen ganger banale og enkle hverdagslivet, det feilbarlige, til tider patetiske, men likevel høyst menneskelige i oss. «You’re My Heart, You’re My Soul» var jeg først redd for at er en forslitt låt, at Modern Talking er for ironisert, men nettopp dette slitte og svært tidsspesifikke opplevde jeg ga den apokalyptiske avslutningen på filmen et nødvendig spenn. Jeg romantiserer om en undergang der hele vår historie, alle mennesker og alt som jorda har bestått av, en gang skal samles i en hvit krystallkule. Hvis den kula skal romme alt, da må den også kunne romme Modern Talking.»

*

Fra balkongen sine offisielle spillelister finner du her: