I mars og april inviterer Cinemateket i Oslo alle filmelskere med åpent sinn til et omfattende retrospektiv viet Paul Verhoeven. Dette er første gang den nederlandske regissøren blir viet så stor oppmerksomhet her til lands, og markerer derfor en unik mulighet til å stifte bedre kjennskap med den ukonvensjonelle og alltid kontroversielle auteurens imponerende katalog.
I en tekst på Cinematekets egen blogg tilknyttet retrospektivet, kommer det tydelig frem at prosjektet er et hjertebarn for de ansatte: «Vi har over flere år nå fordypet oss i Verhoevens filmer, og mener at det er på tide å virkelig anerkjenne hans kvaliteter som regissør, peke på det unike «stempelet» som preger alle titlene i filmografien, uavhengig av sjanger, periode eller historie.»
Timingen kunne neppe vært bedre, ettersom Verhoeven i fjor våres – etter en ti år lang pause fra registolen – gjorde et ellevilt comeback med mesterverket Elle, en absurd og bekmørk rape/revenge-komedie med Isabelle Huppert i hovedrollen (omsider aktuell på norske kinoer denne uken). Underlig nok ble ikke Elle møtt med hylekor og kontroverser, men i stedet umiddelbart omfavnet av kritikerne i Cannes, og i tillegg til en Oscar-nominasjon for beste kvinnelige skuespiller, ble filmen belønnet med to Golden Globe-statuetter. (Beste kvinnelige skuespiller og Beste fremmedspråklige film – lytt til vår Filmfrelst-episode om Elle her.)
Som nevnt har Verhoeven lyktes med å provosere både kritikere og publikum en rekke ganger; etter å ha laget Spetters (1980) ble han nærmest kjeppjaget fra det ellers så romslige Nederland, men møtt med åpne armer av Hollywood, som hadde lagt merke til hans særlige evner som historieforteller.
Etter suksessen med Basic Instinct (1992) fikk Verhoeven så å si frie tøyler fra studioene, og resultatet ble Showgirls (1995). Denne utforskningen av show business-miljøet i Las Vegas har for mange blitt selve kroneksempelet på hvordan publikum og kritikere kan sies å ha vranglest flere av regissørens filmer. Showgirls tyr til vulgære, men samtidig tvetydige grep; det er vanskelig å vurdere om filmen mener alvor med «moralfortellingen», er direkte misogyn eller bare nihilistisk.
I ettertid har imidlertid flere kritikere løftet Showgirls opp av Hollywoods søppelkasse. Etter visningen av filmen førstkommende fredag (3. mars) vil Montages-redaktør Lars Ole Kristiansen, Chloé Faulkner fra Filmklubbforbundet og Kjell Runar Jenssen og Hege Jaer fra Cinemateket i Oslo se nærmere på hvorfor den ble så misforstått da den hadde premiere i 1995.
Verhoeven fulgte opp Showgirls med science fiction-filmen Starship Troopers (1997), som ble utsatt for en lignende vranglesning. Filmen ansett for å være hjernedød, til og med fascistisk, men var tenkt som det motsatte: en subversiv satire om fascistisk retorikk.
Etterfølgeren Hollow Man (2000) floppet på kino, og ble spikeren i kista for regissørens karriere i Hollywood. Det skulle ta seks år før han returnerte, igjen på nederlandsk jord, med krigsfilmen Black Book (2006).
Programredaktør hos Cinemateket i Oslo, Hege Jaer, uttaler seg entusiastisk om retrospektivet:
Som mange andre hadde vi sett og likt flere av Verhoevens filmer løsrevet, og kjente til hans renommé som provokatør. Men så satte vi opp Starship Troopers i samarbeid med Filosofisk supplement i 2013. Filmen ble dårlig mottatt da den kom, og når jeg nå endelig så filmen selv, syntes jeg at det var veldig underlig at filmen kunne bli lest så «vrangt» av så mange. Det var lett å begynne å spekulere i om kanskje Showgirls hadde vært offer for noe av det samme. Vi besluttet derfor å se Showgirls med et rent og uhildet blikk, og fant da noe helt annet enn «verdens verste film».
Samtidig begynte vi å se oss opp på resten av Verhoevens filmografi, og oppdaget raskt spennende paralleller mellom filmene han laget i Nederland og de han senere gjorde i USA. Ikke bare det, vi ble utrolig fascinert av måten Verhoeven strukturerer filmene sine på, motet hans, lekenheten, men også energien og intelligensen. Vi fant fascinerende karakterer, samfunnskritikk og selvsagt voldsomme virkemidler, men også en filmskaper som preger filmene sine med en tydelig signatur, med psykologisk forståelse, ambivalens og filmhistoriske referanser. Det er sjelden Cinemateket gjør så omfattende retrospektive serier som denne, og vi håper mange vil benytte denne sjansen til å bli bedre kjent med en utrolig spennende og ukonvensjonell auteur.

Cinematekets retrospektiv rommer elleve spillefilmer fra Verhoevens karriere, fra hans andre spillefilm, Turkish Delight (1973) til Elle (2016), samt de tre kortfilmene Feest! (1963), Het korps Mariniers (1965) og De worstelaar (1970). Det vil også bli arrangert en double bill, der Basic Instinct vises sammen med og kobles opp mot Alfred Hitchcocks Vertigo. Verhoeven har omtalt Hitchcocks klassiker som en «direkte overveldende» opplevelse og viktig inspirasjonskilde.
Filmene som vises under retrospektivet:
- Feest! (1963) – Kortfilm – DCP
- Het korps Mariniers (1965) – Kortdokumentar – DCP
- De worstelaar (1970) – Kortfilm – DCP
- Turkish Delight (1973) – 35mm.
- Spetters (1980) – 35mm.
- Ild og blod (1985) – 35mm.
- RoboCop (1987) – DCP
- Total Recall (1990) – 35mm.
- Basic Instinct (1992) – 35mm.
- Showgirls (1995) – 35mm.
- Starship Troopers (1997) – 35mm.
- Hollow Man (2000) – 35mm.
- Black Book (2006) – 35mm.
- Elle (2016) – DCP
I april vil Rob van Scheers besøke Cinemateket. I tillegg til å vært en god venn av regissøren i mer enn to tiår, er van Scheers hans offisielle biograf.
Som oppvarming eller supplement, anbefaler vi vår coup de cœur-omtale av Total Recall, samt vår spesialepisode av Filmfrelst, om Verhoevens karriere. Det er ikke til å stikke under en stol at flere i Montages er store tilhengere av den nederlandske rabbagasten, noe som speiles i vår kåring av 90-tallets beste filmer, der Verhoeven er representert med både Starship Troopers og Showgirls – på henholdsvis 88. og 37. plass.
Cineaster, kjenn deres besøkelsestid! Besøk Cinematekets nettsider for oversikt over datoer mm. Allerede denne uken vises blant annet RoboCop, Total Recall og Showgirls.
*