Filmfrelst #252: Manchester by the Sea

Manusforfatter og regissør Kenneth Lonergan er denne vinteren tilbake med Manchester by the Sea, hans første spillefilm siden mesterverket Margaret (2011). I vår første podkastepisode i 2017 tar vi en nærmere titt på Lonergans nye drama.

Manchester by the Sea har siden festivalpremieren ved Sundance i januar 2016 blitt båret frem av svært positive anmeldelser og solid buzz i Hollywood, og nå – et år senere – er filmen en omsvermet Oscar-kandidat i en rekke kategorier. (Den har allerede tatt hjem en Golden Globe-pris, for Casey Affleck i hovedrollen.) I tillegg spiller filmen inn store penger på amerikanske kinoer; i våre dager en sjeldenhet for et seriøst drama rettet mot et voksent publikum.

Med tanke på den tragiske bakhistorien til Margaret, Lonergans magnum opus som ble kvalt i klipperommet og rettssystemet, og først seks år etter opptak ble lansert i stillhet (dog ikke uten oppmerksomhet fra oss her på Montages), er det ekstra gledelig at Manchester by the Sea ligger an til å gjenreise regissørens status og posisjon i filmbransjen.

I vår podkastprat nedenfor diskuterer vi filmens renskårede dramatiske utforming, alvorlige tematikk og dens posisjon i regissørens filmografi, med mer. I panelet sitter Montages-redaktørene Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen.

Episoden inneholder ikke spoilere. God lytting!

Skriv ut artikkelen 5 kommentarer

Sveinung Wålengen sier:

11. januar 2017, kl. 17:09

Brillefin podkast og jeg deler deres opplevelse av filmen nærmest på en prikk, også når den sees i sammenheng med Margaret. Men jeg fikk bekreftet at jeg har en litt annen definisjon av «melodrama» enn i alle fall Lars Ole, en definisjon som jeg er klar over er mer positivt ladd og kanskje ikke helt tro mot «leksikondefinisjonen» – kanskje er den også for løs i snippen.

Slik man kan lage mange varianter av en science fiction-film, mener jeg at man også kan lage ulike typer melodrama, selv om denne sjangeren er snevrere. Enkelte regissører benytter seg av tydelige, melodramatiske virkemidler for å bygge opp filmene sine, men demper dem igjen gjennom subtile og troverdige karakterer, relasjoner og dramaturgi. James Gray og Nils Malmros er to filmskapere jeg umiddelbart kommer på – de tar gjerne utgangspunkt i familieintriger, store følelser eller omkalfatrende hendelser, som samtidig «formes» til noe mer hverdagslig eller underspilt. Jeg vet ikke om jeg ville kalt filmene deres for rene melodramas, men jeg mener i alle fall at i hendene på riktig regissør, kan melodramaet som sjanger tøyes og bøyes. Det finnes eksempler på dette helt siden filmens begynnelse; Murnaus Sunrise vil jeg karakterisere som et melodrama, men selv om handlingen står i sentrum, tilbyr filmen også en spennende og menneskelig skildring av rollefigurene den handler om.

Jeg har ikke egentlig tenkt på Lonergan som en «melodrama-regissør» og er veldig enig i at Manchester by the Sea er et drama, som dere på ettertrykkelig vis insisterer på i podkasten. Samtidig mener jeg at det problematiske i «den store hendelsen», som dere påpeker mot poddens ende og som jeg er helt enig i at er en blandet opplevelse, nettopp dreier seg om det melodramatiske. Uansett hvor kraftfullt det er og hvor mye filmen handler om mennesker, så er dette likevel et enkelt, handlingsorientert grep i manus som fortellingen lener seg på. Litt for mye, slik et melodrama gjerne gjør, slik at filmen lukker seg på en måte som ikke skjer i Margaret – selv om sistnevnte også handler om en konkret hendelse med påfølgende sorgprosess.

Bare noen grublerier rundt melodramaets rykte. Uansett er Manchester by the Sea et gripende og flott filmverk. Det er bare vanskelig å unngå sammenligningen med Margaret (som også minner meg på hvilket enormt bra filmår 2013 egentlig var).

Svar
Mads Wølner Voss sier:

12. januar 2017, kl. 22:11

Super podcast, og fin oppfølging fra Sveinung! Må si meg enig i veldig mye her. Opplevelsen av filmen var nok ganske lik deres. Her slenger jeg bare ut noen litt uformede tanker som dukket opp.

Personlig deler jeg nok en lignende oppfatning av melodramaet som Sveinung. Jeg liker det du sier om at det er en sjanger som kan strekkes i flere retninger. Det er også en del negative assosiasjoner knyttet til melodramaet, kanskje mest i at den er en sensasjonalistisk filmsjanger. En sjanger som kaster hjelpeløse karakterer ut på dypt vann, gjerne i form av en grusom tragedie, for så å la oss som tilskuere, kanskje med en pervers tilfredsstillelse, se på at de famler for å holde seg fra å drukne. Lars von Triers melodramaer, Dancer in the Dark, Breaking the Waves og Melancholia, slår meg som gode eksempler på filmer som leker med denne tilfredsstillelsen. På samme måte som skrekkfilm gir oss en skrekksensasjon innenfor fullstendig kontrollerte rammer, kan et godt melodrama virkelig la oss kjenne på en dyp tragedie uten å egentlig oppleve den personlig.

Det er ingen tvil om at Manchester by the Sea lar oss kjenne på disse følelsene. Likevel var det hele tiden vært noe som skurret for meg i dagene etter jeg så den. Med unntak av et knippe melodramatiske sekvenser er jo dette et Drama (med en veldig stor «D»), som alle her har påpekt. De filmatiske virkemidlene er såpass nøkterne, og karakterene er for ”ekte”, at de ender litt opp med å stå i konflikt med de få melodramatiske virkemidlene og sekvensene. Det er jo ingen tvil om at filmen virkelig gjorde dypt inntrykk. Tragedien som avsløres midtveis er så utenkelig grusom at det er umulig å ikke føle noe.

Lonergan lykkes i å balansere dette bedre i Margaret kanskje delvis på grunn av måten denne filmen er strukturert på (det må nevnes at denne filmen også har en del stilmessige grep som er mer i tråd med et tradisjonelt melodrama). Bussulykken i Margaret er det som igangsetter hele handlingen, og det lar karakterene utfolde seg derfra gjennom den sorgprosessen de går igjennom. I Manchester by the Sea starter vi med et tragisk dødsfall som er mer enn nok til å holde det gående som et drama. Det øyeblikket den virkelig store tragedien avsløres blir den en krykke som filmen lener seg såpass tungt på at den stikker hull i gulvet og nærmest raser nedi. Følelsene er utvilsomt der, men man sitter igjen med en sorgtung tomhet etterpå som til en viss grad skader resten av filmopplevelsen.

Det er bare noen ufullstendige første tanker. Når det er sagt må jeg si at den har utrolig mange styrker jeg ikke har gått inn på, blant annet et helt nydelig skrevet manus og utrolig gode rolleprestasjoner av alle involverte.

Svar
Lars Ole Kristiansen sier:

12. januar 2017, kl. 23:18

Takk for fine innspill, Sveinung og Mads.

Vedrørende det jeg sier om melodrama, vet jeg ikke nødvendigvis om jeg er enig med meg selv. Jeg har bare forsøkt å stramme inn definisjonen for min egen del, da jeg synes sjangeren – som det jo egentlig er i filmens verden – i stadig større grad har blitt et begrep, og et svært utflytende som sådan. Hvis alt er melodrama, hva _er_ da melodrama? Osv.

Jeg mener helt klart at en film kan ha melodramatiske trekk uten å være et melodrama, på samme måte som en film kan ha elementer av skrekk uten å være en fullblods horror. Manchester By the Sea har noen melodramatiske elementer, og det ser ut som vi er enige i at det er disse som vipper filmen litt ut av balanse – særlig i andre halvdel. Den grusomme hendelsen rollefigurenes smerte springer ut av er simpelthen så skrudd opp til 11 at det er vanskelig å «hente seg inn igjen» i etterkant.

Jeg synes likevel Lonergan er tydelig på at det er Drama dette er, nettopp på grunn av tingene du sier, Mads; at den forfekter autentisitet, psykologiske nyanser og en gjennomgående nøkternhet i det visuelle uttrykket. Bruken av musikk minnet meg for øvrig mye om Tarkovskij.

Svar
Jon Christoffersen sier:

29. januar 2017, kl. 09:10

Her synes jeg det ble et par irriterende ting ved podcasten. Særlig at i en podcast om denne filmen så sammenlignet dere den sikkert hundre ganger med en annen film jeg ikke har sett, som skal være så fantastisk mye bedre. Merkelig å hele tiden mase om Margareth i denne Manchester-by-the-Sea podcasten. Greit at dere nevner det, men dette ble i overkant slik jeg føler det.

Jeg er også uenig i at det er en svakhet at filmens hardeste scene var så intens. Tvert i mot. Denne scenen var jo mesterlig, og det er ikke så farlig at filmen måtte lande etterpå med mitt lavere volum.

Svar
Karsten Meinich sier:

5. mars 2017, kl. 21:44

Anbefaler for øvrig Benjamin Yazdans omtale av Manchester by the Sea, som supplement til diskusjonene i denne podkastepisoden.

Følelsen kommer alltid tilbake: Kenneth Lonergans Manchester by the Sea:

«Manchester by the Sea [er] annerledes og langt mer individualistisk orientert enn Margaret. Ja, filmen kan nesten fremstå radikalt apolitisk, satt opp mot det man skulle kunne forvente fra en så verdensrettet regissør som Margaret-Lonergan (eller opp mot de enkle, dikotomiske normene for samfunnsorientert filmskaping som stadig råder). Observasjonene av et sosialt klima er likevel så presise at de kan leses som et tidsbilde, og Lonergans brennende omtanke for karaktersvakheter og uforutsigbarhet, for sosiale irrganger og blindveier, er intakt.»

Svar