Omtale

Følelsen kommer alltid tilbake: Kenneth Lonergans Manchester by the Sea

En av samtidens mest fokuserte regissører følger opp det betente mesterverket Margaret med et finstemt, elliptisk drama.

Noe av det som gjorde Kenneth Lonergans andre film Margaret (2011, eller snarere 2005, siden den befant seg hele seks år i postproduksjon) til det sårbare tidsbildet det er, ligger i regissørens interesse for hvordan det politiske klimaet manifesterer seg ikke bare i handlinger, diskurser og verdensforståelser, men i hva som til enhver tid våker i tanken hos enkeltmennesker, og som før eller senere siver ut i det patetiske, vakre eller fatale.

Margaret har ofte blitt kalt et suksessfullt portrett av det offentlige ordskiftet under George W. Bush, og er uovertruffen der den tegner opp en slags mistankens og 9/11-betennelsens arkitektur; filmen er like famlende og utprøvende som den unge newyorkeren i hovedrollen, men fremfører sine tanker med en sjelden styrke, en tiltro til at det i det minste er verdt å kartlegge en apori når det meste i offentligheten er en dead end. Filmen står seg, og vel så det.

Men om den offisielle virkningshistorien til Margaret stanser et sted ut i Obama-administrasjonen (den er alt annet enn datert, men sterkt rotfestet i 2005), er filmens sterkeste kort at den forespeiler den destruktive identitetspolitikken der det politiske ikke bare informerer det personlige, men det private informerer det politiske; et landskap der en medial Frankenstein som Donald Trump kan vokse frem under påskudd av å gestalte ”egentlige” tanker.

I Margaret ligger det fortsatt en viss tro på at man kan møte holdepunkter, på den offentlige samtalen, på utdanning, dannelse. For etterhånden virker protestene mot Bush og Irak nesten naive; misnøyen med rodeo-imperialismen er blåøyd satt opp mot Trumps fascisme. Derfor er det enkelt å forestille seg at en 2017-variant av Lonergans film ville blitt gjennomsyret av en voldsom kulturpessimisme.

Dessuten er den politiske samtalen fullstendig endret av vår medierte levemåte. Trumps konstante reproduksjon av sitt eget bilde i den visuelle kulturen har gjort det umulig å ikke tenke på ham, uansett om man tenker mot eller med ham; hans største seier er at han alltid er der. I alle tilfeller bør Margaret inn på pensumlister til fag som som forsøker å finne ut noe om hvordan vi levde på begynnelsen av 2000-tallet, og hvordan vi kom dit vi er i dag. Hvor går man egentlig herfra?

Lonergans nye film, Manchester by the Sea, mangler den strukturalistiske tilnærmingen til sine subjekter, og søker ikke etter å forklare karaktermotivasjon ut fra annet enn nære familiebånd. Miljøet den skildrer – hvit, amerikansk lavere middelklasse – og viktigheten av arbeid som noe identitetsskapende og meningsbærende for dens sentrale rollefigurer – sender naturligvis tankene til samtiden, men er ikke stenket i politikk.

Casey Afflecks hovedrolle Lee Chandler kan sies å tilhøre et slags håndverker-prekariat, han lever litt hånd til munn, gjør svart arbeid, er avhengig av kontakter som igjen avgjør hvor han kan bo. Men han blir ingen manifestasjon av the downridden working class; han er ikke ment å utsi noe sentralt om klasse eller noen taus majoritet.

Slik er Manchester by the Sea annerledes og langt mer individualistisk orientert enn Margaret. Ja, filmen kan nesten fremstå radikalt apolitisk, satt opp mot det man skulle kunne forvente fra en så verdensrettet regissør som Margaret-Lonergan (eller opp mot de enkle, dikotomiske normene for samfunnsorientert filmskaping som stadig råder). Observasjonene av et sosialt klima er likevel så presise at de kan leses som et tidsbilde, og Lonergans brennende omtanke for karaktersvakheter og uforutsigbarhet, for sosiale irrganger og blindveier, er intakt.

Filmen er fundert i en klassisk dramastruktur, og sender tankene til en brukken sonettekrans: enkle, finstemte repetisjoner som brytes opp av uventede variasjoner, som likevel ikke avviker fra det estetiske skjemaet. Lee (Affleck) vender tilbake til hjembyen Manchester for å begrave sin bror, og må ta hånd om nevøen Patrick (Lucas Hedges). Dramaet utfolder seg som et kammerspill mellom onkel og nevø, med stadige tilbakeblikk til fortiden.

Et renskårent utgangspunkt, ærlig til benet, som tilfører en nødvendig klarhet i forkant av et dykk ned i det uforsonlige ved en tapsprosess – ikke ulikt Louder Than Bombs (2015), men uten Triers fragmentariske utforsking av minnets uregelmessige karakter. Ikke dermed sagt at Manchester by the Sea fremstiller fortiden som et goldt eller enkelt land, men filmen beveger seg ikke inn i den med subjektiv tvil. En styrke i stilrenheten og den avklarte formens navn – en svakhet når filmen av og til fremstår statisk.

Noen av de fineste øyeblikkene i Lonergans tredje film er i slow motion – ikke minst en begravelsesscene, som i sin utforming blir betegnende for prosjektet. Forventningene til hvordan mellommenneskelig samhandling skal utspille seg i kjølvannet av en tapserfaring, får en teatral og kunstlet karakter, noe tilgjort og skrevet, når gamle og nye familiemedlemmer kommer til, hilser, klemmer og overbringer kondolanser. Men heller enn å la satiren oversvømme scenen (som jo sakte film ofte kan gjøre, når grepet gjerne er redusert til et postmodernistisk effektmakeri), skapes et eget rom for å sette søkelys på det rituelle i det hverdagslige – hele tiden uten at bevisstgjøringen av normstrukturer truer med å undergrave alvoret.

Denne kontrastfylte nerven – pendelen som svinger mellom ironi og inderlighet, og som hviler et sted i gråtkvalt humring – utgjør Lonergans særegne form, også når filmen går helt inn i situasjonskomikken.

I et verk som syder av formfullendhet, blir det nettopp viktig å løfte frem enkeltscener, og en annen oppstår når Lees tilbakevendende alkoholisme tar overhånd mot slutten av filmen. En ikke uforutsigbar slåsskamp på en anonym bar antar en absurd og meningsløs karakter, ikke ulikt det som skjer i de lange, uavbrutte tagningene i Martin Scorseses Mean Streets (1973), der menneskene til slutt bare blir bærere av aggresjon, tomme kropper som løper etter hverandre for å dele ut neste slag.

Eller som i Paul Thomas Andersons The Master (2012), der Joaquin Phoenix løper etter en portrettfotograf i et glossy varemagasin for å fullende en voldshandling, som når den strekkes ut i løpende tid bare blir mer og mer meningstom i sin målrettethet. En slik fatalistisk fremstilling av voldens natur høres kanskje nihilistisk ut, og Lonergan sørger for å kontrastere det med en håpefull relasjon mellom Lee og nevøen.

Men det uforsonlige er et gjennomgangsmotiv; hendelser og minner vi ikke kan unnslippe. Den lammende sorgen ligger skyldtung over Casey Afflecks fortettede ansikt. I Vigdis Hjorths fine roman av i fjor, Arv og miljø, griper hovedpersonen Bergljot etter Roland Barthes og hans refleksjoner rundt døden, for å gjøre det uhåndgripelige litt mer forståelig (Hjorth, 2016, s.190):

Ifølge Larousse, Memento, varer en sorg etter at en av foreldrene dine dør i atten måneder. Men Roland Barthes skriver i Sorgens Dagbok at det ikke er sant, at tiden ikke mildner sorgen, at sorgen ikke tar slutt. Barthes skriver at tiden får ingenting til å gå over, bortsett fra sorgens følelsesmessige side. […]

Roland Barthes sa til en venn at følelsen går over, men sorgen berestår. Vennen svarte: Nei, følelsen kommer tilbake, bare vent. Følelsen kommer tilbake. (Hjorth, 2016: 190)

Manchester by the Sea er fundert i en lignende forståelse av dødens paradoksalitet – at det som er borte og fraværende, og til og med stues ned i en kjeller (likskue-scenene er sågar blant filmens såreste og beste), aldri opphører å eksistere inne i oss. Dødens uforanderlige natur gjør den enda mer uhåndgripelig.

Lee Chandler er en tragisk karakter der han bærer på denne innsikten uten å makte å formulere den, verken for andre eller seg selv, og tapserfaringen går på repeat, skurrer litt noen ganger, som en gammel videokassett som får nye riper og reparasjoner.

Hvis Lonergan er hovedpersonens Tiresias, har han for lenge siden bestemt seg for å ikke spotte ham for sin blindhet. Han kan bare observere og formidle hvordan følelsen alltid kommer tilbake. Dette er regissørens grunnleggende, humanistiske innsikt, som gjør Manchester by the Sea til det første store filmverket i 2017.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>