Ramaskrik 2016: Zombie-apokalyptiske tilstander rammer Sør-Korea. Brian Cox obuserer lik med noko attåt. Iran ryster oss med feministisk skrekk. Vi har tatt en kikk på årets Ramaskrik-program.
Ramaskriks åttende festival går av stabelen i morgen, og byr på et variert program – fra staute grøsserklassikere som The Omen (1976), og De dødes tjern (1958), til blodferske bidrag innenfor velkjente subsjangere, både i kortfilmformat og som fullengdere. Her skal det skjæres og sprutes over en lav sko, men festivalen byr også på faglig påfyll, med en rekke gjester fra fjern og nær.
Ramaskriket gjaller over Oppdal fra 20. til og med 23. oktober. Montages vil være til stede under hele festivalen, og arrangerer en skrekkfilm-quiz.
*
Zombie-apokalypse
Du skal ikke få strekke så mye på beina etter Ramaskrik-togets ankomst. En mindre trivelig variant skal nemlig ombordstiges i åpningsfilmen Train to Busan («Busanhaeng»), der et zombie-virus bryter ut og skaper apokalyptisk stemning hele veien fra Seoul til Busan (som er 325km bare i luftlinje). Hvorfor ingen trekker i nødbremsen underveis, får vi forhåpneltigvis svar på underveis.
I registolen sitter Yeon Sang-ho, som angivelig skal ha utdannet seg innen vestlig malerkunst og har en rekke animerte filmer på baken (The King of Pigs, The Fake). Train to Busan satte ny publikumsrekord med over 10 millioner besøkende i Sør-Korea i august, og filmen ble vist under Cannes-festivalens «Midnight Screening»-seksjon tidligere i år.
Etter den formidable kinosuksessen lagde Sang-ho like så godt en animert forløper til Train to Busan, nemlig Seoul Station. Denne hadde premiere under Edinburgh Filmfestival tidligere i år, og vises også under Ramaskrik:
Zombier er det også generøse doser av i Night of the Living Deb (sic!), som ser ut til å være sterkt inspirert av nyklassikeren Shaun of The Dead (2004) – ikke ulikt Juan of The Dead (2011), bare i et mer karikert hollywoodsk humorformat, á la Home Alone. Zombier preger også The Rezort, av regissør og skotte Steve Barker, som kommer på besøk for å dele historier fra innspillingen.
Tukling med onde krefter
Lek med krefter man ikke visste man ikke ville leke med før det er for sent er et velkjent tema innen horror-sjangeren, og under årets Ramaskrik finner vi et par saftige kuler av sorten. Med The Autopsy of Jane Doe har Trolljegeren-regissør André Øvredal laget sin første Hollywood-film, og denne leker seg i landskapet mellom thriller og overnatulig grøsser.
Øvredal har dessuten fått med seg en uforutsett og interessant hovedrolle-duo i Brian Cox og Emile Hirsch, som spiller far og sønn på en obduksjonslab. Øvredal er til stede for å snakke om filmen med publikum.
«Best å utnytte de svake i samfunnet», tenker tre ungdommer, og bryter seg inn hos en tilsynelatende velstående, men blind mann i den amerikanske produksjonen Don’t Breathe (2016) av den lovende nykommeren Fede Alvarez, som ble tatt under vingen av Sam Raimi med sin Evil Dead-remake.
Don’t Breathe har mottatt lovord for sin intensitet og råskap, blant annet av Filmpolitiets Birger Vestmo, som beskriver filmen som «en overraskende tett thriller med oppriktig spennende handling, oppfinnsom filming, effektive effekter og godt skuespill».
Selv om Dominic Monaghan har innrømmet å ha slitt med å skaffe seg gode roller i kjølvannet av The Lord of The Rings-trilogien og Lost, er det lov å ha trua på at han kan levere en god rolletolkning i den spansk-amerikanske samproduksjonen Pet. I likhet med Don’t Breathe spiller filmen på overraskelsesmomentet i det å ikke vite hvem man driver gjøn med.
Den katalanske regissøren Carles Torrens debuterte med horror-thrilleren Emergo (2011), mens manusforfatter Jeremy Slater (Fantastic Four, 2015) snart er aktuell med en fjernsynsserie basert på Exorsisten (eller snarere William Peter Blattys roman ved samme navn fra 1971). Pet hadde premiere under South By South West tidligere i år.
Eksperimentell prisvinner
Ramaskrik stiller i år med hele tre mexicanske filmer: Honeymoon, The Similars, og ikke minst Amat Escalantes allerede mye omtalte og gruble-triggende Det fremmede («The Untamed»), som nylig mottok pris for beste regi i Venezia. Som sjangerfilm er den svært atypisk, og kaller på ulike sinnstemninger der den tråkker i en sjangeroverskridende sump av drama med psykoanalytiske undertoner, surrealisme, science fiction, tentakler og mystikk.
Dette er med andre ord en skikkelig tankekaramell. Filmen ble også vist under Film Fra Sørs hovedkonkurranse forrige uke (les vår omtale av filmen).
Under the Shadow (2016) var også å finne på Film Fra Sørs program i år. Etter kulturrevolusjonen i Iran, blir en deprimert kvinne blir ytterligere dratt ned i røkla når en ond ånd bestemmer seg for å komme på visitt for å plage henne og datteren. Det er imidlertid ikke noe tryggere utenfor veggene, ettersom hun ikke lenger har en mann ved sin side.
Iranske Babak Anvaris langfilmdebut har av mange blitt omtalt som en av årets store filmoppdagelser – blant annet av Thor Joachim Haga her på Montages:
«Tydeligst er det i de stadige og meningsløse reparasjonsforsøkene. Familien i sentrum prøver febrilsk å lappe sammen en smuldrende tilværelse med maskeringstape: et delvist knust vindu, et sprekkeferdig tak og en lemlestet dukke.
Dette er naturligvis midlertidige løsninger som ikke makter å holde trusselen på avstand; en åpenbar referanse til halvhjertede politiske løsninger som ikke bringer landet ut av sin krigstilstand; en situasjon der silvilbefolkningen klamrer seg fast til livet med de begrensede ressursene de har til rådighet. Fluktforsøkene rammes dessuten av absurde sanksjoner – når moren og datteren blir stoppet utenfor bygården fordi moren ikke har rukket å kle seg anstendig, hva gjør man da?
Det er nettopp i denne sømløse sammenstillingen av vektig materiale, intens innlevelse og unike inspirasjonskollisjoner at Bavak makter å løfte helheten til å bli noe vesentlig.»
Splattergørr-LOL
Humor og splatter passer som kjent like godt sammen som MUK i grisetarm. En Ibiza-brun, skrukkete fyr i rosa genser hevder han er The Greasy Strangler i filmen med samme navn.
Dette er trolig festivalfilmen som ønsker å trykke hardest på lattermusklene dine i år, og etter traileren å dømme, byr den på solide doser med gørr og tacky disco. Så gjenstår det bare å se hvor langt humoren «strekker seg».
The Greasy Strangler introduseres av en av de tre grunnleggerne bak produksjonselskapet SpectreVision, som har tatt turen helt fra Englenes by, til Oppdal. Nei, det er ikke Elijah Wood som kommer, men Josh C. Waller. SpectreVision er kjent for sin satsing på uavhengig filmproduksjon, og har så langt ferdigstilt åtte filmer, inkludert kritikerroste A Girl Walks Home Alone at Night (2014). Deres uttalte drøm er å produsere en Oscar-nominert skrekkfilm.
*