"Det fremmede"

Omtale

Tentakler og spetakler i Det fremmede

Film fra sør 2016: I Det fremmede, som vant prisen for beste regi i Venezia, fortsetter Amat Escalante å eksponere oss for meksikansk skrekkrealisme – denne gang med overnaturlige elementer, i et forsøk på å løfte virkeligheten. Et åleglatt sex-monster sirkler oss inn med sine klissete tentakler, men holder det til utløsning?

Jeg forstår ikke helt hva Escalante vil med sin nye film, som på samme tid oppleves som overtydelig og famlende diffus. Regissøren ønsker åpenbart å sette meksikansk, heteronormativ destruktivitet på dagsorden, ettersom homofobi og seksuell utilfredshet fører menneskene inn i tragedie. Filmen er inspirert av en voldtekt i Escalantes hjemby Guanajuato, samt en hatsk avisartikkel om en homofil mann som ble funnet død (les Montages’ samtale med Escalante her).

Tentakkel-uhyret i Det fremmede er en slags metafor for det utilslørt primitive i mennesket, som flere av filmens rollefigurer søker seksuell tilflukt hos ute i hytta der det befinner seg. I slutten av rulleteksten har Escalante dedikert filmen til blant andre nylig avdøde Andrzej Żuławski. Referansen er nødt til å dreie seg om monsteret, som minner mye om det bortgjemte sex-vesenet i Possession (1981). Det tentaklede i Det fremmede ble visstnok skrevet inn i filmen på et sent stadium, for å krydre den ellers nokså sosialrealistiske fortellingen.

Forbudt homoseksualitet, skam, korrupsjon, misogyni, og så videre – det er tydelig hvilke temaer Escalante introduserer, men likevel får jeg ikke grep om hva han vil bruke dem til. Det blir for lite om for mye. I en scene ser vi den homoseksuelle (eller biseksuelle?) Angel i et rom fullt av gevir og dyre-trofeer; jeg tolker dette som et forsøk på å fortelle meg noe om menneskets trang til å utøve kontroll over naturen/det naturlige, på en måte som skal fremstå symbolsk, men som skriker i sin uelegante påtvungenhet.

"Det fremmede"

Hvis Escalante bare ville vist oss at undertrykkelsen av en selv og andre eksisterer i Mexico på et eksplisitt voldelig nivå, hadde han ikke blandet inn symbolikk og et surrealistisk science fiction-element. I miksturen av sosial kommentar, skrekk og sci-fi er styrkedråpene som serveres vanskelige å svelge. Filmen blir ikke mangefasettert, den blir rotete, selv om man i manus har gått didaktisk til verks.

Årsak eller virkning: monsteret føles i alle tilfeller “skrevet inn”, som en slags mystikkvekkende helgardering; en arthouse-variant av eksplosjoner og støy i Hollywood-film. Greit nok – det gjør filmen mer spennende – men jeg opplever at grepet er beslektet med den spekulative ekstremvolden i Escalantes forrige film, Heli.

Det fremmede er likevel mer interessant, og sjangermessig noe helt annet enn både Heli og den komprimerte, men svært effektive Los bastardos. Det som for meg skaper spenning og en viss nysgjerrighet i møtet med Det fremmede, er først og fremst de inngrodde samfunnsnormene som ligger bakenfor rollefigurene og tvinger dem inn i det ukjente. Alejandra er gift og har to barn med den overdrevent maskuline Angel, som er hemmelig utro med sin kones bror Fabian. Fabian, som er sykepleier, har behandlet den ukjente kvinnen Veronica for et stygt hundebitt, og hun introduserer både ham og søsteren for det slimete sex-beistet hun jevnlig besøker.

"Det fremmede"

Sannheten om Angel og Fabian kommer for en dag etter at Fabian blir funnet mishandlet i en grøft – er det Angel som har banket ham opp etter å ha blitt avvist, eller er det monsteret som har knullet ham inn i koma? Gjennom Veronica får vi høre at tentakkelbeistet kan bringe voldsom nytelse, men at besøkene kan ende i stort skadeomfang. En manifestasjon av det instinktive som finnes i både seksuell appetitt og vold?

Filmens fotograf er Manuel Alberto Claro, som har jobbet med Lars von TrierNymphomaniac og Melancholia, og er vesentlig for det som finnes av atmosfære i Det fremmede. Det meksikanske naturlandskapet utnyttes godt så fort vi er ute av småbyen, og enkelte demoniske kjøringer inn mot trær, vegger, eller lignende skaper faktisk assosiasjoner til nettopp Nymphomaniac.

De erotiske, lysfattige scenene med glinsingen fra monsteret er effektive; det samme er den tidlige sekvensen der kamera følger Veronica som om det var en uforutsigbar, ondsinnet kraft mens hun forlater hytta. Ellers er den horror-inspirerte musikken i filmen, som norske MoE står bak, både suggererende og uttrykksfull.

Mye er jævlig i Mexico, og kanskje er undertrykkelsen mer konkret enn jeg kan forestille meg. Men når det lages en film om en homofil familiefar i fornektelse i 2016, krever jeg noe mer nyansert enn det vi får se i Det fremmede. Vold mot kvinner som konsekvens av selvhat og selvmedlidende grøftefyll blir lettkjøpte virkemidler, i en film som ikke egentlig tar sikte på å være psykologisk dyptpløyende.

Barna blir skadelidende av å ha en far som i utgangspunktet kanskje aldri burde vært sammen med moren deres i det hele tatt, men Escalante er tilsynelatende også ganske uinteressert i å trenge inn i det moralske. Det er de styrende, sosiale kreftene han ser ut til å ville utfordre, men sporene han tråkker opp leder meg stort sett inn på blindveier og nye spørsmål filmen ikke besvarer.

Også her vil nok Escalante provosere, slik han gjorde gjennom volden i Heli og Los bastardos. Til tross for noen voldsomme scener og eksplisitt sex, føles det likevel som om han ikke har turt å gutse skikkelig – hverken når det kommer til det som finnes av surrealisme eller det systemkritiske. Det er absolutt ikke klønete, det han driver med, bare litt keitete.

I sin skrudde seksualundervisning og hardbarkede portrettering av kvinneundertrykkelse, har Escalantes Venezia-vinner likhetstrekk med Lars von Triers siste filmer, foruten Zulawskis Possession. Det fremmede føles likevel som et originalt verk – bare ikke like tankevekkende eller visuelt gripende som filmene det går an å sammenligne den med.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>