*
28. desember 2016 fyller filmmediet 121 år, og selv om dette kanskje ikke er et rundt tall, er det nå i 2016 at Norges eldste kino – Tromsøs ærverdige Verdensteatret – fyller 100 år. I den forbindelse har de digitale cinematekene viet høstens program til en reise gjennom filmhistorien fra 1910-tallet og frem til i dag.
«Verdensteatret er den første kinoen i Norge som ble oppført med en kommune som byggherre, og blant de eldste bevarte kinoene med kontinuerlig kinodrift i Europa,» begynner Verdensteatret i en artikkel på egne nettsider om kinoens historikk, som har ledet frem til høstens jubileumsmarkering. «Både det kommunale kinosystemet og kinobesøket som kulturform har gjennomgått store endringer i disse hundre årene. I dag mobiliseres det for å bevare Norges spesielle kinostruktur, og fortsatt er filmbransjen omforent om at kinoen har en framskutt plass som formidler av film.»
At en stemningsfull kino som Verdensteatret fortsatt trekker folk og puster liv i kinokulturen i Tromsø, er et lite, men viktig mirakel i 2016. Markeringen fra Cinematekene, som består av å vise filmer fra hvert av tiårene som Verdensteatret har eksistert, er et glimrende eksempel på hvordan levende og spesifikk filmformidling. Filmene i programmet bidrar til å sette bilder på Verdensteatrets lange og trofaste eksistens som kinorom gjennom to verdenskriger og flerfoldige generasjoner.
At visningsserien på Cinematekene starter med D.W. Griffiths ubestridelige mesterverk Intolerance fra 1916, gir en perfekt introduksjon til perspektiveringen av Verdensteatrets livsløp. Filmmediet og alle dets virkemidler var virkelig i sin barndom da Griffith, som en av de første toneangivende innovatørene i det som var en gryende amerikansk filmindustri, gjorde sine nyskapende fortellergrep og iscenesettelser.
*
Griffith achieved what no other known man has achieved. To watch his work is like being witness to the beginning of melody, or the first conscious use of the lever or the wheel; the emergence, coordination and first eloquence of language; the birth of an art: and to realize that this is all the work of one man.
Forfatteren og kritikeren James Agee var svært tidlig ute med å innse hvor betydningsfull David Wark Griffith (1880-1948) var for utviklingen av det tradisjonelle filmspråket. Griffiths dynamiske veksling mellom total- og nærbilder, musikalske kamerabevegelser og kausale historiefortelling utgjorde selve fundamentet for Hollywoods filmfortellinger slik vi kjenner de i dag.
Selv om Griffith for lengst er kanonisert som et av de vesentligste navnene i filmhistorien, har hans omfangsrike arv eksistert under en mørk skygge. Hans trolig mest innflytelsesrike film, The Birth of a Nation (1915), er så farget av fortellingens rasistiske utgangspunkt at den vanskelig kan oppleves «rent» som en film – og nettopp derfor har den hovedsakelig overlevd som forskningsmateriale for filmhistorikere som evner å se innholdet gjennom tykke brilleglass. (For øvrig ikke ulikt hvordan vi i dag studerer Leni Riefenstahls nazistiske propagandafilmer.)
Ikke dermed sagt at Griffith-filmografien – med dagens øyne – ellers kjennetegnes av sin underholdningsverdi, men det er vanskelig å ikke la seg forføre av Lillian Gishs intense tilstedeværelse i Broken Blossoms (1919) eller den forbausende ambisjonen i Intolerance (ikke umorsomt poengtert av undertittelen «Love’s Struggle Throughout the Ages») – som sannsynligvis er den Griffith-filmen flest cineaster holder høyt.
I sin tid var ikke Intolerance en blockbuster på linje med The Birth of a Nation, men filmens tematikk har definitivt større gjenklang for et moderne publikum. At Griffith laget denne mastodontproduksjonen som en spektakulær unnskyldning for The Birth of a Nation er nok overdrevet – han var svært såret over anklagene som rammet sistnevnte, og følte at verket ble misforstått og urettferdig behandlet – men tematiseringen av intoleranse gjennom menneskets historie fremstår fortsatt som en skarp kontrast.
Griffith spenner opp et bredt lerret, og leder oss igjennom persernes erobring av Babylon, Jesu Kristi lidelse og Bartholomeusnatten i Paris, 1572. I stedet for å fortelle om hendelsene i separate seksjoner, lar han de ulike periodene og historiene speile og diskutere hverandre.
Nå som vi vet hva som har skjedd i de hundre årene siden filmens premiere, kan man fristes til å spekulere i om Intolerance er mer aktuell i dag enn ved sin ankomst, og på den måten evner å overskride sin museale filmhistoriske posisjon.
*
